©brittarnhild
I går mimret jeg om da bestefar Johannes leste for meg på sengekanten. Gleden og nysgjerrigheten over det som skjulte seg bak ordene ble vekket, og det tok ikke lang tid før jeg selv klarte å finne veien inn i bokstavenes magiske verden.
Og da jeg først var der måtte jeg dele. Den eldste av mine småbrødre ble offer, jeg bestemte meg for at han også skulle lære å lese, så han fikk være så god å sitte ved kjøkkenbordet sammen med meg og streve seg gjennom bokstavene, en etter en. “Popp møter Birre Bever” het boka jeg hadde funnet fram, og jeg var utholdende, ord for ord kom vi oss gjennom den første siden, jeg satte et lite blyantmerke hver dag for å markere hvor langt vi kom, noen dager klarte vi kun ett ord, andre dager flere, kanskje til og med en hel setning.
Vi kom aldri lenger enn ned første side av Popp møter Birre Bever, men Frode lærte å lese, og da hadde far en fantastisk overraskelse til oss. Nederst i gata bodde herr og fru Horneberg. De hadde ingen barn, men herr Horneberg hadde et eget rom i kjelleren fylt med barnebøker, fru Horneberg hadde et kjøkken fylt med nybakte kjeks, og begge ville gjerne ha besøk av de to leseglede søsknene Wigum. Vi kunne lese så mye vi ville mens vi var på besøk, og enda bedre, vi kunne få låne med oss bøker hjem, og komme tilbake og låne nye når som helst.
Flere hyllemeter var fylt med indianerbøker. De ble Frodes store kjærlighet, og det tok ikke lang tid før han bestemte seg for at når han ble voksen skulle han bli indianerforsker. Jeg leste indianerbøker jeg også, men foretrakk Anne fra Bjørkely, Den hemmelige hagen, Lånerne, og da jeg fant Dikken Zwilgmeyer sine bøker var jeg fortapt.
Hvilken drøm å få vokse opp i Lyckliga gatan, bland bøker, nybakte kjeks og voksne som brydde seg.
