©brittarnhild

Da vi begynte å planlegge årets tur til Lofoten, med et par dager i Narvik for å besøke tante Oddrun, skjønte jeg at det endelig ville bli en mulighet for å besøke Kiruna, en by jeg har hatt lyst til å oppleve helt siden jeg første gang hørte om flytteprosjektet, at “hele” byen skal flyttes pga sprekker i jorda forårsaket av mange års gruvedrift.

Og i dag er vi her. Akkurat nå høyt oppe i etasjene på Scandic Hotel, et hotell som er bygd etter formen på Kebnekaise, Sveriges høyeste fjell, som ligger i området.

Vi har vandret rundt i byen, vi har kjørt rundt både i byen og områdene rundt, og ikke minst, vi har tatt stolheis opp til en topp med en fantastisk utsikt.

Å ta åpen stolheis er ikke min greie. Jeg har egentlig ikke høydeskrekk, men opplevde å få litt panikk i en stolheis på Capri for noen år siden da jeg følte at jeg slett ikke var sikret godt nok. Måtte kjempe litt med meg selv for å ta heisen til topps i dag, og kjenner på godfølelsen nå etterpå.

Og utsikten der oppe fra var upåklagelig. Ikke bare fra toppen forresten. Jeg var “avslappet” nok til å både filme og ta bilder både på opptur og nedtur. Skal etter hvert legge ut en video fra heisturen på Facebook (en video som forsvinner etter 24 timer, som slike videoer gjør).

Da vi planla turen hit var jeg redd for at vi hadde “kommet for seint”, at hele byen var ferdig flyttet. Det er den selvsagt slett ikke. Her er det mange år med arbeid som står igjen, så egentlig er det en perfekt tid å besøke byen. Noe er ferdig flyttet, noe er underveis, mye står igjen. Vi har vel alle fulgt flytting av Kiruna kirke minutt for minutt. Nå står den der den skal stå, men det er nok lenge enda før den åpnes for publikum. Kanskje må jeg tilbake til Kiruna en dag.

Og om jeg kommer tilbake får jeg kanskje vite hvor disse husene havner?