©brittarnhild

Bøker forandrer verden. Bøker skaper glede. Bøker hjelper gjennom sorg. Bøker gir visdom. Bøker blir brent på bål. Bøker samles i bibliotek. Bøker frustrerer. Bøker gir latter, gir gråt. Bøker forandrer liv!

Ja, bøker forandrer liv. I 1991 leste jeg Michael Ende sin bok “Momo eller kampen om tiden”. Jeg var trebarnsmor (den gang) med to småskolegutter og ei barnehagejente. Jeg var i full jobb. Mannen min var i full jobb. Jeg tok videreutdanning i tillegg til jobben. Vi stilte opp som foreldrekontakter og idrettstrenere og fikk dårlig samvittighet om vi en sjelden gang serverte pølser og posepotetstappe til middag, vi hang i stroppene og følte egentlig at vi hadde gode liv. Så kom Momo og forstyrret det hele. Momo, den lille jenta som lever av å utveksle tjenester med andre, sammen med hjelperne sine, en skilpadde, en gammel gatefeier og en fantast som er selvbetalt turistfører.

I Momos verden finnes det mennesker som har det travelt, som har det så travelt at de ikke har tid til å gjøre noe ekstra, og bøter på det med å ha det enda mer travelt. Så dukker det opp noen mystiske svartkledde herrer som tilbyr de travle menneskene konto i Tidssparekassen. Ved systematisk å spare tid kan man om noen år ta ut ekstra tid, med renter.

Momo vandrer rundt i sin verden, fornøyd med det som er, og skjønner ikke denne sparingen av tid. En sparing som innebærer å kvitte seg med alt som stjeler tid i livene. Ikke tid til å ha undulat, så den selges, ikke tid til sin gamle mor så hun sendes til sykehjem, ikke tid til kjæreste så det forholdet tar slutt…….men drømmen om at en gang, en gang……. Nei, Momo skjønner ikke dette, og tar opp kampen med Tidstyvene.

Jeg husker enda kvelden jeg leste ferdig boka. Sov dårlig den natta og var irritabel neste morgen da jeg skulle få av gårde to skolegutter og ei barnehagejente. Guttene kom seg på skolen, jenta ble levert og jeg satt på bussen på vei ned til et jobbmøte i byen. Med ett kom Momo stille inn på bussen og satte seg på setet ved siden av meg. “Du trenger jo ikke ha det så travelt” sa hun forsiktig. Jeg så på henne, kunne hun lese tankene mine? “Du henger i fra morgen til kveld, du er sliten bestandig.” fortsatte hun, og ble deretter stille. To enkle setninger på en buss. Nei, jeg trengte jo slett ikke ha det så travelt. Tankene kvernet og med ett visste jeg at det jeg skulle gjøre, det eneste rette, var å si opp jobben. Rett og slett slutte å jobbe noen år. Være hjemme med ungene. Vi hadde alltid vært forsiktig med penger både mannen min og jeg, så selv om det var bekvemt med to lønninger visste jeg at vi skulle kunne klare oss uten min lønn.

Det ble en lang samtale mellom meg og Terje den kvelden, og ikke lenge etterpå sendte jeg en avskjedssøknad, jobbet mine tre måneder før jeg kunne slutte, og frydet meg over å være “hjemmeværende”. Et hedersord i mine øyne.

Vi klarte oss på den ene lønningen, jeg var litt dagmamma for å spe på litt, og jeg begynte å undervise i quilting noen kvelder. Etter tre år dukket det opp en jobb jeg ikke kunne si nei til, men da var ungene eldre og hverdagene enklere. Vi tok til og med sjansen på et fjerde barn etter ei stund, og jeg takket ja til en ny, mer krevende jobb som jeg elsket og beholdt helt til jeg gikk av med pensjon. Men jeg turte aldri å lese Momo eller kampen om tiden igjen.

Kanskje våger jeg det nå?

©brittarnhild

I går var det tid for den tradisjonelle førjulsbyturen med eldstedatter. Kaffe på Pascal, vandring rundt på julemarkedet og i diverse butikker, litt shopping, lunsj på Onkel Svanhild og julegavehandel på Norli. Før vi kom dit skjønte jeg at jeg trengte bærehjelp, både jeg og Ingrid hadde nå armene fulle, så gemalen Terje ble invitert til å komme ned i Fjordgata og spise sammen men oss…….og være med som bærer opp til Nordli.

