©brittarnhild

Terje koker saft i dag igjen, og den varme, gode lukta av kokte bær sprer seg i huset, opp trappa og inn i atelieret hvor jeg sitter og titter ut på fuglene i hagen.

Terje elsker å plukke bær, safte og sylte. Ikke så mye fra skogen, joda, han elsker det også, men først må alle hagebærene foredles, og de er det mye av i år, veldig mye. Han rakk en god del før vi drog på ferie. Kokte ripsgelé og solbærmarmelade. Solbærmarmeladen hans er den aller beste, og har i mange år blitt delt med mor, og sendt til slekt på Island. Nå er mor borte, og bror Børge kommer ikke så ofte til Norge lenger og kan ta med et glass eller to hjem, så det blir desto mer på oss. Mon tro om jeg ikke skal bake en solbærkake, eller solbærmuffins i morgen?

Det har regnet i bøtter og spann de ukene vi har vært på reise, hagen var våt da vi kom hjem, og full av råtne jordbær og overmodne bringebær. Terje fikk plukket og fryst noe av bringebæra før vi reiste, og ungene har plukket litt mens de har passet hagen. Litt klarte Terje å redde på mandag, men en god del har nok gått tapt i år. Det står heldigvis mye bedre til med stikkelsbær, solbær og rips. Det kalde været i sommer har gjort sesongen lang, og mens første koking av saft skjedde før vi drog på ferie, koker han nå nye batcher for tredje dagen på rad. Ekstra saftige har bærene blitt også, han får mye mer saft utav dem nå enn i juli, og safta smaker bedre.

Det snakkes mye om matsikkerhet for tiden. Deriblant viktigheten av å ta vare på det som naturen så gavmildt skjenker oss. I Roy Jacobsen “Bare en mor”, den fjerde boka i serien om Ingrid fra Barrøy, får vi et gjenmøte med Mariann, som har flyttet fra en storgård nord i Trøndelag til Trondheim, giftet seg til en villa med stor hage og skriver i et brev til Ingrid om “en frukt- og bærhage, og om safting og sylting bedrevet i en by, kalt hobby”. Dette var noen få år etter krigen, og kanskje var det allerede da blitt en hobby. Under krigen var det i alle fall så absolutt en dyd av nødvendighet å dyrke, safte, sylte, ja, sågar ha både gris og høner i hagen. Der er vi ikke i dag, men mon tro om vi er på vei? Det er i alle fall ingen tvil om at Moder Jord roper etter at vi i den rike, vestlige verden må forandre leveviset vårt, må forbruke mindre.

Noen flasker saft fra egen hage, og noen glass syltetøy monner vel ikke, tenker vi kanskje. Jo, det gjør faktisk det. Vi har egenprodusert saft året rundt, trenger ikke kjøpe en eneste flaske (ikke til safta vi koker heller, den tappes på flasker som brukes omattatt og omattatt år etter år), og enda viktigere, vi kjøper ikke brus lenger. Nå har vi aldri vært noen storforbrukere av sukret mineralvann på flaske, jeg liker ikke engang verken cola eller andre typer brus, og det hender fortsatt en sjelden gang at vi kjøper ingefærøl til soddmiddagen, og julebrus til ungene til jul. Men i det daglige er det vann og Terjes hjemmelagede saft som gjelder. En dråpe i havet! Uten dråper, intet hav!