@brittarnhild

Så skjer det igjen. Et nytt brudd i lårhalsen, bare uker etter det første bruddet. Store smerter, nytt opphold på St.Olav og så tilbake til Trondheim Rehabilitering på Nidarvoll. Ikke noe stål inn i foten denne gangen. Bruddet er mindre, og vil gro av seg selv, sier legene. Ny etasje på Trondheim Rehabilitering denne gang.Under det første oppholdet ble du boende tvers over gangen for svigerinnen din, fars søster Åse, og det tok ikke lang tid før dere tok følge til matsalen. Side om side ned gangen bak hver deres rullator. Åse har fått fast plass på sykehjem nå, men du finner fort nye å prate med ved matbordet. Og du fryder deg over å få besøk.

“Jeg ønsker meg ei bok hvor de som besøker meg kan skrive navnet sitt” sier du i telefonen. Jeg finner fram ei nydelig lita notatbok og tar den med, og du tar i bruk den med en gang. “323” skriver du øverst på første side, og “19.juni”. Rommer du bor på og datoen du kom. Så starter du øverst på neste side med overskriften “Besøk” og “19.juni, Børge” Dermed har du dokumentert gårsdagen, og jeg kan skrive 20.juni og mitt navn.

Dette var i fjor sommer. 23.mai i år døde du. Brått. Av en massivt hjerneblødning. Og nå, fire uker seinere, er vi i full gang med å rydde leiligheten du og far delte i mange år, og hvor du bodde alene i 3 1/2 år. Lenge kunne du se ned på sykehjemmet hvor far bodde. Da han døde i februar i år syntes du det var veldig rart å kalle deg enke. Du hadde flere bilder av han i synsfeltet fra godstolen din, og pratet med han og gråt litt hver kveld.

Jeg fant besøksboka di i dag da vi var i leiligheten og ryddet, og sitter og blar i den nå. Fra 19.juni til 22.juli varte det andre oppholdet ditt på rehabiliteringen. Og mens du første gang ble sendt hjem for tidlig, følte du deg etter hvert mye sterkere nå, og gledet deg til å komme hjem. Dagene kunne fort bli lange på Nidarvoll. Besøksboka viser at du hadde en god del besøk, men likevel, døgnene hadde mange, lange timer hvor lite skjedde.

Børge og Torodd var der hver dag i starten. Så ble det noen dager hvor ingen av oss 4 “barna” var i byen, før Terje og jeg kom den 29.juni. Fram til da hadde du fått alle måltidene servert på rommet, men nå følte du deg sterk nok til å gå ut på stua. Vi hadde med oss kaffe og rabarbramuffins, og rakk å kose oss litt før du ble sliten og ville tilbake til tryggheten på rommet. Du holdt på å snuble da du skulle reise deg, og en sykepleier kom løpende og kjeftet på meg; jeg måtte da forstå hvor uansvarlig det var å ta deg med ut av rommet så kort tid etter fallet!

Jeg blar videre i boka di. Nå har en tidligere kollega av deg flyttet inn i et rom lenger inn i gangen. Dere har flere felles kjente, og dermed “drypper” det noen ekstra besøk på deg når hennes venner går forbi døra di og ser deg sitte der inne.

Juli kommer, og du har ikke besøkt far siden før du brakk lårhalsen første gang, den 16.mai. Så lenge har dere ikke vært borte fra hverandre siden dere giftet dere i 1957. Vi låner en rullestol og bestiller en maxitaxi, og endelig er dere gjenforent, for ei kort stund. Gleden er stor når far kjenner igjen deg.

En dag kommer Kristin innom og vasker og klipper håret ditt. Så kommer søsteren din Oddrun både en og to ganger. Og barnebarn, nieser og nevøer. Og vi fire barna og svigersønn Terje kommer støtt og stadig. Noen dager før du skal hjem kommer Frode ned fra Lofoten. 20.juli er din og fars bryllupsdag, og Frode ordner med nye rullestol, ny maxitaxi, bløtkake og kaffe.

Hver dag er en sjelden gave,
en skinnende mulighet.
Hver dag er på ny en nåde,
som kommer fra himlen ned.