Vi begrenser julegaver i familien vår. Ungene får gaver, vi voksne gir ikke fysiske gaver til hverandre på julaften, men setter av ei langhelg i løpet av året hvor vi reiser et sted og er sammen hele helga.

Men…….som besteforeldre/foreldre står vi selvsagt helt fri til å bryte den regelen hvis vi vil, så i år bestemte vi oss for at vi vil gi hver enkelt, hverandre, barn, svigerbarn og barnebarn (13 i alt) hver sin bok. Alle ble invitert til å sende oss bokønsker, alle gjorde det, jeg laget ei lang liste, tok den med til bokhandelen, ba om hjelp fra en av de ansatte og ikke lenge etterpå hadde Terje armene fulle av bøker mens bankkortet mitt krympet betraktelig (jammen har bøker blitt dyre!)

Jeg husker godt hvor glad jeg ble for bokpakker da jeg var barn. Som voksen har det vært en god del år hvor jeg ikke fikk en eneste bok, like trist hver gang, men i år blir det i alle fall ei bok på meg, for, jada, bok til meg fra Terje stod også på dagens liste.

Jeg tror ikke at verken barn eller svigerbarn leser bloggen min, så jeg tar sjansen på å vise dere et bilde av alle bokryggene også. Og om noen av dem skulle se dette, så er det jo ikke mer hemmelig enn at de får akkurat den boka de ønsker seg. Det eneste problemet jeg fikk var ønsket til Vida 5 år. Hun og lillesøster Eline har akkurat fått hver sin bok om Jane Goodall, hun som levde med sjimpanser du vet, og hun er fullstendig oppslukt. Ønsket nå var ei bok om Tarzan og Jane. Det fant vi ikke, så det ble ei ut i naturen-bok av Cecilie Skog i stedet, jeg tror pappa Øystein også blir glad for den). Og kjenner du noen som har ei Tarzan-bok til overs, vel…….

Så kan du jo gjerne hvilken bok av disse som blir min på julaften…….

©brittarnhild

Jeg hadde i mange år min egen “mamma India”. Hun var like gammel som min mor, og døde dessverre for noen år siden. Det startet med at vi begynte å skrive brev til hverandre (etter at jeg hadde lagt igjen navn og adresse i Quilter´s Newsletter Magazine) Jeg fikk svar fra mange etter at adressen min stod på trykk, men ingen så spennende og fascinerende som Carolyn som bodde i India. Noen år etter at vi hadde begynt å brevveksle fikk fant jeg et postkort i postkassa mi fra Carolyn, med bilde av Colosseum på framsiden. Carolyn skrev at hun var i Roma hos sin datter, hun ble nødt til å oppholde seg der lengre enn planlagt pga noen helseutfordringer og mente at siden vi nå befant oss i samme verdensdel var det på tide at vi møttes. Roma, en by jeg aldri hadde vært i, en by jeg gjerne ville besøke, og utrolig nok, samme dag som postkortet kom, hadde jeg fått en forespørsel på jobb om jeg kunne tenke meg å være med på en busstur fra Gøteborg til Roma tur/retur sammen med en gruppe norske og svenske diakoner. Klart jeg kunne, og klarte det var på tide at Carolyn og jeg møttes.

Jeg drog til Roma og fant tid til et kort møte med Carolyn, datteren hennes og det yngste barnebarnet. Senere fikk jeg mulighet til å møte henne mange ganger i Roma, og under over alle under, jeg besøkte henne to ganger i India. Den første gangen hele tre uker, neste gang kun ei uke. Reiste på egen hånd og levde som ei kjær datter de ukene jeg var der.

