Ser du hvor jeg er her? Om du ikke kjenner stedet så kan du jo se nærmere på boka? Ja, se der, da skjønner du det. Ringstedlund øst på Sjælland så klart, Karen Blixens kunstnerhjem. Hvem av oss er vel ikke årelange fans av Karen Blixen, eller Isac Dinesen som hun brukte som forfatternavn? Først om fremst bøkene så klart, men også filmen Out of Africa med Meryl Steep og Robert Redford, fra Karen Blixens farm i Afrika.
På bildet holder jeg Blixens bok Breve fra Afrika.
En favorittbok er selvsagt Babettes gjestebud. Hvem skulle vel ikke ønske seg et måltid ala det som ble servert i det gjestebudet? Kafeen på Ringstedlund bærer navnet Babette. Vi måtte selvsagt spise lunsj der. Det ble et gjestebud, med en liten smak av selve det originale gjestebudet.
Vi var med på en omvisning i kunstnerhjemmet, og favorittrommet mitt var selvsagt rommet med Karen Blixens skrivebord. Mon tro hvor mange av hennes bøker som er skrevet her?
Boka jeg har funnet fram i dag er verken Min afrikanske farm, Babettes gjestebud eller Breve fra Afrika. Derimot sitter jeg her med Skjebneanekdoter, ei bok med fem av Blixens fortellinger. Og vel, Babettes gjestebud er en av fortellingene. De andre er Dykkeren, Stormer, Den udødelige historie og Ringen.
” Men skæbne betyder ikke det samme for mig som for de fleste andre. Jeg ser ikke skæbnen for meg som en gud uden ansikt, for hvem mennesket må bøje sig i frygt og bæven. For mig ligger menneskets skæbne i samspillet mellom dets væsen og dets omgivelser” Karen Blixen
Jeg kan ikke tenke meg å bo noe annet sted enn i Trondheim, men det er en ting jeg savner her, en uavhengig bokhandel. Vi har mange muligheter til å kjøpe bøker, det er ikke det, men ikke noe sted jeg kan kjøpe de annerledes bøkene, der jeg kan sette meg ned med en kopp te og bla i bøker, finne skatter jeg ikke finner andre steder. Det finnes jo så mange sånne rundt om i verden, mon tro om Trondheim er for liten? Mon tro om Trondhjemmerne ikke er flinke nok til å kjøpe bøker?
Ja, det finnes fantastiske “independent bookstores” , og jeg har vært heldig og fått besøkt flere av dem. Som Shakespeare & Company i Paris.
Den opprinnelige Shakespeare & Company ble åpnet i 1919 av Sylvia Beach, og ble raskt et samlingssted for forfattere i den franske hovedstaden. Dessverre måtte bokhandelen stenge i 1944, under den tyske okkupasjonen, Beach ble arrestert og tilbragt seks måneder i fengsel, fikk helsen ødelagt og var ikke i stand til å åpne igjen da freden kom.
I 1951 åpnet amerikaneren George Whitman den engelskspråklige bokhandelen Le Mistral, og i april 1964, på 400års jubileet for Shakespeares fødsel, døpte han den om til Shakespeare & Company, til ære for Sylvia Beach. Whitmans ønske var å fortsette i Beachs ånd, og stedet ble snart et nytt samlingssted for metropolens forfattere. Allerede fra første åpningsdag ble forfattere og forfatterspirer invitert til å komme ov sove i bokhandelen, og det antas at rundt 30.000 har overnattet der. Whitmans motor var: be not inhospitable to strangers lest they be angels in disguise. Som takk for at de fikk bo der ble gjestene asked only to “read a book a day,” help out in the shop for a couple of hours, and write a single-page autobiography for George’s archives.
Jeg overnattet ikke der da jeg besøkte bokhandelen ( i 2010), men heldigvis var det en cafe rett utenfor hvor jeg kunne plassere mann og datter, så jeg kunne ta meg god tid til å vandre rundt, til å se for meg Zadie Smith, Siri Hustvedt, Kate Greenville, Philip Pullman og en hel masse andre.
I dag er det George Whitmans datter Sylvia som driver bokhandelen.
På første bildet ser du meg komme ut med en bokpose i hånda. Ei av bøkene var Davis Burkes Writers in Paris, Literary Lives in the City of Light.
