©brittarnhild

Det var blitt helt mørkt nå og det var hviletid for barneenglene. De voksne englene behøvde ikke å hvile, de var jo utvokst for evigheter siden og hadde det travelt dag og natt med å være sendebud og redningsengler og trøstere. Men barneenglene trengte å hvile når natten kom. 

Erielle likte hviletiden, hun likte å pakke seg godt inn i vingene sine og ta en engleblund. Da drømte hun ofte så mye fint. De drømmene hun likte aller best var når hun drømte at hun fløy rundt og kunne se inn i livene til barnemenneskene. Det var så mye koselig som skjedde der, ei jente som gikk på skøyter, en gutt som bygde snømann, en gjeng med unger som kastet ball…….

Men denne hviletiden fikk hun ikke sove. Det de rare skyene hadde sagt, og det Ariel hadde fortalt, svevde rundt i hodet hennes. Betlem, Betlehem. Så rare ord. Hva kunne de bety? Hun løftet litt på den ene vingen og så seg rundt. Var noen andre våkne mon tro? Nei, det så ut som om alle sov. Til og med englevakten som satt ved utgangen av hviletidsskyen hadde lukket øynene.