©brittarnhild

Som helt sikkert veldig mange andre familier med barn født på 50- og 60-tallet stod bokserien Mitt Skattkammer i hylla hjemme hos oss. Da mor og far for snart 20 år siden flyttet fra stor villa til en mindre leilighet, og måtte kvitte seg med både det ene og det andre, klarte jeg å berge ni av de ti bøkene. Den aller første hadde kommet bort, men den har jeg senere vært heldig og funnet i en bruktbokhandel, så nå står alle 10 i bokhylla på barnebarn-soverommet oppe på kvisten.

Jeg sitter og blar i bok to nå, “Les for meg mor” og kan enda kjenne følelsen av å ligge godt under dyna og bli lest for, og etter hvert åpne bøkene og lese selv. Hvilken fryd.

Den blå fargeleggingen er det nok jeg som har stått for…….

Aller først i bok 2 kommer Zacharias Topelius sitt dikt Lasse, Lasse liten, et dikt som med en gang ble en favoritt for meg, og som har fulgt meg helt fram til nå når jeg er i mitt 68-ende år. For mange år siden startet jeg faktisk en blogg hvor første innlegget handlet nettopp om dette diktet, og en tanke om at at bloggen nettopp skulle ta meg og leserne med ut i verden. Etter å ha lagt ut det innlegget ble jeg gjort oppmerksom på at det finnes en bok med samme tittel, hvor Topelius har samlet noen av sine beste barnefortellinger. Jeg fikk først låne boka av Jorunn som var den som fortalte meg om den, og så fant jeg den også på en bruktbutikk en dag. Ny skatt i bokhylla.

LASSE, LASSE LITEN

Verden er så stor så stor,
Lasse, Lasse liten,
mye større enn du tror,
Lasse, Lasse liten.

Der er varmt og der er kaldt,
Lasse, Lasse liten.
Gud er den som styrer alt,
Lasse, Lasse liten.

Nord og sør og øst og vest,
Lasse, Lasse liten,
borte bra, men hjemme best,
Lasse, Lasse liten.

PS – jeg tok fram boka for å skrive dette innlegget, og nå klarer jeg ikke å legge den fra meg. Her er eventyrene om Den lille høna og hvetekornet og Pannekaka, her er legenden om Da bokfinken fikk farge, og massevis av kjente og kjære sanger og vers, og se, der finner jeg “skrekkfortellingen” Hos tannlegen, av Jo Lie, om gutten som gikk til tannlegen og hadde så stort hull at tannlegen begynte å gråte, hoppen opp i hullet og drog ut den ene søtsaken etter den andre før noen murere kom og murte igjen tanna med murstein og sement. Dette er jammen noe helt annet enn Torbjørn Egners Karius og Baktus! Ikke rart jeg hadde tannlegeskrekk i mange år etterpå.