Boka er tatt fram for å bli lest på nytt i jula, og litt artig var det å finne dette bokmerket midt inne i den et sted. Bokmerket er opprinnelig et postkort, sendt til datter Marta i 2008, og jeg skriver:
Kjære Marta (+ Ingrid og pappa) Så er første dag i Mexico over, nesten. Konferansen begynner ikke før i morgen, så i dag har jeg fri til å være turist. Jeg har vært og sett på en diger katedral med masse gull og marmor, og et tempel fra Azketerindianerne sin tid, spiste lunsj med Preben og Jan Bjarne, og i kveld skal vi på ballett.
“Hvilke bøker husker du best fra din barndom?” Vi tok en pause i juleforberedelsene og satt med hver vår kopp te og et fat med småkaker, og kikket ut på fuglene. Terje tenkte seg om, drakk litt te og forsynte seg med en av colakakene som han nettopp hadde bakt. “Tja, jeg husker ikke helt. Det var jo Bobseybarna og Hardyguttene da, og så Stompa! Husker du Stompa? Det var utrolig morsomme bøker. Vi har vel noen av de stående i ei hylle i kjelleren enda, mon tro om barnebarna vil like dem?” Vi pratet litt mer om barnebøkene, jeg mintes Frøken Detektiv, og ikke minst alle de fine Historien om-bøkene. Terje satte fra seg tekoppen, “Og så husker jeg godt at vi som barn, broren min og jeg, ble lest for fra boka om Heidi.”
Jeg husker også godt Heidi, den vesle jenta som bodde hos bestefaren sin oppe i fjellene i Sveits. Den leste jeg som barn mange ganger, den har jeg lest for våre barn, og vi tok en gang med de to yngste, jenter, til Sveits og besøkte “Heidiland”.
Da vi ryddet barndomshjemmet til Terje var det nok jeg som var mest interessert i bøkene, og blant flere skatter fant jeg “Heidi- bøkene” av Johanna Spyri, en innbundet utgave som ble gitt ut av H. Aschehoug & Co i 1930. Nå står den i hylla hos oss, bærer tydelig preg av at den er lest mange ganger, men er fortsatt hel og fin. De to bøkene, Heidi og Heidi får bruk for det hun har lært (begge to er i utgaven vi nå har) kom i 1880 og 1881. Tenk det, det er jammen lenge siden. Hvor mange utgaver som etter hvert har kommet, hvor mange språk den er oversatt til, hvor mange filmer og TV-serier som er laget aner jeg ikke, men i dag, nesten 150 år etter at den ble skrevet, kan den fortsatt leses, både av små og store.
For et par år siden hadde jeg begge bøkene som opplesing på Podcasten min, Britt-Arnhilds verden, et kapittel i hver episode. Det var jammen mange flere enn meg som husket Heidi fra sin barndom og som hadde stor glede av å møte henne igjen.
Bøker forandrer verden. Bøker skaper glede. Bøker hjelper gjennom sorg. Bøker gir visdom. Bøker blir brent på bål. Bøker samles i bibliotek. Bøker frustrerer. Bøker gir latter, gir gråt. Bøker forandrer liv!
Ja, bøker forandrer liv. I 1991 leste jeg Michael Ende sin bok “Momo eller kampen om tiden”. Jeg var trebarnsmor (den gang) med to småskolegutter og ei barnehagejente. Jeg var i full jobb. Mannen min var i full jobb. Jeg tok videreutdanning i tillegg til jobben. Vi stilte opp som foreldrekontakter og idrettstrenere og fikk dårlig samvittighet om vi en sjelden gang serverte pølser og posepotetstappe til middag, vi hang i stroppene og følte egentlig at vi hadde gode liv. Så kom Momo og forstyrret det hele. Momo, den lille jenta som lever av å utveksle tjenester med andre, sammen med hjelperne sine, en skilpadde, en gammel gatefeier og en fantast som er selvbetalt turistfører.
I Momos verden finnes det mennesker som har det travelt, som har det så travelt at de ikke har tid til å gjøre noe ekstra, og bøter på det med å ha det enda mer travelt. Så dukker det opp noen mystiske svartkledde herrer som tilbyr de travle menneskene konto i Tidssparekassen. Ved systematisk å spare tid kan man om noen år ta ut ekstra tid, med renter.
