©brittarnhild

“Er du ferdig for dagen allerede? Da får du ha god helg!” “Ja, god helg blir det, jeg skal passe barnebarn hele helga.” “Det høres koselig ut. Lykke til. Har dere noen spesielle planer, eller?”

Det er fredag morgen, og jeg tilbringer en time på treningssenteret. Mens jeg jobber med en balanseøvelse ,overhører jeg denne samtalen mellom to av de faste pensjonistene som går her. Jeg får med meg svaret fra bestemoren som skal passe barnebarn også. “Nei, egentlig ingen spesielle planer, men vi skal nok finne på noe. Det viktigste er jo å holde ungene unna skjerm.”

Så heldig min generasjon var som hadde unger som vokste opp uten mobiltelefonen, før sosiale medier. Da våre to eldste var små var det knapt mer enn en kanal på TVn, kun barneT-V på NRK kl 18.00. Da var det aldri masing om skjermtid, for det ordet fantes vel ikke en gang.

Vi er også sammen med barnebarn i helga, i alle fall en av dem. 7-åringen som akkurat har begynt i 2.klasse. Med kloke foreldre er det forbud mot skjerm på hytta. Ordet forbud høres forresten så strengt og negativt ut, det er pause fra skjerm. 7-åringen kjørte utover sammen med oss i går. I bilen er skjerm lov, og han koste seg med en minecraft-spill de to timene bilturen varte. Så ble skjermen lagt bort med en gang vi kom hit, og han kunne finne på alt mulig annet. Det startet med en time med lego. Hytta vår er ikke stor, men når det er barnebarn her er alltid et av bordene satt av til legobygging. Så forsvant han plutselig ut, lettet etter biller bak tørr bark på stubber, fant den lille verktøykofferten sin, snekret, banket, sagde, nynnet mens han holdt på, løp fram og tilbake, forsvant inn i skogen på jakt etter greiner han kunne sage, kom inn og lurte på hvor bestefar var, han trengte flere spiker.

På kvelden hadde vi tegnetid, bestemor og 7åringen. Det har blitt vår felles greie på hytta, og vi storkoser oss begge to. 7åringen ser ut til å ha glemt at skjerm finnes, og jammen klarer bestemor å legge vekk mobilen ei stund hun også.