©brittarnhild

Bøker forandrer verden. Bøker skaper glede. Bøker hjelper gjennom sorg. Bøker gir visdom. Bøker blir brent på bål. Bøker samles i bibliotek. Bøker frustrerer. Bøker gir latter, gir gråt. Bøker forandrer liv!

Ja, bøker forandrer liv. I 1991 leste jeg Michael Ende sin bok “Momo eller kampen om tiden”. Jeg var trebarnsmor (den gang) med to småskolegutter og ei barnehagejente. Jeg var i full jobb. Mannen min var i full jobb. Jeg tok videreutdanning i tillegg til jobben. Vi stilte opp som foreldrekontakter og idrettstrenere og fikk dårlig samvittighet om vi en sjelden gang serverte pølser og posepotetstappe til middag, vi hang i stroppene og følte egentlig at vi hadde gode liv. Så kom Momo og forstyrret det hele. Momo, den lille jenta som lever av å utveksle tjenester med andre, sammen med hjelperne sine, en skilpadde, en gammel gatefeier og en fantast som er selvbetalt turistfører.

I Momos verden finnes det mennesker som har det travelt, som har det så travelt at de ikke har tid til å gjøre noe ekstra, og bøter på det med å ha det enda mer travelt. Så dukker det opp noen mystiske svartkledde herrer som tilbyr de travle menneskene konto i Tidssparekassen. Ved systematisk å spare tid kan man om noen år ta ut ekstra tid, med renter.

Momo vandrer rundt i sin verden, fornøyd med det som er, og skjønner ikke denne sparingen av tid. En sparing som innebærer å kvitte seg med alt som stjeler tid i livene. Ikke tid til å ha undulat, så den selges, ikke tid til sin gamle mor så hun sendes til sykehjem, ikke tid til kjæreste så det forholdet tar slutt…….men drømmen om at en gang, en gang……. Nei, Momo skjønner ikke dette, og tar opp kampen med Tidstyvene.

Jeg husker enda kvelden jeg leste ferdig boka. Sov dårlig den natta og var irritabel neste morgen da jeg skulle få av gårde to skolegutter og ei barnehagejente. Guttene kom seg på skolen, jenta ble levert og jeg satt på bussen på vei ned til et jobbmøte i byen. Med ett kom Momo stille inn på bussen og satte seg på setet ved siden av meg. “Du trenger jo ikke ha det så travelt” sa hun forsiktig. Jeg så på henne, kunne hun lese tankene mine? “Du henger i fra morgen til kveld, du er sliten bestandig.” fortsatte hun, og ble deretter stille. To enkle setninger på en buss. Nei, jeg trengte jo slett ikke ha det så travelt. Tankene kvernet og med ett visste jeg at det jeg skulle gjøre, det eneste rette, var å si opp jobben. Rett og slett slutte å jobbe noen år. Være hjemme med ungene. Vi hadde alltid vært forsiktig med penger både mannen min og jeg, så selv om det var bekvemt med to lønninger visste jeg at vi skulle kunne klare oss uten min lønn.

Det ble en lang samtale mellom meg og Terje den kvelden, og ikke lenge etterpå sendte jeg en avskjedssøknad, jobbet mine tre måneder før jeg kunne slutte, og frydet meg over å være “hjemmeværende”. Et hedersord i mine øyne.

Vi klarte oss på den ene lønningen, jeg var litt dagmamma for å spe på litt, og jeg begynte å undervise i quilting noen kvelder. Etter tre år dukket det opp en jobb jeg ikke kunne si nei til, men da var ungene eldre og hverdagene enklere. Vi tok til og med sjansen på et fjerde barn etter ei stund, og jeg takket ja til en ny, mer krevende jobb som jeg elsket og beholdt helt til jeg gikk av med pensjon. Men jeg turte aldri å lese Momo eller kampen om tiden igjen.

Kanskje våger jeg det nå?