Jeg sitter i godstolen på hytta og blar i et gammelt magasin. Jeg har stabler med blader her ute, og koser meg med å ta de fram fra tid til annen. Dette er forresten ikke så gammelt, kjøpte det for halv pris på slutten av vårsesongen i fjor, fordi “datoen hadde gått ut”. Ikke skjønner jeg at dato kan gå ut på blad som handler om hage, kunst, kultur, interiør mm, men dem om det. Magasinet jeg blar i heter WILDFLOWER, med undertittel “celebrating life in the country” og har et innbydende bilde på forsiden med et hagebord med hvit duk, omgitt av enkle rødmalte klappstoler, dekket med sommerservise og fargerike tulipaner. Bordet er plassert midt i ei blomstereng, og i forkant står ei sinkbøtte med en vakker vårbukett.

Så har magasinet enda en undertittel – LIVE   EXPLORE   GROW   ESCAPE

Tittelen og bildet på forsiden er egentlig det eneste jeg finner sjarmerende med bladet. Det er fylt med masse reklame (jeg skjønner jo at det må til for å dekke utgifter) og massevis av en type landsens motestoff. Eller, jeg er litt urettferdig nå, her er da artikler om flotte britiske herregårder, her er oppskrifter på de lekreste matretter, her er møbler og tekstiler og blomster i massevis. Når jeg blar gjennom det på nytt ser jeg at det på mange måter er et sjarmerende blad…….

Jeg ble sittende med WILDFLOWER i fanget i går, lenge. Tenkte tilbake til den lille jenta som var meg for snart 60 år siden, som elsket å tegne og skrive, som klippet ut navn/logo på ulike aviser og limte inn i ei kladdebok, og som  laget sin egen avis. Av og til fikk jeg med meg småbrødrene på leken jobben, som regel drev jeg på alene. Jeg laget flere eksemplarer av hver “avis” og solgte til foreldre og besteforeldre og følte meg veldig stolt.

Som voksen, for nøyaktig 20 år siden, våren 2005, begynte jeg å blogge. Fikk etter hvert flere blogger, mange av dem etter tema. På mange måter er disse bloggene mitt “magasin”, og så satt jeg der i går kveld da og tenkte videre på dette og drømte om mitt egen blad og hva det i såfall skulle inneholde og så kom ideen dalende…….jeg kan jo lage et bloggmagasin. Jeg har jo allerede en blogg jeg kan bruke som plattform. Jeg tok med meg drømmen inn i natten og våknet til vissheten om at jeg kan da lage mitt eget magasin, helt gratis, ikke trenger jeg reklame, ikke trenger jeg å selge det……..

…….og dermed er første utgave av “BLÅKLOKKEVEIEN, et bloggmagasin for et enklere liv,” en realitet.

:::::::::::::::::

 

Innhold:

Ut på tur

52 uker med restegarn

Vår i hyttehagen

Boktips

Reiseminne

 

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Ut på tur

Vi er på hytta noen dager. Først og fremst for å rydde skog. Hytta er lita og enkel, familien vokser og vi har behov for at anneks. Vi har nå kjøpt til et stykke tomt, et firma har vært her og hogd ned rundt 20 store grantrær og før byggingen kan starte må det ryddes i kvist og tømmer. Men vi må jo komme oss ut på tur også, selv om været ikke er det aller beste. Så etter lunsj pakker vi sekken og kjører ut til Skardsøya, godt utstyrt med regnklær, lue og votter. Det er rundt 8 varmegrader, men vinden tar godt her ute.

Vi har de siste årene satt oss som mål å gå minst 100 turer á 5km+ hvert år, sammen. Så går vi begge flere turer alene, men disse 100+ skal altså være noe vi gjør sammen. I år ligger vi dårlig an til å klare målet, men det tenker vi lite på her vi vandrer ute ved munningen av Trondheimsleia, i et området med sterke minner fra krigsårene. All snøen har smeltet, men naturen er enda grå, bortsett fra noen hestehov som stikker opp innimellom. Et par ørner flyr over oss, og en flokk måker. Jeg hører kjøttmeisen og med et kommer et par bokfink. De må være årets første, flydd hundrevis av kilometer fra vinteroppholdet sitt i varmere strøk.

Vi når målet vårt, en gapahuk hvor vi kan sitte i ly for vind og regn. Terje får etter hvert fyr på grillen og vi kan nyte dagens gourmetmiddag – brente pølser og tørre lomper, krydret med ketchup og sprøstekt løk som har ligget i pose i skapet siden i fjor. Det er rart hvor godt dette smaker når det spises ute.

