©brittarnhild

Nok ei natt med lite søvn. Jeg kjenner at jeg er “drittlei” disse nettene nå, og skjønner ikke hvordan jeg skal finne tilbake til det gode sovehjertet mitt. Dessuten er jeg sliten både i kropp og sjel etter å ha levd tett på andre mennesker i flere uker. Nå er vi alene igjen, Terje og jeg, samt lille bonusbarnebarn Billie, chihuahuaen til Marta og Kristian. Sol, vakker hage, Terje rydder huset i superfart mens jeg lusker rundt og gjør litt. Prøver å hvile men kroppen nekter. Terje tar en sykkeltur, hans måte å avreagere på. Jeg setter meg ut i hagen med ei bok, rusler en liten tur med Billie, leser videre, og kjenner at det hjelper. Litt.

Bare så det er sagt, vi har hatt veldig gode dager sammen med alle “folka” våre. I dag gikk vi tur opp til Frøset med niese, hennes mann og tre grandtantebarn. Jeg liker så godt å være grandtante. Har dessverre ingen grandtantebarn i Trondheim, men holder kontakt og treffer de med jevne mellomrom. I Lofoten, i Sverige, sør i Norge…….

På Frøset er det geiter, og en masse klatremuligheter for ungene i installasjoner bygd opp av studenter fr Dronning Maud, der de utdanner barnehagelærere. En drøm for aktive gutter.

Terje, Billie og jeg gikk hjem litt før de andre, for å forberede middagen. Grilling i hagen. Geitekillingene var svært interessert i Billie, men hun brydde seg ikke. Hun var ferdig med dagens tur, hjemveien var i gang og hun trakk mot bilen. Geiter fikk være geiter.

Boka jeg leser er Maria Almlis Dagbok fra et friår. Jeg kom over den på Gurosenteret, den pirret nysgjerrigheten min uten at jeg ante noe om den, og så snart jeg begynte å lese var det vanskelig å legge den fra seg. Så snart jeg hadde noen minutter, innimellom matlaging og prating og diverse aktiviteter med sommergjestene ble det opp med boka for å lese noen sider. Nå er jeg nesten ferdig, og gruer meg allerede til det vakuumet som kommer når jeg fengslende bok er ferdiglest.