Momo vandrer rundt i sin verden, fornøyd med det som er, og skjønner ikke denne sparingen av tid. En sparing som innebærer å kvitte seg med alt som stjeler tid i livene. Ikke tid til å ha undulat, så den selges, ikke tid til sin gamle mor så hun sendes til sykehjem, ikke tid til kjæreste så det forholdet tar slutt…….men drømmen om at en gang, en gang……. Nei, Momo skjønner ikke dette, og tar opp kampen med Tidstyvene.
Jeg husker enda kvelden jeg leste ferdig boka. Sov dårlig den natta og var irritabel neste morgen da jeg skulle få av gårde to skolegutter og ei barnehagejente. Guttene kom seg på skolen, jenta ble levert og jeg satt på bussen på vei ned til et jobbmøte i byen. Med ett kom Momo stille inn på bussen og satte seg på setet ved siden av meg. “Du trenger jo ikke ha det så travelt” sa hun forsiktig. Jeg så på henne, kunne hun lese tankene mine? “Du henger i fra morgen til kveld, du er sliten bestandig.” fortsatte hun, og ble deretter stille. To enkle setninger på en buss. Nei, jeg trengte jo slett ikke ha det så travelt. Tankene kvernet og med ett visste jeg at det jeg skulle gjøre, det eneste rette, var å si opp jobben. Rett og slett slutte å jobbe noen år. Være hjemme med ungene. Vi hadde alltid vært forsiktig med penger både mannen min og jeg, så selv om det var bekvemt med to lønninger visste jeg at vi skulle kunne klare oss uten min lønn.
Det ble en lang samtale mellom meg og Terje den kvelden, og ikke lenge etterpå sendte jeg en avskjedssøknad, jobbet mine tre måneder før jeg kunne slutte, og frydet meg over å være “hjemmeværende”. Et hedersord i mine øyne.
Vi klarte oss på den ene lønningen, jeg var litt dagmamma for å spe på litt, og jeg begynte å undervise i quilting noen kvelder. Etter tre år dukket det opp en jobb jeg ikke kunne si nei til, men da var ungene eldre og hverdagene enklere. Vi tok til og med sjansen på et fjerde barn etter ei stund, og jeg takket ja til en ny, mer krevende jobb som jeg elsket og beholdt helt til jeg gikk av med pensjon. Men jeg turte aldri å lese Momo eller kampen om tiden igjen.
I går var det tid for den tradisjonelle førjulsbyturen med eldstedatter. Kaffe på Pascal, vandring rundt på julemarkedet og i diverse butikker, litt shopping, lunsj på Onkel Svanhild og julegavehandel på Norli. Før vi kom dit skjønte jeg at jeg trengte bærehjelp, både jeg og Ingrid hadde nå armene fulle, så gemalen Terje ble invitert til å komme ned i Fjordgata og spise sammen men oss…….og være med som bærer opp til Nordli.
Vi begrenser julegaver i familien vår. Ungene får gaver, vi voksne gir ikke fysiske gaver til hverandre på julaften, men setter av ei langhelg i løpet av året hvor vi reiser et sted og er sammen hele helga.
Men…….som besteforeldre/foreldre står vi selvsagt helt fri til å bryte den regelen hvis vi vil, så i år bestemte vi oss for at vi vil gi hver enkelt, hverandre, barn, svigerbarn og barnebarn (13 i alt) hver sin bok. Alle ble invitert til å sende oss bokønsker, alle gjorde det, jeg laget ei lang liste, tok den med til bokhandelen, ba om hjelp fra en av de ansatte og ikke lenge etterpå hadde Terje armene fulle av bøker mens bankkortet mitt krympet betraktelig (jammen har bøker blitt dyre!)
Jeg husker godt hvor glad jeg ble for bokpakker da jeg var barn. Som voksen har det vært en god del år hvor jeg ikke fikk en eneste bok, like trist hver gang, men i år blir det i alle fall ei bok på meg, for, jada, bok til meg fra Terje stod også på dagens liste.
Jeg tror ikke at verken barn eller svigerbarn leser bloggen min, så jeg tar sjansen på å vise dere et bilde av alle bokryggene også. Og om noen av dem skulle se dette, så er det jo ikke mer hemmelig enn at de får akkurat den boka de ønsker seg. Det eneste problemet jeg fikk var ønsket til Vida 5 år. Hun og lillesøster Eline har akkurat fått hver sin bok om Jane Goodall, hun som levde med sjimpanser du vet, og hun er fullstendig oppslukt. Ønsket nå var ei bok om Tarzan og Jane. Det fant vi ikke, så det ble ei ut i naturen-bok av Cecilie Skog i stedet, jeg tror pappa Øystein også blir glad for den). Og kjenner du noen som har ei Tarzan-bok til overs, vel…….
