©brittarnhild

I går skrev jeg om ei bok jeg har lyst til å skrive for barnebarna. I dag vil jeg dele med dere ei bok jeg har skrevet, for fire år siden. Laget den som en fotobok, fikk trykket den opp og Leander, Milian og Vida fikk hver sin (Eline var ikke født enda da). Hvert sitt sett med snegler fikk de også, og Terje snekret bokser hvor de kunne oppbevare boka og sneglene.

Familien Sneglestrikk. Gul ordner opp

Grønn, Oransje, Gul, Grønn og Blå bor i Akeleiehagen til bestemor og bestefar. De finner på mye morsomt sammen, men en dag kommer Lilla, og de er ikke helt sikker på at det er plass til en til i hagen…….

Rød, Oransje, Grønn og Gul lå og sov da Blå kom busende i full sneglefart. “I dag har jeg tenkt meg på blåtur, hvem vil være med?” Gul og Grønn spratt opp: “Vi vil!” Rød og Oransje så på hverandre. De hadde planlagt en formiddag i kålplantene, men Blå virket så ivrig. “Vi blir med” mumlet de.

Blå ledet an, men ble nå egentlig blåturen slik han hadde tenkt?

“Æsj, den blåturen ble jo bare styr jo. Jeg hadde tenkt å ta med gjengen til de fine blå honningknoppurtene, men rød forsvant til de røde rhododendronblomstense, Oransje til de oransje tagetesen, Grønn til den grønne gressløken og gul til de gule stemorsblomstene. Jeg maste og kjeftet på dem lenge, men til slutt ga jeg opp. Blå er ganske lei seg. “Nå kan de andre gjøre akkurat som de vil, jeg tar et bad!”

“Au, au, au, jeg har så vondt i angeren min”. Rød krøller seg sammen til en ball. “Blå inviterte oss på blåtur, og så bare forsvant vi etter tur alle sammen, Jeg oppdaget noen røde blomster som holdt på å visne, så jeg måtte jo bare skynde meg å spise dem da, måtte jeg ikke? Så begynte jeg å bli mett, veldig mett, sånn vondt i magen mett, og da så jeg hvor lei seg Blå var, og da begynte jeg å angre så veldig, og da fikk jeg vondt i angeren også. Au, au, au altså!”

“Men nå har jeg funnet på noe som jeg håper kan gjøre Blå glad igjen. Jeg har tenkt å ta med meg både Blå, Oransje, Grønn og Gul på biltur. Jeg har nemlig funnet verdens kuleste røde bil. Jippi! Og i dag er det søndag, så da har vi sneglegod tid. Vi kjører bort til tagetesene, de er kjempegode å spise.”

“mumse, mumse, mumse, disse tagetesen er jammen gode, synes ikke du også det Oransje?”
“Mmmm, kjempegode. Har dere forresten hørt det?”
“Hørt hva da?”
“Det er en Lilla på vei til Akeleiehagen. På vei til oss.””En Lilla? Er du sikker på det?”
“Ja, både Grønn og Blå har sett en Lilla på vei hit.”
Gul stoppet mumsingen sin, spisset følehornene, så forskremt på Oransje og Rød og spurte: “Lilla? På vei hit? Er det farlig?”

“Jeg er så ensom. Så alene.” Lilla sneglet seg opp mot den lilla stemorsblomsten.
“Jeg har vandret i dager og netter, huset mitt er tungt, magen min er sår og jeg er så veldig ensom. Redd er jeg også, særlig om nettene når jeg hører alle slags skumle lyder. I natt ble jeg nesten spist av en grevling, men heldigvis var det noen som forstyrret den, så jeg fikk gjemt meg under ei blomsterpotte. Det jeg ønsker meg aller mest i hele verden er en sneglevenn. Eller flere sneglevenner.”

“Men se, der er det jo flere snegler jo. En Blå, en Rød, en Gul, en Grønn og en Oransje, der borte. Ser du? Kanskje de kan bli vennene mine? Men jeg tør ikke å snegle meg dit bort, det ser ut som om de har det så fint sammen, de har sikkert ikke plass til en til…….oi, nå ser de hitover, nå har de sett meg tror jeg, å, så skummelt, skal jeg titte fram…….nei, jeg gjemmer meg bak blomsterm jeg tør ikke…….”

“Å nei, Lilla kan vel ikke komme hit?”
Blå, Rød, Oransje, Grønn og Gul snegler seg sakte bort mot der Lilla prøver å gjemme seg.
“Hva tror Lilla egentlig? Komme hit til vår snegleverden på denne måten!” Oransje er sint i stemmen.
Gul kunne ikke skjønne dette, og sneglet seg opp bak ryggen til Grønn for å se bedre. Hvorfor kunne ikke Lilla komme og snegle i deres verden? Her var jo god plass til flere.
“Nei, Lilla kan ikke, vi vet jo ikke hvem Lilla er. Lilla er ikke en av oss!” De andre ropte i kor.

“Nei, dette går ikke.” Gul snegler seg bestemt opp i de gule tagetesen. “Dere kan gjøre akkurat som dere vil, men jeg har tenkt å bli kjent med Lilla jeg.”
Gul vendte følehornene sine mot lilla og blomsterpotta med den lilla fiolen. Det virket som om Lilla prøvde å gjemme seg, men sakte løftet følehornene seg. De bøyde seg mot Gul og det virket som om de vinket. Gul vinket ivrig tilbake med sine følehorn.
Rød, Oransje, Grønn og Blå så på hverandre. Hvordan skulle dette gå?
Det var stille en god stund. Til slutt klarte ikke Rød mer og sa med forsiktig sneglestemme: “Gul, kan du spørre om Lilla vil komme og snegle med oss?”

Nam, nam, lørdagsgodt.
Det er stor glede i snegleverdenen over at Lilla nå har blitt med i gjengen. De bestemmer seg for å feire med en stor fest, og siden det er lørdag inviterer de herr og fru Lakris til å komme og feire sammen med dem. De har med seg lakris nok til alle.
Gul og Lilla er selvfølgelig hedersgjester. De får spise så mye lakris de vil, og jeg tror jammen de fikk vondt i magen til slutt. Men det brydde de seg ikke noe om, nå var de bare glade alle sammen.