©brittarnhild

Blåklokkene blomstrer. Jeg ser de over alt nå, og kjenner de gir meg en helt spesiell glede, stille flyt, men også boblende, levende. Jeg er vokst opp i Blåklokkeveien, i Blomsterbyen, og bedre sted å vokse opp tror jeg ikke finnes. Ikke finere navn på ei gate heller. Blåklokkeveien. Det måtte jo bare bli blåklokka som ble blomsten min, blåklokke, campanula rotundifolia. Så vakker, så ven, så skjør og så sterk i sin skjønnhet.

Som barn prøvde jeg å vrenge klokka. Det lar seg faktisk gjøre, men de fleste gangene revner blomsten. Jeg plukket buketter og satte i vann på kjøkkenbordet. Det lar seg gjøre det også, men de visner fort. Jeg la blå klokker sirlig i press mellom trekkpapir og skrudde blomsterpressa hardt igjen, og da jeg noen uker senere åpnet for å sjekke, var de blitt brune.

Aller finest er blåklokkene ute i naturen, når de akkurat har åpnet seg. Da ringer de gleden inn.