 

52 uker med restegarn

Gjennom et helt år skal jeg hekle/strikke små og større prosjekt av restegarn. Blogger om det i “maskerade” og deler her:

 

Vi er i fastetiden, jeg skriver en daglig fastetidsblogg og reflekterer mye rundt forbrukersamfunnet, og hvilke grep kan jeg gjøre for å komme mer bort fra bruk og kast, for å bedre ta vare på denne vakre jorda vår som vi har kun en eneste en av. I mange år har jeg jobbet mye med restegarn i fastetiden. I år hadde jeg egentlig ikke tenkt å gjøre det, men så datt likevel ideen ned i meg – jeg har mye restegarn, det er så mye fint det går an å lage av de små og litt større garnrestene jeg/vi har, og det utfordrer kreativiteten min veldig å leke med garn og farger som egentlig bare er til overs. Hva med å utfordre meg selv (og kanskje også deg) til 52 uker med restegarn!

 

Jeg har avsluttet et par store prosjekt den siste uka, som jeg har jobbet lenge med, og jeg er i full gang med et minneteppe til ære for min kjære pappa som døde 12.februar. Tanken var å stort sett holde meg til det teppet, men det klarer jeg jo selvsagt ikke, så for et par dager siden startet jeg på et par sokker, i går startet jeg på et skjerf. Og i dag fikk jeg altså denne ideen som jeg bare måtte starte på med en eneste gang – 52 uker med restegarn!

Ett nytt restegarnsprosjekt hver uke i et helt år. De fleste nye, men jeg kommer også til å putte inn restegarnsprosjekt jeg allerede er ferdig med. Og når ideen først var på plass gikk turen rett opp i atelieret for å lete etter ide til første prosjekt. Fant det ganske fort, fant fram garn og pinner, la opp og har såvidt begynt å strikke – på det som skal bli “52 uker med restegarn, uke 1”

Dette innlegget er bare en slags innledning, et varsel om at de 52 ukene/52 prosjektene kommer, men planen er å komme med det første restegarnsprosjektet i løpet av uke. Så følg med!

Og vil du være med så heng på!

 

Uke 1

 

Se der, mindre enn et døgn siden jeg fikk ideen om 52 uker med restegarn, og jeg er allerede godt i gang. Som jeg skrev i går så fant jeg fort veien til garnsamlingen min og plukket fram noe til et strikkeprosjekt. Begynte å strikke, og kjente at ideene boblet, så det ble ikke mange omganger før jeg igjen var oppe i atelieret og rotet i garn. Denne gang fant jeg fram noen av de aller minste nøstene. Jeg samler på alt, om det så bare er et par meter garn, jag kan jo alltids bruke det i broderi på strikk. Men det kan brukes til mer også, se bare her. Med mormors gamle heklenål str 1,75 er jeg nå i gang med å hekle bitte små bestemorsruter. Og jeg lar dette bli første prosjektet av de 52 som ligger foran meg. Har ingen planer om å bli ferdig med det første, nei, dette første prosjektet skal få følge meg gjennom alle de 52 ukene (og hvem vet, kanskje enda lenger også)

Vi er på hytta nå, kom hit i formiddag og skal være noen dager. Og mens Terje er ute og saker ved, sitter jeg inne og hekler bittesmå ruter, og fryder meg over å ha kommet i gang med “52 uker med restegarn”. Aner ikke om jeg klarer 52 uker, men det gjør ikke så mye. Akkurat nå er det utrolig gøy og inspirerende, jeg har massevis av planer for de kommende ukene, og kanskje vil jeg etter hvert få ideer fra dere også? Ja, for jeg håper jo at flere blir med på dette. Tenk om vi blir en stor gjeng? Det hadde vært gøy det.

De små rutene er enkle å hekle.
Jeg legger opp 7 kjedemaske og fester de sammen i en ring (1.omgang)
Så hekler jeg 12 halvstaver i ringen og fester de sammen (2.omgang)
Og deretter “9 halvstaver, 2 luftmasker” x 4 og fester sammen (3.omgang)

Jeg har aldri skrevet et heklemønster før, så dette er helt sikkert ikke riktig måte å skrive det på, men jeg håper du forstår det likevel.

 

Vår i hyttehagen

Våren har kommet tidlig i år. Hjemme i hagen i byen er det fortsatt en god del frost i jorda, men her ute, i solhellingen, har krokus, påskeliljer, forsytia og iris det travelt. Foran hytta har vi bygd opp en liten hage med noen bed. Hver høst setter jeg ned alle løkene jeg har tatt vare på gjennom sommeren, fra vårens løkblomster, noe som gir oss et vell av blomster når våren kommer. For det meste står de her og blomstrer helt for seg selv, dette er ikke den årstiden vi bruker hytta mest. Men i år er det annerledes, i år får vi med oss blomsterprakten.

Det første jeg gjorde da vi kom denne gang var å plukke inn en bukett med gule forsythiakvister og lange, smekre påskeliljer i knopp som åpnet seg straks de kom innendørs. Så ble det en bukett blå perleblomster og så et eggeglass med hestehov, eller leirfivel som jeg kaller vårens første grøftekantblomst.  Så blir det nok en bukett små perleblomster i dag, men ikke mange, det er snart påske og jeg vil ha dette teppet av gule blomster å kose meg med da også.

