©brittarnhild
Det må jo være lov til å savne det varme gode vårværet vi hadde i flere uker. Og samtidig være glad for regnet, for det trenger virkelig naturen nå. Og vi mennesker, ikke minst. Her i Norge bruker vi jo mye vannkraft til elektrisitet, og aldri har jeg sett så lav vannstand i vannene over Hemnkjølen som da vi kjørte hjem fra hytta i går.
Jeg sitter oppe i atelieret mitt og kikker ut i den murte hagen vår, rett ned på kuleprimulaene, som har stoppet litt opp i veksten sin, men som vil komme tilbake for fullt når sola og varmen kommer tilbake. På skrivebordet mitt, og på arbeidsbordet, står det tomatplanter som så veldig gjerne skulle flyttet ut i drivhuset, men enn så lenge er ikke faren for nattefrost over, så nå står de tryggest her inne. De har masse blomster nå, og de første tomatene har begynt å knytte seg.
Det er forresten solgløtt innimellom regnbygene, og det skal ikke så mye til før det er over 20 grader inne i drivhuset. Plantene er vant med kalde netter og milde dager, så de ser ut til å trives riktig så godt.
Jeg har tatt sjansen på å så litt forskjellige frø der inne, og noen har allerede begynt å spire. Før helga var Vida her på overnatting. Vi sådde flere ulike solsikkefrø, og i dag så jeg noen såvidt stikke opp.
________________________________________________________
Med iskald vind ute, men små solgløtt som varmer opp drivhuset, finnes det ikke bedre sted å sitte med boka om Sigrid Undsets Bjerkebæk enn nettopp i nevnte drivhus.
Kristin Brandtsegg Johansen og Marit Brandtsegg har skrevet “I Sigrid Undsets hage”, både om hvordan Undset skapte hagen og hennes kjærlighet til den, og om restaureringen for å få hagen mest mulig tilbake til sånn som den en gang var. Rikt lllustrert med bilder og sitater fra forfatterens brev som boka er, er det som å vandre inn i et hageeventyr.
Hagen er nå åpen for publikum døgnet rundt. Jeg var der en høstkveld i fjor, i det mørket senket seg og det duftet syrlig og godt fra hundrevis av nedfallsepler.