Det er mye, veldig mye, jeg kan fortelle både om ukene i India og de mange treffene våre i Roma, men nå er det jo steder og stunder med bøker denne kalenderen handler om, så jeg får prøve å holde meg til det. Reiselitteratur, og da først og fremst bøker skrevet av kvinnelige forfattere, hadde såvidt begynt å interessere meg på slutten av 1990-tallet, omtrent på den tiden jeg ble kjent med Carolyn. Vi skrev mye om det emnet i brevene våre, og da jeg kom til Carolyn og Hossys hus falt jeg nesten i staver over det fantastiske biblioteket hun hadde. I løpet av oppholdene mine hadde jeg Hossy og Carolyns sjåfør til fri disposisjon, sammen med ei lang liste fra Hossy over interessante steder jeg bare måtte besøke, så det ble ikke veldig mye tid til lesing. Men jeg noterte ned interessante titler og bladde gjennom spennende bøker, og leste så snart jeg hadde en mulighet. Og ei av bøkene jeg kom godt i gang med, og bestilte fra amazon så snart jeg kom hjem, var A Vision of Eden, The Life and Work of Mariann North.

Marianne North ble født i England i 1830. Hun giftet seg aldri, og da hennes far døde da hun var 39 år og hun arvet penger, begynte hun å reise verden rundt. Underveis malte hun trær og blomster, og 1879, da hun var hjemme i England på et kort opphold, tilbød hun seg å bygge et eget galleri i Kew Gardens i London, hvor hennes botaniske verker kunne stilles ut.

Galleriet finnes den dag i dag og er så absolutt verdt et besøk.

Boka jeg bestilte kom etter et par uker, og jeg kunne igjen fordype meg i reisene og bildene til denne spennende kvinnen. Og følge hennes reiser til Jamaica, Brasil, Tenerife, Borneo og Java, Ceylon, India og en hel masse andre steder, Noen år senere ble boka med i kofferten da Terje og jeg drog til Tenerife på vår årlige vinterreise, og jeg kunne sitte nettopp i den botaniske hagen hun besøkte der, og lese om besøket.

Kort tilbake til Carolyn og Hossy i India før jeg avslutter (bildet over viser huset deres, på den overbygde terrassen til høyre satt jeg ofte og leste). Jeg tok et raskt nettsøk på navnene deres nå, og særlig om Hossy står det mye interessant. Se bare her. Begge gangene jeg bodde hos dem i Mysore hadde Hossy en sekretær som kom hver dag og skrev på boken om Hossys liv. Mon tro om den noen gang ble ferdig? Carolyn var også et utrolig spennende menneske. Jeg husker at jeg flere ganger, mens jeg bodde hos dem, drømte om å komme og bo noen måneder for å skrive boken om hennes liv. Det hadde virkelig vært noe det 🙂 Her er noen få ord om Carolyn fra nettet.

Carolyn og hennes datter på kjøkkenet i India. Jeg har mange ganger fått være med Sheryl å lage mat, både i India og i Roma.

©brittarnhild

Det blir flere bibliotekbesøk, skrev jeg for et par dager siden, og her er jeg allerede med et innlegg fra det som regnes som verdens første offentlige bibliotek. Det ligger i Firenze, inne i San Marco museet, og har navnet La Biblioteca di Michelozzo etter han som designet det, Michelozzo di Bartolomeo, noe han gjorde på vegne av Cosimo de` Medici rundt 1444.

Du kan lese litt om historien i bildet over.

Jeg besøkte biblioteket i juni 2023. Jeg arrangerte da et strikkeretreat på Santa Maria a Ferrano, et retreatsted oppe i åsene øst for Firenze. På disse retreatene har vi alltid et besøk enten inn til Firenze eller til historiske steder rundt byen, denne gang var det det vakre Museo San Marco som stod på programmet, og da særlig freskene til Fra Angelico. Det var freskene, som ble malt av kunstneren rett på veggene, som tok det meste av oppmerksomheten, jeg visste ikke engang at det var et biblioteket der. Men da jeg oppdaget det, hadde jeg heldigvis god tid til å vandre rundt.

Nå er ikke dette et bibliotek slik vi kjenner det i dag, det var mer en utstilling med gamle skrifter. Det er mulig at det finnes et “moderne” bibliotek der også, med hyllemeter på hyllemeter med bøker, men det så jeg ikke noe til, og hadde heller ikke tid til å etterforske.

De gamle manuskriptene derimot! Åhhhh, tenk at munker har sittet i cellene sine, eller i skrivesalene, ofte med dårlig lys, og skapt disse fantastiske kunstverkene, som holder seg gjennom århundrene.

Før vi forlater Museo San Marco må jeg jo ta med den mest kjente fresken som henger der. Bebudelsen, av Fra Angelico.