Så kan du jo gjerne hvilken bok av disse som blir min på julaften…….
Jeg hadde i mange år min egen “mamma India”. Hun var like gammel som min mor, og døde dessverre for noen år siden. Det startet med at vi begynte å skrive brev til hverandre (etter at jeg hadde lagt igjen navn og adresse i Quilter´s Newsletter Magazine) Jeg fikk svar fra mange etter at adressen min stod på trykk, men ingen så spennende og fascinerende som Carolyn som bodde i India. Noen år etter at vi hadde begynt å brevveksle fikk fant jeg et postkort i postkassa mi fra Carolyn, med bilde av Colosseum på framsiden. Carolyn skrev at hun var i Roma hos sin datter, hun ble nødt til å oppholde seg der lengre enn planlagt pga noen helseutfordringer og mente at siden vi nå befant oss i samme verdensdel var det på tide at vi møttes. Roma, en by jeg aldri hadde vært i, en by jeg gjerne ville besøke, og utrolig nok, samme dag som postkortet kom, hadde jeg fått en forespørsel på jobb om jeg kunne tenke meg å være med på en busstur fra Gøteborg til Roma tur/retur sammen med en gruppe norske og svenske diakoner. Klart jeg kunne, og klarte det var på tide at Carolyn og jeg møttes.
Jeg drog til Roma og fant tid til et kort møte med Carolyn, datteren hennes og det yngste barnebarnet. Senere fikk jeg mulighet til å møte henne mange ganger i Roma, og under over alle under, jeg besøkte henne to ganger i India. Den første gangen hele tre uker, neste gang kun ei uke. Reiste på egen hånd og levde som ei kjær datter de ukene jeg var der.
Det er mye, veldig mye, jeg kan fortelle både om ukene i India og de mange treffene våre i Roma, men nå er det jo steder og stunder med bøker denne kalenderen handler om, så jeg får prøve å holde meg til det. Reiselitteratur, og da først og fremst bøker skrevet av kvinnelige forfattere, hadde såvidt begynt å interessere meg på slutten av 1990-tallet, omtrent på den tiden jeg ble kjent med Carolyn. Vi skrev mye om det emnet i brevene våre, og da jeg kom til Carolyn og Hossys hus falt jeg nesten i staver over det fantastiske biblioteket hun hadde. I løpet av oppholdene mine hadde jeg Hossy og Carolyns sjåfør til fri disposisjon, sammen med ei lang liste fra Hossy over interessante steder jeg bare måtte besøke, så det ble ikke veldig mye tid til lesing. Men jeg noterte ned interessante titler og bladde gjennom spennende bøker, og leste så snart jeg hadde en mulighet. Og ei av bøkene jeg kom godt i gang med, og bestilte fra amazon så snart jeg kom hjem, var A Vision of Eden, The Life and Work of Mariann North.
Marianne North ble født i England i 1830. Hun giftet seg aldri, og da hennes far døde da hun var 39 år og hun arvet penger, begynte hun å reise verden rundt. Underveis malte hun trær og blomster, og 1879, da hun var hjemme i England på et kort opphold, tilbød hun seg å bygge et eget galleri i Kew Gardens i London, hvor hennes botaniske verker kunne stilles ut.
Galleriet finnes den dag i dag og er så absolutt verdt et besøk.
Boka jeg bestilte kom etter et par uker, og jeg kunne igjen fordype meg i reisene og bildene til denne spennende kvinnen. Og følge hennes reiser til Jamaica, Brasil, Tenerife, Borneo og Java, Ceylon, India og en hel masse andre steder, Noen år senere ble boka med i kofferten da Terje og jeg drog til Tenerife på vår årlige vinterreise, og jeg kunne sitte nettopp i den botaniske hagen hun besøkte der, og lese om besøket.
