Jeg startet rett og slett morsdagen ute i drivhuset jeg, med noen av blomstene Terje kjøpte til meg i går. Nei, det er ikke helt riktig at jeg startet ute i drivhuset. Før det hadde jeg morgendusjen min, Terje laget frokost, vi spiste og vi hadde vår daglige høytlesning mens vi drakk te. Så drog Terje på ski, og…….jeg tok med meg perleblomstene ut i drivhuset.

Morsdagsmiddagen ble spist med Terje og Marta i byen før vi kjørte opp og hentet mor og tok henne med på sykehjemmet til far.

Vi tar en dag av gangen nå. Far, som blir 92 år om 6 dager, er dårlig. De tre siste dagene har jeg vært hos han hver dag, uten å få kontakt med han. Han har bodd på sykehjemmet i tre år nå, og flere ganger gjennom disse årene har vi trodd at slutten har nærmet seg. Han har kommet seg igjen hver gang, men denne gangen virker det å være annerledes. Jeg satt lenge hos han på fredag. Snakket om hans barndom, på Frei på Nordmøre. Snakket om klokkergården Elva, hvor han vokste opp, om blomstene, om roturene på fjorden, fisken han fikk, om istappene som smeltet om våren, om fuglene. Aller mest om fuglene. Jeg velger å tro at far hørte meg. At han var tilbake på klokkergården. At han hørte fuglene, skilte fuglelydene fra hverandre, samlet fugleegg (hans store hobby). At han var der i paradiset. Et paradis som venter på at han skal komme tilbake.

Vi tar en dag av gangen nå.