“Hvor lenge har du bodd her i klosteret?” spurte jeg den eldre nonnen. “Har du vært her siden du var ung?” Hun kikket opp på meg med store, brune øyne, virket litt bedrøvet. “Nei. Jeg var lærer. Jeg elsket jobben min, elsket ungene. Jeg var en dyktig lærer.” Hun stoppet opp og vi ble stående i taushet foran et av ikonene i den vakre kirken. “Så skjedde det noe” Hun så bort på helgenikonet. “Gud bestemte for meg at jeg måtte gå i kloster. Jeg har vært her lenge. Mange, mange år. I starten var det vanskelig. Jeg var sint på Gud. Jeg var ulykkelig. Følte at jeg mistet så mye. Nå har det forandret seg. Dette er hjemmet mitt. Det er her jeg vil være. Jeg er ikke sint på Gud lenger. Han vet best. Han har en plan med livet mitt og jeg lever godt i den planen.” Hun møtte øynene mine og ansiktet hennes var med ett fullt av smil.
Hvordan ville jeg ha reagert om Gud med ett hadde sendt meg en helt annen vei enn det som var min egen plan? Om livet plutselig ble snudd på hodet og veien ut absolutt ikke var “min” vei?
Om han hadde sendt meg i kloster, ville det da ha hjulpet om klosteret var en hel landsby, med pelargonier over alt? Hundrevis. Tusenvis. Titusenvis. Den ene vakrere enn den andre?
I vår kirke har vi de tre vise menn, eller de hellige tre konger om man vil. Den ortodokse kirke har sikkert de samme (for alt jeg vet), og i tillegg har de tre andre hellige menn, de hellige tre hierarker, tre innflytelsesrike kirkefedre fra 300-tallet, Basilios den store, Gregor teologen og Johannes Krysostomos. Her i Iasi, hvor vi er noen dager i forbindelse med en enormt stor pilegrimsfestival, har hierarkene fått sin egen kirke, Biserica Sfintii Trei Lerarhi. Den står på Unescos verdensarvliste, blant annet på grunn av de utvendige veggene som er fullstendig dekket av intrikate filigramutskjæringer i stein. Inne i kirka, hvor det ikke var lov å ta bilder, lå opprinnelig levningene etter den kvinnelige skytshelgen Santa Paraskeva. Disse er nå flyttet til katedralen like ved, og pilegrimer står disse dager opp til 20 timer i kø for å komme og se. Father Dan, som var vår guide i formiddag, har tatt oss med både innenfor og utenfor diverse sperringer, og med ett var vi omgitt av flere kamera, fotografer og reportere. Både jeg og Terje ble intervjuet, men jeg kan nok ikke love noen nordmenn at de får se oss på NRK eller dess like…….
Mye maskulint her, men utrolig nok, Romanias Patriark Daniel har viet årets pilegrimsfestival til hellige kvinner.
Det er nesten umulig å holde bloggen oppdatert disse, dagene, det skjer så mye, så skriving får vente til jeg kommer hjem. Men i løpet av ei lita pause i ettermiddag fikk jeg skrevet noen ord på facebook, og de kan jeg jo dele her:
Målet med reisen vår til Romania er å besøke Mia Casa, en skolefritidsordning+ for noen av de fattigste barna i området der Mia Casa ligger. Berit Lånke har vært med i dette arbeidet fra starten av, og 3T representert ved familien Tommessen er en svært viktig bidragsyter. Mange av barna kommer fra familier ødelagt av alkohol. Hit kommer de etter skoletid, får et godt måltid mat, får leksehjelp og tilsyn av lege, og gode muligheter til å drive med fritidsaktiviteter. Vi møtte dagens unger som sjarmerte oss i senk, og vi møtte noen som har tilbragt år av barndommen her og som nå er på full fart inn i voksenlivet. Jeg ble særlig fascinert av lille Kristian som minnet veldig om et av våre barnebarn, og av snart voksne Mihaela som maler iconer og som skal begynne på et av de teologiske fakultetene i byen for å lære mer om ikonmaling. På et av bildene ser vi Berit og Unni (Thommessen) med hver sin diplom som de ble overrekt fra Mia Casa under lunsjen i dag. Sandu Crina som vi også ser på et av bildene, er vår vertinne under hele reisen, og på mange måter Mama Casa.
Jeg fascineres av legender fra rundt om i verden. Først og fremst kristne legender, men også alle mulige andre, og siden vi nå er i Transylvania og det er her Bran Castle ligger, måtte jeg/vi selvsagt ta en tur og hilse på Dracula. Slottet troner høyt oppe på en ås, brennende høstfarger skapte stemning, og da et par kråker satte seg på toppen av taket og skrek ut med sine hese stemmer mener jeg bestemt at jeg så Drakula selv klatre opp langs en ev veggene.
Bran Castle er et populært reisemål så slottet var fullt av folk, men guiden vår var dyktig og ga oss helt riktig stemning. Vet du forresten at drakula betyr liten djevel på rumensk. Reisen vår i Romania fortsetter.
Tidlig morgen. Lang reise. Innkvartering hos Patriarken i Romania og så ut på byen. Vårt vertskap her inviterte til middag i en aldeles nydelig historisk restaurant. Mat. Vin. Prat. Dans.