Kort tilbake til Carolyn og Hossy i India før jeg avslutter (bildet over viser huset deres, på den overbygde terrassen til høyre satt jeg ofte og leste). Jeg tok et raskt nettsøk på navnene deres nå, og særlig om Hossy står det mye interessant. Se bare her. Begge gangene jeg bodde hos dem i Mysore hadde Hossy en sekretær som kom hver dag og skrev på boken om Hossys liv. Mon tro om den noen gang ble ferdig? Carolyn var også et utrolig spennende menneske. Jeg husker at jeg flere ganger, mens jeg bodde hos dem, drømte om å komme og bo noen måneder for å skrive boken om hennes liv. Det hadde virkelig vært noe det 🙂 Her er noen få ord om Carolyn fra nettet.
Carolyn og hennes datter på kjøkkenet i India. Jeg har mange ganger fått være med Sheryl å lage mat, både i India og i Roma.
Det blir flere bibliotekbesøk, skrev jeg for et par dager siden, og her er jeg allerede med et innlegg fra det som regnes som verdens første offentlige bibliotek. Det ligger i Firenze, inne i San Marco museet, og har navnet La Biblioteca di Michelozzo etter han som designet det, Michelozzo di Bartolomeo, noe han gjorde på vegne av Cosimo de` Medici rundt 1444.
Du kan lese litt om historien i bildet over.
Jeg besøkte biblioteket i juni 2023. Jeg arrangerte da et strikkeretreat på Santa Maria a Ferrano, et retreatsted oppe i åsene øst for Firenze. På disse retreatene har vi alltid et besøk enten inn til Firenze eller til historiske steder rundt byen, denne gang var det det vakre Museo San Marco som stod på programmet, og da særlig freskene til Fra Angelico. Det var freskene, som ble malt av kunstneren rett på veggene, som tok det meste av oppmerksomheten, jeg visste ikke engang at det var et biblioteket der. Men da jeg oppdaget det, hadde jeg heldigvis god tid til å vandre rundt.
Nå er ikke dette et bibliotek slik vi kjenner det i dag, det var mer en utstilling med gamle skrifter. Det er mulig at det finnes et “moderne” bibliotek der også, med hyllemeter på hyllemeter med bøker, men det så jeg ikke noe til, og hadde heller ikke tid til å etterforske.
De gamle manuskriptene derimot! Åhhhh, tenk at munker har sittet i cellene sine, eller i skrivesalene, ofte med dårlig lys, og skapt disse fantastiske kunstverkene, som holder seg gjennom århundrene.
Før vi forlater Museo San Marco må jeg jo ta med den mest kjente fresken som henger der. Bebudelsen, av Fra Angelico.
Jeg startet denne kalendere litt på impuls, uten egentlig å vite hva jeg skulle skrive om, “men” tenkte jeg, “bøker er jo en sånn viktig del av livet mitt, har alltid vært det, så noe må jeg jo få til, og noen ideer har jeg vel…….” Jeg begynte å mimre og det ene minnet etter det andre dukker opp, nå vet jeg knapt hvilke jeg skal velge.
Som jeg allerede har skrevet om, så begynte jeg å lese tidlig, og jeg bare fortsatt og fortsatte veien inn i den magiske bøkenes verden. Da jeg var 8 fikk jeg boka Frendeløs av Hector Malot . Jeg leste første setningen; “Jeg er et hittebarn”, måtte spørre mor hva hittebarn betydde og begynte å gråte så mye da hun forklarte, at mor måtte gjemme bort boka i flere år. Så arvet jeg ei bok av mor om et tvillingpar som fikk ei dukkestue og som fikk lov til å bo i dukkestua noen netter og styre sin egen økonomi mens foreldrene reiste bort, de var godt hjulpet av husholdersken og lærte fort at det å ha ansvar for penger ikke var noen enkel sak. Jeg drømte om egen dukkestue dag og natt, men fikk en først da vi fikk vår første jente og jeg maste sånn på mann og svigerfar om å bygge ei, så de bare måtte gi etter. Da jeg var 12 hadde jeg et par opphold på sykehuset. Ikke noe alvorlig, hadde det vært i dag hadde jeg nok aldri blitt innlagt, bare møtt opp på dagtid. Men der lå jeg da, på firemannsrom på voksenavdeling for det var ikke plass på barneavdelinga, og kjedet meg noe aldeles forferdelig, helt til far tok en tur på biblioteket, forklarte situasjonen for en av de ansatte der, og kom på besøk med tre bøker om hesten Flicka av Mary O´Hara. Åh, jeg var fortapt!
