Det er mange milepæler i livet, sorg og glede, kamp og seier, og heldigvis mest av alt gode minner.
I dag har vi avlevert nøkkelen til mor og fars siste bosted, til ny eier, og nå sitter jeg og blar i gamle og nye bilder og fryder meg over alt det levde livet som denne leiligheten har opplevd.
Et av de beste minnene er å tenke på at mor og far hver eneste kveld gjennom mange, mange år avsluttet dagen ved flygelet. Der spilte og sang de “Hver dag er en sjelden gave”, der ba de for barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn, der nøt de byens vakreste utsikt og der takket de for dagen som snart var over.
På selveste Olsokdagen fikk vi med oss Spelet på Stiklestad om Hellig Olavs siste dager og om kristenrettens inntog i landet vårt. Vi har sett Spelet mange ganger siden vi så det første gang i 1983, og i år var det sterkere og tydeligere enn noen gang. Ikke minst var samtalen mellom Gudrun og kongen et høydepunkt. Ekstra stolt er jeg selvsagt over musikalsk leder, lillebror Torodd Wigum.
Det skjer mye på Stiklestad rundt olsok, og før Spelet fikk vi blant annet med oss en spennende samtale om Bibelen inne i det fine Stiklestad kirke, og jeg kunne fryde meg ekstra over “nærkontakt” med vevnadene til årets Olsokkunstner, Brit Fuglevåg.
Det har jammen ikke blitt mye tid i drivhuset de siste ukene (ikke i hagen heller for den saks skyld). Vi visste jo at det ville bli sånn denne sommeren, at hytta og bygging av annekset der ville ta mye av tiden. Og nå, når vi har en pause fra hytta, drar vi snart på biltur nordover, og så er det jo stadig så mye annet som bare “må” gjøres også.
Men i dag tidlig fikk jeg ei god morgenstund i drivhuset. Det jeg liker aller best å gjøre da er å flytte om på planter og krukker og stash. Lage stadig nye stilleben.
I dag ble det grønt oppe på den gamle benken fra morfar, med duftpelargonien, Dr. Westerlund som blikkfang. Mormor var så glad i den duftpelargonien, hun hadde en klippefast tro på at den styrket hjertet. Forskningen har ingen ting som tilsier at det er riktig, men at den renser luften og er god for den mentale helsen, ja, det er i alle fall sant…….og det var det den svenske legen Ernst Westerlund som holdt fram, en gang på slutten av 1800-tallet. Derfor kaller svenskene denne planten for Dr Westerlund.
Druerankene vokser forresten så det knaker. Jeg har vært på ferde med klippesaksa i dag igjen.
Han har så utrolig mange positive sider han der mannen som jeg har valgt å leve livet mitt sammen med. Og som jeg er så utrolig heldig å få lov til å leve livet mitt sammen med. En av dem er bærplukking, sylting og safting.
Før vi drog på hytta i forrige uke var han oppe i skogen og fant multer. På hytta plukket han blåbær med to av barnebarna, og ikke før er vi kommet hjem er han ute i hagen og plukker og plukker og plukker. Vi drar på biltur nordover på mandag, så han har ikke så god tid på seg, her gjelder det å stå på.
Først ute var jordbæra. Det er litt tidlig for de enda, de står på nordsiden av huset og får ikke optimalt med sol. Men jammen blir de gode. De første glassene med nyrørt jordbær er allerede i fryseren, og til ettermiddagskaffen i dag ble det is og jordbær, selvsagt.
Tomatene du ser i bakgrunnen er det forresten jeg som har plukket inn. Fra drivhuset. Jeg har bare en sort der i år, ganske små tomater, og noen av dem blir bittesmå og smaker nydelig.
Etter jordbæra var det bringebæra sin tur. De er det også massevis av i år, og dette er bare den spede starten. Rørt og puttet i fryser´n og blir perfekt tilbehør til vafler gjennom vinteren.
Det er enda for tidlig for rips og stikkelsbær og aronia, honningbær og amerikanske blåbær er vi allerede ferdig med, men solbæra er på topp. Og Terjes spesialitet er solbærmeamelade, svigerfars gamle oppskrift. De står på kok nå, og sprer en aldeles nydelig duft helt opp til atelieret hvor jeg sitter.
