Jeg var en tur i byen i formiddag, hadde noen ærend i forbindelse med begravelsen. Gjorde raskt ferdig det jeg “måtte” og fant ut at når jeg først var i byen, og hadde tid, ville jeg besøke det nye museet, PoMo, Reitan-familien storsatsing. Det var åpning med brask og bram på lørdag og jeg hadde opprinnelig tenkt meg dit, men det ble for kort tid etter dødsfallet, og jeg visste det ville bli enormt mye folk.

PoMo åpner klokka elleve hver dag unntatt mandager, og mens jeg ventet på at klokka skulle bli åpningstid, tok jeg en kopp kaffe på Kaffebrenneriet. Ved nabobordet satt det fem kvinner på min alder og pratet om bøker, og jeg trengte slett ikke spisse ørene for å få med meg alt de sa. De snakket lenge om ei bok de alle nettopp hadde lest og jeg ble selvsagt interessert. De nevnte ikke verken tittel eller navn på forfatter, men “magisk realisme, Finland, katt” var nok til at jeg googlet meg fram til denne, Katten min, Jugoslavia av Pajtim Statovic.

Litt morsomt var det at jeg “traff” damene igjen på PoMo, men det er en annen historie.

Du finner PoMo i det gamle Postkontor-bygget i Trondheim. Et fantastisk bygg, og spenningen har vært stor blant trondhjemmere de siste årene mens huset har blitt både utvidet og pusset opp, med Nye Hjorten teater, og kunstmuseet PoMo.

Wow, tenkte jeg med en gang jeg kom inn i bygget, og gikk rett bort til skranken og kjøpte meg et årsabonnement.

Det blir helt sikkert flere innlegg fra PoMo her etter hvert, men jeg bare må vise et bilde av mitt nye favorittroman, midt i byen. Leserommet helt opp på toppen, under mønet. Hit kommer jeg tilbake.