Sommeren før dette var vi forresten på besøk hos onkel og tante på Kolbotn. De hadde to gutter, jeg hadde to småbrødrene (den gang, det ble etter hvert tre), far og onkel Jostein var fulle av aktivitet og spilte fotball med guttene “hele tiden”. Heldigvis hadde onkel Jostein og tante Ann (lærere begge to) ei velfylt bokhylle. Jeg fant Prinsen og fattiggutten av Mark Twain og var tapt for denne verden. Et par år senere fant jeg Vi som går kjøkkenveien, en roman fra 1930 skrevet av Sigrid Boo, i samme bokhylle, og forsvant på nytt fra alt omkring meg.
Jeg kan fortsette å ramse opp sånne leseopplevelser i det uendelige, og kommer kanskje tilbake med flere minner etter hvert, men kan ikke slutte før jeg har nevnt Veien til Agra av Aimeé Sommerfelt. Om 13 år gamle Lalu og hans lillesøster Maya som lider av en øyesykdom som truer med å gjøre henne blind. Lalu finner ut at det i Agra finnes en sykehus som kan gjøre søsteren frisk, og tar henne med ut på en lang vandring fra Allahabad til Agra. Det blir en tur fylt av eventyr, både gode og vonde. Veien til Agra gikk også som hørespill på NRK, veldig spennende, og boka ble norsk barnelitteraturs største internasjonale suksess før Jostein Gårders Sofies verden kom. I Store norske leksikon leser jeg: I skildringen av en bror og en søster som legger på vandring gjennom India for å finne sykehus og behandling for lillesøsters øyesykdom, skaper forfatteren en av de første barnebøkene med et moderne blikk på den tredje verden. Hun benytter anledningen til levende kulturformidling og skaper samtidig en spennende beretning for barneleseren. Mon tro om det var allerede der jeg fikk mitt internasjonale engasjement! I alle fall har den vært med på å føre meg til India to ganger…….dog ikke til Agra
Jeg har funnet fram Veien til Agra og leser den på nytt nå. Et godt gjensyn.
På vei hjem fra Røros i går hadde vi et raskt stopp på Domus. Blant mange andre butikker ligger det også en bokhandel der, og jeg lar aldri muligheten gå fra meg til å besøke en bokhandel når jeg går forbi. Fant ei bok så klart (som jeg antagelig kommer til å skrive om seinere i advent) og da jeg stod ved kassen for å betale, falt blikket mitt på stativet med julehefter. Jeg har allerede kjøpt de to juleheftene jeg har planlagt å kjøpe denne jula, men hva var dette? Agatha Christie i julehefteformat? Jeg måtte bare bla litt, jeg fikk en ide, og med ett hadde jeg kjøpt heftet.
Jeg har elsket Agatha Christies bøker siden jeg var i tenårene. Har en hyllemeter eller to stående på hytta, og leser de igjen og igjen. Når jeg har lest alle og begynner på nytt har jeg alltid glemt hvem morderen er, og bøkene blir like spennende hver gang. Agatha Christies bøker var de første jeg begynte å lese på engelsk, og en totalt nye verden åpnet seg. Det er jo så utrolig mange engelske bøker som ikke er oversatt til norsk og heller aldri blir det, og dessuten er det noe helt eget ved å lese bøker på originalspråket.
Agatha Christie, Hercule Poirot, Barneselskapet, altså den jeg kjøpte i går, som stod blant alle juleheftene, er laget som en tegneserie. Jeg får aldri taket på tegneserier, det blir liksom for mye for hjernen min å holde orden på både bilder og tekst, og dessuten liker jeg å skape bildene selv, ikke bli påtvunget dem av andre. Men jeg har et barnebarn, Leander 10 år, som elsker tegneserier. Og han elsker å lese. Vi skal i bursdag til Leander i morgen, på hans 10-års dag. Vi har allerede kjøpt bursdagsgave (kjøpte en sykkel i sommer, det var da han trengte den) og vi har kjøpt en ekstragave som han skal få i morgen. Men som bestemor har jeg selvsagt det privilegiet å kunne gi enda en ekstragave. Så i morgen skal han få “juleheftet” Barneselskapet, og jeg skal dessuten lage et kort hvor jeg forteller om Agatha Christie, om krimdronningen og hennes utrolig mange krimbøker. Jeg skal også fortelle om alle bøkene hennes som vi har på hytta, og jeg skal skrive litt om hva hennes bøker har betydd for meg.
Og håpet er selvsagt at dette skal motivere Leander til å lese videre.