Heldigvis er det enda noen dager for vi kjører nordover, og når vi drar ,trår barn og svigerbarn til.
En skikkelig gråværsdag i dag. Etter lunsj bedret det seg heldigvis litt, og vi tok en tur i fjæra. Her er det mye spennende både for store og små. Vida samlet skjell, Eline kastet stein.
Silje hjalp strandede glassmaneter ut i havet igjen.
Men lot den blå brennmaneten være.
Jeg visste forresten ikke at det finnes blå brennmaneter, og kunne godt løftet opp denne for å hjelpe den ut i sjøen. Det hadde jeg nok fått angre bittert.
I går ettermiddag kom Vida, Eline, Silje og Øystein til Rastarbo. Silje og Øystein skulle gå fjelltur i dag, Tustnafjellene rundt, mens jentene skulle være sammen med oss. Været ble bedre enn forventet, i alle fall ikke noe regn og slett ikke så kaldt heller, så bestemor og bestefar tok med seg godjentene sine på tur.
Vi gikk ut til Støttepunktet, spiste matpakke og lekte litt i klatretauene og i bunkersene der, og så oppdaget Vida at blåbærene er modne. Vi gikk jo langs stien hvor det helt sikkert hadde gått andre før oss og plukket, og ikke hadde vi med oss plukkeutstyr. Men en termoskopp gjorde nytten til det lille vi skulle ha.
Vida var den ivrigste plukkeren, men Eline prøvde seg litt hun også. Og hun var så absolutt den ivrigste spiseren.
_______________________________________________
Terje og jeg forlot forresten hytta nesten med det samme Øystein og familien kom i går. Vi var invitert på middag til Ruth og Åsmund.
Det er alltid en glede å komme ut til dem i Kvalvika. I går startet vi med litt hagebeundring,
før vi gikk inn til bacalao og masse koselig prat.
Et par kilometer innover i sundet, forbi hytta vår ligger det et koselig lite hus. For noen år siden begynte det å skje ting rundt huset, og vi skjønte at noe var på gang. Det ble plantet epletrær, flere epletrær og enda flere epletrær,
Flere nye hus kom opp, blant annet det du ser i bakgrunnen her og som vi såvidt kan skimte fra hytta vår.
Nå har det blitt et fast punkt på sommerprogrammet vårt å dra dit på besøk. For å handle sider, for stedet ble etter hvert til FjordSider, og for å drikke kaffe og spise rømmevafler.
Stedet ligger i gangavstand fra hytta, knappe to kilometer, men i dag kjørte vi for vi skulle handle sider. Godt å ha utover vinteren, og ei flaske eller to er flotte gaver.
fra @brittarnhilds_bokhylle: Det finnes bøker, og det finnes bøker og det finner BØKER. There are rivers in the Sky av Elif Shafak hører til den siste kategorien. Ei bok som bergtar meg fra første side, som drar meg inn i en verden full av menneskelighet, magi og eventyr, som lar meg møte nye mennesker, lar meg få nye litterære venner, lar meg reise gjennom tid og rom. Åh, takk og pris er boka lang, jeg prøver å lese så sakte som mulig for i denne verdenen vil jeg være lenge.
Det er mye fram og tilbake på oss denne sommeren, mye på grunn av byggingen av anneks på hytta. På mandag kommer elektriker for å se hvordan det elektriske skal legges opp, på søndag har Øystein og Silje planer om en langtur i Tustnastabbene, og da skal jentene være på hytta hos oss, så nå er vi tilbake på hytta igjen.
Det er Aureveka denne uka, men massevis av arrangementer. Vi stoppet i sentrum da vi kom, og de første vi møtte var min tremenning med kone og datter. Det var av hans foreldre far kjøpte hyttetomta og det var av han vi kjøpte til mer tomt til å sette annekset på. Alltid koselig å møtes og prate, og i dag ble det i festivalteltet i Aure sentrum.
Etterpå gikk vi ned til kirka for å få med oss den annonserte orgelkonserten. Vi har vært på orgelkonsert med organisten Alexey Kurbanov og visste at vi hadde massevis av godbiter i vente. Og det slo virkelig ikke feil.
