©brittarnhild

Det virket ikke som om de andre englene la merke til skyene. Erkeenglene, serafene, kerubene. Ikke barneenglene heller. De andre barneenglene fløy rundt og lekte sisten, eller de hadde det travelt med å hjelpe små barn som gikk alene over skumle broer og sånt. Men hun hadde aldri møtt noen av de andre englene oppe ved de merkelige små skyene.

Kanskje det var en hemmelighet. Kanskje det var hennes hemmelighet. Bare hennes hemmelighet.

Erielle bestemte seg for ikke å si noe til noen. Ikke engang til Ariel, bestevennen hennes. Ariel hadde forresten vært borte noen dager nå. Han var med noen av de store englene på oppdagelsestur. De gikk rykter om at de hadde sett en helt spesiell stjerne, mange ganger større en alle andre stjerner de hadde sett. Dette måtte selvsagt sjekkes, og heldige Ariel hadde fått være med. Erielle var ganske misunnelig. Tenk alt det spennende han fikk oppleve da. Erielle hadde mast om å få være med hun også, men fått streng beskjed om at denne gangen var det Ariel sin tur. Hun måtte pent holde seg hjemme.