Det var en gang fuglene kranglet om hvem som kunne fly høyest. “Det finnes vel ingen tvil om at det er meg” sa kongeørnen, “det er derfor jeg har konge i navnet mitt, jeg flyr høyest, jeg er kongen” Den bredte stolt ut vingene sine.

En liten fugl, den minste av dem alle, tittet fram mellom bladene i busken den hadde gjemt seg i. “Jeg synes vi skal ha en konkurranse” pep den, “den som viser at den flyr høyest skal være kongen vår”. Fuglene så på hverandre, mon tro hva kongeørnen ville si til dette? Men kongeørnen bredte bare vingene sine enda lengere ut, en konkurranse var greit for den, han ville jo vinne uansett.

Flaggspetten ble utnevnt til å være dommer, og alle fuglene gjorde seg klare til å fly høyt, høyere, høyest.

Kongeørnen brukte litt tid på å lette, men da den først var igang passerte den de andre fuglene, en etter en og fløy videre oppover, oppover, oppover. Lufta ble tynnere etter hvert som den steg. Det ble tyngre og tyngre å legge alle fuglene under seg. Den pustet tungt og måtte bruke alle sine krefter på å få vingene til å løfte den litt til og enda litt til. Men endelig hadde den passert alle og kunne kikke stolt ned på havet av fugler under seg, og jorda langt der nede. Nå hadde den ingen krefter igjen.

Da kjente den med ett noe som beveget under den ene vingen sin. En liten brun fugl krabbet ut, hoppet opp på ryggen til kongeørnen, flakser med de små vingene sine og kom seg et par meter opp i lufta over kongeørnen. Den fløy høyest.

Vel tilbake på jorda ble det full jubel. Den lille fuglen hadde vunnet. Den fikk gullkrone på hodet og har siden den gang kunnet krone seg med tittelen fuglekonge.

Året rundt i naturen
4/365