©brittarnhild
Jeg står ved plantebordet i drivhuset og pusler med pelargoniaene. Vi har vært mye på farten i sommer, så selv om døtre, svigerinne og barnebarn har vært innom og vannet, har de måttet klare seg mye på egen hånd. Pelargonier klarer det, de tåler mye uten å gi opp. Men nå sturer de litt, har nok savnet meg de siste ukene mens vi har kjørt rundt i Lofoten og Norrland i Sverige. Jeg plukker fram krukke etter krukke, det har blitt mange av dem etter hvert. Kniper vekk visne blomster og brune, tørre blader, graver litt i den harde jorda, vanner godt, prater med hver og en og setter de tilbake på plassen sin, eller finner en ny plass til dem. De har vokst i sommer, og får knapt plass der de bruker å stå. To terracottakrukker med hver sin duftpelargonium setter jeg foran meg her hvor jeg sitter og skriver. En stor, kraftig en, en ganske liten, avlegger av den store.
Duftpelargonium sier vi i Norge. Jeg klemmer litt på et av bladene, og en svak duft av sitron sprer seg i drivhuset. Pelargonium Dr. Westerlund sier de i Sverige, oppkalt etter den svenske legen Ernst Westerlund (1839-1924). Westerlund rådet pasientene sine til å ha en duftpelargonium i soverommet, hvor den ville spre en oppkvikkende duft. Mormor Olga hadde nok hørt den historien. Hun hadde alltid en duftpelargonium blant sine potteplanter. Jeg husker den brukte å stå på kjøkkenet, hvor hun oppholdt seg det meste av dagen. “Den er god for hjertet” fortalte hun meg alltid, mens hun plukket av et blad og lot meg lukte. “Kjenner du den gode sitronduften?”
Vi er mange som samler på pelargonier. Nå kan ikke jeg skryte på meg noen stor samling, men en samling er det likevel. Jeg har flere venner som samler. Leea sør i Sverige er en av dem. Hun har lovet å ta med en avlegger av en villpelargonium til meg når hun kommer på besøk. På vei hjem fra Sverige på søndag stoppet vi hos venner på Frösö. “Å, så flott den pelargoniaen er” utbrøt jeg da vi stod inne i glasshuset deres, “og så mange fine, hvite blomster den har!” “Vil du ha en avlegger?” repliserte Margreth. Klart jeg ville.
