©brittarnhild

Min aller største lidenskap når det kommer til bøker er reiselitteratur, og da først og fremst litteratur skrevet av kvinnelige reisende. Jeg husker ikke helt hvordan det startet. Jeg har alltid vært glad i å reise, hadde foreldre som tok oss med på spennende turer, blant annet en biltur fra Trondheim til Venezia med campingvogn i 1972, noe som slett ikke var vanlig den gang. Jeg var 14 år og eldst, med tre småbrødrene på 12, 9 og 2. Fire uker, ei uke i bil på vei nedover, to uker på campingplass i Lido di Jesolo, ved den venetianske lagunen, ei uke i bil hjem igjen. Jeg og Frode på 12 la planer i mange måneder før vi reiste, oppsøkte Trondheims reisebyråer, fikk brosjyrer, leste, klippet ut, limte inn i våre egne reisebøker, drømte og hadde nesten like stor glede av det som selve turen. Dessverre finnes ikke bøkene vi lagde lenger. Så begynte jeg å reise på egen hånd og da ble England målet, språkskole i Hasting da jeg var 16, to uker i London da jeg var 17, enda ei uke et år etterpå. Men Norge på egen hånd var også spennende. Fly til Tromsø rett etter artium for å besøke Jenny på over 80, som jeg hadde brevvekslet med i mange år. Ingen møtte meg på flyplassen, mobil var ikke oppfunnet og ingen svarte da jeg ringte fasttelefonen hennes. Heldigvis kunne jeg ringe hjem, far hadde en tidligere studiekamerat som bodde der nord, han kom og hentet meg, jeg ble med hjem til hans familie og fikk middag, og så kjørte han meg ut til Kvaløysletta til det lille dukkehuset til Jenny. Det første vi så da vi kom til riktig adresse var bakenden til Jenny, hun stod i jordbæråkeren og lukte. Etter ei flott uke, hvor jeg fikk oppleve at i Tromsø kunne våren komme over natta, fra nesten full vinter den ene dagen til grønne blader på bjørka den neste, reiste jeg hjem med Hurtigruta. O, hvilken opplevelse. Så møtte jeg Terje (på Gotland), vi giftet oss, fikk barn og ikke mye penger å reise for de første årene. Men noen turer ble det da, i Norge, Sverige og Finland, og jeg begynte å skrive reisedagbøker, noe jeg bare fortsatte med og fortsatte med, ikke minst etter at jeg fikk mulighet til å reise rundt til utrolig mange spennende destinasjoner. Alle disse bøkene har jeg tatt vare på, og de utgjør nå en hyllemeter, minst, nede i gjesterommet i kjelleren som har blitt mitt reiselitteraturbibliotek.

En eller annen gang begynte jeg altså å lese kvinnelig reiselitteratur, og du verden så mye spennende det var, det er, å oppdage. Irske Dervla Murphy, som dessverre døde for et par år siden, i en alder av 91 år, var blant de første jeg oppdaget, og etter hvert har jeg mer eller mindre reist verden rundt sammen med henne og bøkene. Jeg har akkurat vært nede i reiselitteraturbiblioteket og sjekket, og telte at jeg har 16 av hennes bøker.

For mange år siden oppdaget jeg at Dervla Murphy skulle ha foredrag i Royal Geographic Society i London samtidig som jeg var i byen, jeg klarte å skaffe meg billett, og hadde en helt fantastisk dag i dette mekka for reisende. Ikke bare fikk jeg høre foredraget og hilse på Dervla (se første bilde), jeg fikk også vandre rundt i små og store rom i fotsporene til så utrolig mange berømte oppdagelsesreisende.

Jeg har alltid minst en reisebok på gang. Akkurat nå er det “Tibetan Foothold” av Dervla Murphy. Murphy var enebarn og bodde hjemme hos sine foreldre til hun var godt voksen, helt til foreldrene døde, Hun drømte alltid om å reise ut i verden, og da hun ble “fri” og kunne gjøre det, tok hun rett og slett sykkelen fatt og syklet fra Irland til India. Dette skjedde i 1963. Denne reisen har hun skrevet om i “Full Tilt”. Vel framme ble hun i “området” og arbeidet blant annet i seks måneder på et barnehjem i Tibet. Det ble til boka “Tibetan Foothold”.

Jeg drømte i mange år om å reise til Tibet. Har lest massevis av bøker om landet, sett på bilder, latt meg fascinere. Noen reise dit har det ikke blitt, og blir det nok ikke heller. Men for noen år siden fikk jeg mulighet til å reise til Nepal. Delvis sammen ei gruppe norske misjonsrådgivere, delvis på egen hånd, for å besøke prosjekt som blir støttet av den norske misjonsorganisasjonen HimalPartner. To uker fikk jeg, i et land som er så utrolig annerledes.

To uker fulle av opplevelser og møter med mennesker.

Reisedagbok. Jada, klart jeg skrev det. Og fotograferte i vilden sky, til og med oppe fra elefantryggen. Og fra et tak i byen Pokhara, hvor jeg fikk oppleve soloppgang over Himalaya.