For et par år siden flytte jeg ei stor krukke med eføy og løkplanter. Den står på terrassen hele sommeren, og når høsten kommer flytter vi den inn i boden, så får den overvintre der. Det ser plantene ut til å trives godt med, og da vi var har for to uker siden og flyttet krukka ut i dagen, overrasket den oss med vakre utsprungne blå iris samt fiolette iris i knopp. Nå har de blå gjort jobben sin, og de fiolette har overtatt.

Den er ikke så stor hagen vi har her på hytta, men jeg går likevel en rundtur i den hver dag for å se hvilke skatter jeg finner. I dag var jeg på jakt etter noen gule svibler som har vært her noen år nå, og jada, de er her fortsatt og om vi er heldige vil de blomstre til påske. Og jammen tror jeg de har formert seg litt. Tidligere har det kommet tre blomster, men her ser det da jammen ut til at det i alle fall blir fire.

 

Boktips.

“Alle” kjenner Carl Larsson, men hvor mange kjenner hans fru Karin? Elisabeth Svalin Gunnarsson skrev for noen år siden en hagebok om Karin Larsson og hennes hage i Lilla Hyttnes i Sundborn i Dalarna i Sverige, “I min trädgård vill jag vara Karin. En praktisk trädgårdsberettelse från Sundborn. Boka er full av gamle og nye bilder, her blir vi bedre kjent med Karin og hennes hage og vi får massevis av tips til hvordan vi kan ta Karins hageideer inn i vår egen hage.

Karin og Carl fikk et gammelt hus, Lilla Hyttnäs, i gave av Karins pappa. Stedet ble først brukt som sommerbolig, men det tok ikke lang tid før de, med sine etter hvert 7 barn, gjorde det om til helårsbolig. Veldig mange av Carl Larssons kjente bilder fra livet på landsbygda i Sverige, er malt nettopp her, og det er liten tvil om at Karin på mange måter var arkitekten bak det hele. Hagen er en brukshage, hvor Karin dyrker mat til den store familien, men Karin, som selv var en kunstner, hadde stor sans for skjønnhet, og innimellom kålplanten, bønner og tomater dukket det opp flere og flere blomster både til pryd ute, og til å fylle vaser som hun plasserte rundt i hele huset.

Jeg hadde boka liggende i drivhuset i flere år og leste den både “fram og tilbake”  og skjønte at denne hagen og dette huset bare måtte jeg besøke. Det skjedde for snart to år siden, og med alle inntrykkene intakte glemte jeg boka litt. Men nå er den funnet fram igjen, jeg fryder meg over tekst og bilder og gleder meg til å “vara Karin” både i hyttehagen og hjemme i Akeleiehagen.

 

 

Reiseminne
Påskeliljene på Aukra
(innlegget ble opprinnelig skrevet i bloggen Britt-Arnhild´s House in the Woods i april 2022)

Last summer we visited the small island Gossen/Aukra, four hours by car and ferry south west of Trondheim. It was then I heard about the fields of daffodils for the first time. “You should come back in spring” my friend told me when we drove past the church, “then these fields are painted yellow with thousands and thousands of daffodils. There and then I promised myself that I would go back in spring.

But when is spring in Norway, when exactly will the daffodils be in bloom?
The past weeks I have sent quite a few messages to my friend on the island, “how are the daffodils doing? do you still have snow? when will they bloom this year? And a couple of weeks ago I wrote again “we will be at our cabin fort the Easter holidays (our cabin is halfway between our home and the island) do you think the daffodils will be blooming then?
My friend was sceptical, probably Easter time would be too early, and I told myself to wait for better luck next year. Our opportunity to see the flowers this year had to be Easter.

Then, some time last week, my friend wrote again, the snow has melted and with the warm, sunny weather we have now the daffodils will probably be in bloom next week.

All I had to do then was to convince Terje that six hours of driving home from the cabin was about the same as two hours driving, since we then got to see the daffodil fields, and also had an invitation from our friends to come and eat lunch with them. Terje is rarely hard to convince and yesterday we found ourselves on the island.

The story says that the very first daffodil bulbs were taken home from The Holy Island around 1720 by Alexander Borck who was a priest on the island then. Back home he planted the bulbs but was for a long time haunted by guilt. He had not been given the bulbs but had taken them, from Calvary, and now he doubted that God could forgive him. He struggled with his guilt for a long time until he finally prayed for forgiveness through one whole night. Finally dawn came, he looked out his studio window and was greeted by a field of yellow flowers.

He was forgiven, and for 300 years now people have been blessed by the yellow daffodil fields in spring.

 

:::::::::::::::::::::::

Takk for denne gang.

Første utgave av Blåklokkeveien er en realitet, og nå er jeg spent på mottagelsen. I utgangspunktet håper jeg å “gi ut” et nummer i uka, men tiden vil vise om det lar seg gjøre. Jeg er enda helt i startfasen i forhold til innhold, så her må jeg nok prøve og feile litt. Kom gjerne med tips, og veldig gjerne med tilbakemeldinger.

 

 

Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: brittarnhild@gmail.com