12. februar, tre dager før han ville fylt 92 år, død far. Han hadde da bodd på sykehjem i tre år. Døden kom ikke som en overraskelse, på mange måter var vi lettet da han “endelig fikk komme hjem”, og samtidig er det selvsagt både en sorg, et savn og et vemod.

Far var veldig glad i både blomster og fugler, noe jeg har vært så heldig å arve etter han. Da jeg skulle skrive minnetalen til begravelsen tok jeg blant annet kontakt med alle barnebarna hans og spurte om du kunne dele minner med meg som jeg kunne bruke i talen. Et av barnebarna skrev blant annet: «En søndag da jeg var ganske lita ble jeg med mormor og morfar på tur til Estenstadhytta. Vi plukket blomster og telte hvor mange ulike vi fant, det ble nesten 50, og morfar kunne navnet på alle.»

Far skrev dikt hele livet og for mange år siden ga han diktene sine til meg og spurte om jeg kunne hjelpe han å gi de ut i ei bok. Det kunne jeg selvsagt, og boka kom ut, med fars dikt og mine fotografier. Her er et av diktene:

Skapelse

Jeg går langs en sti
en sommerdag,
og ånder inn luften
i gode drag.
Med fryd kan jeg føle
mine hjerteslag.

Naturen omkring meg
byr opp til fest,
og lille meg
er den ønskede gjest.
Det er vel det
som gleder meg mest.

Jeg ser meg omkring:
Ser en blomstereng,
en tiriltungetue
og en soleieseng.
Her er hvite og røde
kløver i fleng.

Så kvitrer en lerke,
en bokfink, en stær:
De har alle toner
som er meg så kjær.
Jeg føler at sommerens
glede er nær.

Så stanser jeg opp
med en undring så stor.
Hvordan ble dette skapt?
Hvem fyller vår jord?
Det må være en Gud: Og jeg tror.

Jeg har lenge lekt med tanken om å strikke et teppe bestående av små ruter og så la hver rute få sin egen broderte villblomst, og etter hvert som fars dødsfall nærmet seg, og jeg satt ved sengen hans og strikket på de små rutene, fant jeg ut at det rett og slett måtte bli et minneteppe, og at det skulle få navnet “fars flora”

Jeg har en liten tanke om å brodere blomstene etter hvert som de dukker opp i naturen. Da vi kom til hytta i går ble jeg møtt av ei lita tue skinnende gule leirfivel, jeg plukket en bukett, og i dag er første rute ferdig brodert.

Hvor stort teppet skal bli og hvor lang tid jeg kommer til å bruke, det vet jeg ikke. Og det betyr ikke så mye heller. Her er det selve prosessen som gjelder.