©brittarnhild
Jeg har bursdag og mor har invitert til familieselskap. Minst en av gavene er ei bok, antagelig flere, men denne ene husker jeg svært godt, Lånerne av Mary Norton. Mors kusine og hennes datter, min tremenning Ellen blir igjen når de andre gjestene drar. Min mor Marta og hennes kusine Marta har mye å prate om, og vil helst være alene med kakerestene og ei ny kanne kaffe. Ellen er et år eldre enn meg og vi kjenner ikke hverandre så veldig godt egentlig, og vet ikke helt hva vi skal finne på. Jeg er 8, eller er jeg 10? Husker ikke helt. Og i den alderen betyr et år veldig mye. Det var av Ellen jeg fikk boka, vi skjønner at mor og Marta gjerne vil være alene, dessuten er det ingen ting som er så kjedelig som å høre på voksne som prater, så vi tar med oss boka og går ned på rommet mitt. Der kryper vi opp i senga, åpner boka, og begynner å lese. Ikke høyt, men stille, hver for oss.
“Det var fru May som først fortalte meg om det. Nei, ikke meg. Det var da vel ikke meg, denne viltre, egenrådige jentungen som glodde så ilsk og til og med skar tenner? Hun burde vært kalt Kate. Ja, akkurat det – Kate! Ikke for det at navnet egentlig spiller noen rolle, for hun er bare såvidt med i fortellingen…….”
Og dermed var fortellingen i gang, om fru May som bodde i to værelser i huset til Kates foreldre i London, fru May som var streng og egentlig litt sørgelig, som lærte Kate å hekle, som lærte henne å nøste garn til et nøste som lignet et egg (det har jeg aldri glemt og gjennom livslang trening mestrer jeg det perfekt), å rydde i en kommodeskuff, og ikke minst, hun fortalte historier. En dag Kate sitter inne hos fru May spør fru May hvorfor Kate bare lar håndarbeidet ligge i fanget, og Kate må bekjenne at hun har mistet heklenålen sin. Mer trenger ikke fru May for hun er i gang med fortellingen om Lånerne, om de små menneskene som bor i gamle hus og som “stjeler” pennesplitter og fyrstikkesker og lakk til å forsegle brev med, og knappenåler og fingerbøl og nå også en heklenål. Fru Mays bror, som døde ung, hadde en gang sett en av lånerne, ei lita jente som het Arrietta og foreldrene hennes Hjemmily og Pod, kunne fru May fortelle, og dermed var historien i gang.
Ellen og jeg kappes om å lese raskest, hvem som først har lest ned hele siden og ønsker å bla om. Jeg mister helt konsentrasjonen, jeg er jo flink til å lese, det sier alle, jeg vil da slett ikke være den som leser saktest…….
Når kusine Marta endelig kommer ned og sier det er på høy tid hun og Ellen drar hjem, aner jeg knapt hva jeg har lest, men har fått med meg såpass at jeg skjønner at dette blir spennende, så når det blir kveld mor kommer inn på rommet mitt for å si godtatt, er den lille lommelykta mi godt gjemt under puta. Og ja, det blir virkelig ei “god natt”. Og da jeg neste dag ikke fant pennalet mitt da jeg pakket sekken visste jeg at det bodde lånere hos oss også.
