©brittarnhild
Terje hadde en avtale i byen, og nesten på impuls ble jeg med ned. Vi drog litt før han behøvde, og rakk en kaffe. Valget falt i dag på Bristol, som det i grunnen gjør ofte, og det som overrasker meg nesten hver gang, er hvor lite folk det er her inne. Dette er jo en av kafeene i sentrum som har vært lengst i drift, og uten tvil en av flere med mest sjarm og særpreg.
Etter kaffen drog Terje til sin avtale mens jeg fortsatte ned til K.U.K – Kjøpmannsgata Ung Kunst, som har sin sommerutstilling på gang.
Jeg var spent på å se verkene til Veronica Lund, en ung Trondheimskunstner. Dronning Sonja har besøkt utstillingen, og kjøpte flere av hennes bilder. Spennende.
Her var Sverre Bjertnæs, alltid like interessant,
og her var flere av Ingvild Eirings utrolige dioramaer. Har sett flere av dem tidligere, og blir like målbundet hver gang.
Marianne Mo var her også, med keramikk, men det som fascinerte meg aller mest denne gang var Ingunn S. Ystads serie “over under gjennom farge”. Jeg siterer fra K.U.Ks hjemmeside: Ingunn Ystads malerier utvikles billedflaten gjennom en prosess basert på lagdeling, repetisjon og forskyvning. Strøkene etablerer en rytmisk struktur der motivet ikke fremtrer som et fast punkt, men som noe som kontinuerlig forskyves og holdes åpent.
Det var mange bilder, fordelt på tre rom, og her måtte jeg gå fram og tilbake, over under gjennom, flere ganger. Fargene er mine, og da jeg satte meg ned på en benk for å se nærmere på bildet over, var det som om jeg vandret inn i ulike rom, gjennom porter, bak vegger, over steiner.
Jeg kopierer videre: Rommet i maleriene bygges ikke gjennom tradisjonell perspektivisk illusjon, men oppstår i relasjonene mellom fargene. Fargen fungerer både som overflate og dybde: den kan trekke flaten frem eller skyve den tilbake, skape tetthet eller åpenhet. Transparente lag lar underliggende strøk forbli aktive, slik at rommet fremstår som ustabilt og i bevegelse, som noe som stadig etableres på nytt. I denne utforskningen av farge som romlig erfaring kan arbeidene sees i forlengelse av Mark Rothkos maleri, hvor fargen ikke beskriver rom, men selv er rom.
I denne forstand kan arbeidene også leses i lys av Maurice Merleau-Pontys forståelse av persepsjon, hvor rom ikke er noe fast, men noe som oppstår i møtet mellom betrakter og verk. Bildene etablerer ikke én samlet romlighet, men et felt av samtidighet, der flere visuelle retninger eksisterer parallelt.