Jada, vi opplevde tradisjonell dans, og jammen ble vi dratt med ut på dansegulvet vi også. Jeg tror jeg sier som gammelkongen vår:”Det er godt jeg har ører, hvis ikke hadde smilet gått helt rundt.”
Passerte denne blomsterkiosken på vei hjem. Gikk også forbi flere steder som solgte den tradisjonelle rumenske pretzel, kalt covrigi her i Romania, men da var vi så mette etter kveldens middag, så saltkringlene får vente til en annen gang.
Det er lenge siden jeg har besøkt et nytt land nå, mon tro en det er derfor sommerfuglene er på plass i magen et sted. Sitrende spenning. Lang flytur ned til noe ukjent. Romania. Fortsatt Europa, men i min forestilling så annerledes. Jeg har lest meg opp en god del de siste dagene, lyttet til rumensk musikk, lest rumenske dikt, lest om mat, og kunst, og arkitektur, og ortodoks tro…….kommet landet litt nærmere.
Vi skal være der ei uke, fra fredag til fredag, så det er selvsagt veldig begrenset hva vi får oppleve. Men vi reiser sammen med kjentfolk, og blir tatt imot der nede av lokale. Programmet er lagt, ganske så stramt, så her blir det liten tid til opplevelser på egen hånd. Helt greit det. Nå kan vi bare, slappe av, ta imot.
Åh, jeg gleder meg, vekkerklokka er stilt, i morgen drar vi…….
Full timeplan? Neida, vi har jo ikke timeplan en gang vi pensjonister. Men det er så mye vi vil få med oss disse dagene i Småland, så mange vi vil møte, og da blir det jammen ikke mye tid til å sette seg ned å reflektere. Men det kan vi gjøre til vinteren, ikke sant?
Etter frokost i dag tidlig forlot vi Eva og Michaels gjestfrie hus, her representert med kjøkkenet deres, for å såvidt starte reisen vår nordover og hjemover.
Men først litt om i går kveld. Da var vi nemlig invitert hjem til Evas foreldre, Elisabeth og Lars, som vi har blitt godt kjent med gjennom de årene jeg har vært her nede og undervist på strikkeretreat. Terje har vært hjemme hos Lars en gang, mens jeg og Elisabeth var opptatt på retreat, men dette var første gang for meg, og etter å ha kjørt forbi huset deres sammen med Eva en kveld for mange år siden, må jeg si jeg gledet meg veldig. Og ble ikke skuffet. Her var det koselig!
Vi startet kvelden i Lars sin pub, som han har bygd i Evas gamle soverom, med utgangspunkt i over 100 år gamle pub-paneler fra et bryggeri hvor farens hans en gang jobbet. Med William Morris tapet, sekkepipe på veggen, gamle lærstoler, Shakespeares samlede, platespiller og et par meter med gamle vinylplater.
Innenfor puben ligger Elisabeths vevstue, med kakkelovn og to store vevstoler. Åhhhhh, hit vil jeg ta med meg billedveven min og sitte og veve en gang…….
Men tilbake til dagen i dag. Vi kjørte først opp til Jönköping og besøkte länsmuseet der. Eva hadde nemlig tipset om en utstilling med skarvsøm. Jeg har lest meg litt opp og har lært at skarvsøm opprinnelig er tradisjonell Duodji, samisk håndtverk, hvor skinnbiter sys sammen kan i kant. I denne utstillingen var det ullstoff som ble sydd sammen, kant i kant, med et tredje stoff imellom slik at sømmen blir synlig, og er en gammel teknikk fra 1700-1800 tallet med røtter i Småland. Her var det mye spennende å se, dette må jeg nok hjem og prøve.
I en annen sal på museet fant vi utstillingen Livstrådar med vevnader av Lisa Atterström. Wow, at det går an å veve så levende!
Jeg skulle gjerne følt med fingrene på flere av teppene, men måtte nøye meg med å ta noen nærbilder.
Jeg er jo såvidt i gang med litt billedvev selv, fortsatt på førskolestadiet, så her var det mye å lære.
Det nærmet seg lunsjtid, og heldige oss var invitert hjem til Leea og Magnus som bor i Huskvarna. Leea har deltatt på strikkeretreat i Gamla Hjälmseryd to ganger og vi oppdaget raskt at vi har flere felles interesser, blant annet pelargonier. I løpet av formiddagen fikk vi ikke bare verdens beste svenske kjöttbullar, jeg fikk også med meg to vakre villpelargonier og tre små tomater som skal bli til nye tomater i Akeleiehagen neste år. Tusen takk Leea både for mat, planter og vennskap.
Nå har det blitt kveld, vi har gått i kloster, er innkvartert hos Birgittasøstrene i Vadstena, vi har gått tur langs sjøen og spist nydelig røye i restauranten Bakgatan. Det er 18 år siden jeg var i Vadstena første gang, da sammen med kollegaer fra bispedømmekontoret i Nidaros. Jeg kjøpte den gang ei praktbok om Den heliga Birgitta.
Boka er selvsagt med på denne turen også,
og inne i boka fant jeg jammen notatboka med foredraget jeg holdt på bussturen ned hit i september 2008.