Vi var tidlig ute og møtte Ruth og Åsmund i kirka, de var da allerede i gang med en guidet omvisning med ei fra menighetsrådet. Vi slo oss med og lærte masse spennende om Aure kirke, Mariakyrkja som de også kaller den. De pratet akkurat om den gamle altertavle da vi kom. Det har vært kirke på dette stedet helt siden 900-tallet. I 1923 brann den gamle kirka (fra 1726) ned. Den nye kirka ble raskt oppført og vigslet i 1924, og utrolig nok ble det gamle alterskapet reddet. I brosjyren om kirka står det at alterskapet er et svært sjeldent Mariaskap fra 1510. Det er mye å si om det gamle skapet, men jeg klarte knapt å ta øynene fra midtpartiet innvendig, som i midten forestiller Maria og hennes mor Anna som holder Jesus på armen.
For mange år siden besøkte jeg ei kirke i Istanbul (husker dessverre ikke navnet på den) som har en hel serie med bilder fra Annas liv. Det var da jeg kom hjem fra den turen jeg satte meg ned og skrev “Mariaevangeliet”, om Marias liv fram til Jesu fødsel, slik jeg forestiller meg det kan ha skjedd.
På hver side av koret i kirka er det glassmaleri laget av Gabriel Kielland. Glassmaleriene er fra 1923 og altså laget til den nye kirka. Her ser vi bebudelsen, da engelen Gabriel kom til Maria og forteller at hun skal føde en sønn.
Så var det tid for orgelkonserten. Etter konserten fikk jeg en lang prat med organisten, og den var så spesiell at jeg må fortelle om den i et egen innlegg, en annens dag……..
På tross av dårlige værmeldinger opp og i mente fikk vi en fin ettermiddag/kveld. Terje jobbet lenge på annekset, jeg satt ute med bøkene mine, og utsikt og fugler og sommerfugler. På bildet ser du en fløyelsringvinge.
Så er det endelig ferdig, ærfuglteppet mitt. Med ea og e-kaill, fire ærfuglegg, geitrams og rosenrot, og en “pyntebord” mellom rutene som skal illustrere e-husene, altså rugekassene de bygger på Lånan og andre øyer i Vega-arkipelaget.
Jeg har skrevet om teppet og om Knit for Wildlife tidligere, det er bare å følge hashtaggen #knitforwildlife (under dette innlegget) så får du opp alle innleggene. Jeg hadde en ganske så diffus ide da jeg sendte inn søknad, ble godtatt, og startet på teppet, ideen har forandret seg litt underveis, og nå er jeg veldig godta fornøyd med resultatet.
Rosenrotplantene ble nålefiltet i går, så strevde jeg litt med å finne et bakgrunnstoff jeg var fornøyd med. Hadde tenkt å bruke noe gammelt sengetøy, men det ble ikke riktig, så det endte opp med at jeg kjørte bort på Stoff&Stil i går kveld, fant et stoff jeg ble fornøyd med, drog hjem og vasket og strøk, og kunne montere det i dag.
Geitramsen er kanskje et jeg ble aller mest fornøyd med. En kombinasjon av broderi/maskesting og nålefilting.
Her er teppet fotografert på den store steinen ute i hagen. Nå skal det få bli med til hytta i morgen, og så håper jeg å få tatt noen bilder ved sjøen, på svaberg i løpet av helga…….hvis været tillater det.
Den beste avslutning dagen kan ha er å kunne sette seg ned i drivhuset. Gjøre ingen ting. Bare være glad og takknemlig for denne “lekestua” som betyr så utrolig mye for meg.
Jeg har både bøker og håndarbeide liggene klart her ute, men ofte sitter jeg bare her, i den gamle kurvstolen. Kikker på alt som vokser rundt meg. Trekker inn duftene. Spiser en tomat. Kniper av en vissen blomst på en pelargonium.Puster dypt. Smiler. Folder hendene. Ber. Takker.
Drivhuset har nok mye av æren for at jeg ikke er værsyk disse våte, vindfulle kalde sommerdagene. Jeg har jo mitt eget sommerparadis her inne.
