Det er noe helt nytt for meg dette, disse helt spesielle dagene mellom dødsfall og begravelse. Den dagen far døde var det selve sorgen som stod i fokus. Så kom det noen dager hvor praktiske oppgaver krevde alt av oss. Nå er mye på plass og vi vandrer skrittene mot begravelsesdagen. To av mine brødre har kommet til Trondheim nå, og bor hjemme hos mor. Den tredje kommer i morgen, og da fylles huset her også opp etter hvert. Så langt det er mulig har vi oversikt over begravelsen. Ja, det dukker stadig opp småting vi må ta stilling til, men avtaler er gjort, programmet er trykket, bror Frode som er prest skal lede begravelsen og jeg skal holde minnetalen…….som er nesten ferdig.
Jeg kjenner at skuldrene senker seg. Sorgen og vemodet er der. Når jeg legger meg om kvelden er far det siste jeg tenker på. Når jeg ligger våken om natta er det far jeg tenker på, og han er den første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen. Det er sårt. Og det er godt. Det er sånn det skal være når døden kommer som utgang på et langt og innholdsrikt liv.
Det står flere ting på kalenderen min disse dagene, men jeg har valgt å melde avbud. Det kjennes riktig at disse dagene mellom dødsfall og begravelse tilhører meg selv, og den nærmeste familien. Det har vært mange telefoner, og flere har vært innom med blomster. Det har vært, og er godt. Men utenom det er stillheten og roen her hjemme det jeg har behov for.
Jeg har mindre ro til å lese enn jeg bruker å ha. Mindre ro til å strikke. Malerskrinet og penslene mine har jeg ikke rørt enda (men jeg fylte vann i “malerglasset” rett før jeg satte meg ned for å skrive dette, så kanskje blir det malt litt i kveld…….) I stedet går jeg rundt og rydder. Kaster visne blomster, pusler med de som fortsatt er friske, skifter på sengene, rydder ekstra på kjøkkenbenken og i atelieret, baker brød og kaker og kjenner at det er alt dette, holde fortet på en måte, som blir det viktigste akkurat nå.
Etter hvert fylles huset opp. Først i forbindelse med begravelsen, så starter jo VM på ski om ikke lenge, og da kommer det nye gjester. Døden og livet går hånd i hånd. Og det føles fint å være midt i det.
