Monthly Archives: December 2025

11.desember. Om steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Bøker forandrer verden. Bøker skaper glede. Bøker hjelper gjennom sorg. Bøker gir visdom. Bøker blir brent på bål. Bøker samles i bibliotek. Bøker frustrerer. Bøker gir latter, gir gråt. Bøker forandrer liv!

Ja, bøker forandrer liv. I 1991 leste jeg Michael Ende sin bok “Momo eller kampen om tiden”. Jeg var trebarnsmor (den gang) med to småskolegutter og ei barnehagejente. Jeg var i full jobb. Mannen min var i full jobb. Jeg tok videreutdanning i tillegg til jobben. Vi stilte opp som foreldrekontakter og idrettstrenere og fikk dårlig samvittighet om vi en sjelden gang serverte pølser og posepotetstappe til middag, vi hang i stroppene og følte egentlig at vi hadde gode liv. Så kom Momo og forstyrret det hele. Momo, den lille jenta som lever av å utveksle tjenester med andre, sammen med hjelperne sine, en skilpadde, en gammel gatefeier og en fantast som er selvbetalt turistfører.

I Momos verden finnes det mennesker som har det travelt, som har det så travelt at de ikke har tid til å gjøre noe ekstra, og bøter på det med å ha det enda mer travelt. Så dukker det opp noen mystiske svartkledde herrer som tilbyr de travle menneskene konto i Tidssparekassen. Ved systematisk å spare tid kan man om noen år ta ut ekstra tid, med renter.

Momo vandrer rundt i sin verden, fornøyd med det som er, og skjønner ikke denne sparingen av tid. En sparing som innebærer å kvitte seg med alt som stjeler tid i livene. Ikke tid til å ha undulat, så den selges, ikke tid til sin gamle mor så hun sendes til sykehjem, ikke tid til kjæreste så det forholdet tar slutt…….men drømmen om at en gang, en gang……. Nei, Momo skjønner ikke dette, og tar opp kampen med Tidstyvene.

Jeg husker enda kvelden jeg leste ferdig boka. Sov dårlig den natta og var irritabel neste morgen da jeg skulle få av gårde to skolegutter og ei barnehagejente. Guttene kom seg på skolen, jenta ble levert og jeg satt på bussen på vei ned til et jobbmøte i byen. Med ett kom Momo stille inn på bussen og satte seg på setet ved siden av meg. “Du trenger jo ikke ha det så travelt” sa hun forsiktig. Jeg så på henne, kunne hun lese tankene mine? “Du henger i fra morgen til kveld, du er sliten bestandig.” fortsatte hun, og ble deretter stille. To enkle setninger på en buss. Nei, jeg trengte jo slett ikke ha det så travelt. Tankene kvernet og med ett visste jeg at det jeg skulle gjøre, det eneste rette, var å si opp jobben. Rett og slett slutte å jobbe noen år. Være hjemme med ungene. Vi hadde alltid vært forsiktig med penger både mannen min og jeg, så selv om det var bekvemt med to lønninger visste jeg at vi skulle kunne klare oss uten min lønn.

Det ble en lang samtale mellom meg og Terje den kvelden, og ikke lenge etterpå sendte jeg en avskjedssøknad, jobbet mine tre måneder før jeg kunne slutte, og frydet meg over å være “hjemmeværende”. Et hedersord i mine øyne.

Vi klarte oss på den ene lønningen, jeg var litt dagmamma for å spe på litt, og jeg begynte å undervise i quilting noen kvelder. Etter tre år dukket det opp en jobb jeg ikke kunne si nei til, men da var ungene eldre og hverdagene enklere. Vi tok til og med sjansen på et fjerde barn etter ei stund, og jeg takket ja til en ny, mer krevende jobb som jeg elsket og beholdt helt til jeg gikk av med pensjon. Men jeg turte aldri å lese Momo eller kampen om tiden igjen.

Kanskje våger jeg det nå?

10.desember Steder og stunder med bøker

©brittarnhild

I går var det tid for den tradisjonelle førjulsbyturen med eldstedatter. Kaffe på Pascal, vandring rundt på julemarkedet og i diverse butikker, litt shopping, lunsj på Onkel Svanhild og julegavehandel på Norli. Før vi kom dit skjønte jeg at jeg trengte bærehjelp, både jeg og Ingrid hadde nå armene fulle, så gemalen Terje ble invitert til å komme ned i Fjordgata og spise sammen men oss…….og være med som bærer opp til Nordli.

Vi begrenser julegaver i familien vår. Ungene får gaver, vi voksne gir ikke fysiske gaver til hverandre på julaften, men setter av ei langhelg i løpet av året hvor vi reiser et sted og er sammen hele helga.

Men…….som besteforeldre/foreldre står vi selvsagt helt fri til å bryte den regelen hvis vi vil, så i år bestemte vi oss for at vi vil gi hver enkelt, hverandre, barn, svigerbarn og barnebarn (13 i alt) hver sin bok. Alle ble invitert til å sende oss bokønsker, alle gjorde det, jeg laget ei lang liste, tok den med til bokhandelen, ba om hjelp fra en av de ansatte og ikke lenge etterpå hadde Terje armene fulle av bøker mens bankkortet mitt krympet betraktelig (jammen har bøker blitt dyre!)

Jeg husker godt hvor glad jeg ble for bokpakker da jeg var barn. Som voksen har det vært en god del år hvor jeg ikke fikk en eneste bok, like trist hver gang, men i år blir det i alle fall ei bok på meg, for, jada, bok til meg fra Terje stod også på dagens liste.

Jeg tror ikke at verken barn eller svigerbarn leser bloggen min, så jeg tar sjansen på å vise dere et bilde av alle bokryggene også. Og om noen av dem skulle se dette, så er det jo ikke mer hemmelig enn at de får akkurat den boka de ønsker seg. Det eneste problemet jeg fikk var ønsket til Vida 5 år. Hun og lillesøster Eline har akkurat fått hver sin bok om Jane Goodall, hun som levde med sjimpanser du vet, og hun er fullstendig oppslukt. Ønsket nå var ei bok om Tarzan og Jane. Det fant vi ikke, så det ble ei ut i naturen-bok av Cecilie Skog i stedet, jeg tror pappa Øystein også blir glad for den). Og kjenner du noen som har ei Tarzan-bok til overs, vel…….

Så kan du jo gjerne hvilken bok av disse som blir min på julaften…….

9.desember. Om steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Jeg hadde i mange år min egen “mamma India”. Hun var like gammel som min mor, og døde dessverre for noen år siden. Det startet med at vi begynte å skrive brev til hverandre (etter at jeg hadde lagt igjen navn og adresse i Quilter´s Newsletter Magazine) Jeg fikk svar fra mange etter at adressen min stod på trykk, men ingen så spennende og fascinerende som Carolyn som bodde i India. Noen år etter at vi hadde begynt å brevveksle fikk fant jeg et postkort i postkassa mi fra Carolyn, med bilde av Colosseum på framsiden. Carolyn skrev at hun var i Roma hos sin datter, hun ble nødt til å oppholde seg der lengre enn planlagt pga noen helseutfordringer og mente at siden vi nå befant oss i samme verdensdel var det på tide at vi møttes. Roma, en by jeg aldri hadde vært i, en by jeg gjerne ville besøke, og utrolig nok, samme dag som postkortet kom, hadde jeg fått en forespørsel på jobb om jeg kunne tenke meg å være med på en busstur fra Gøteborg til Roma tur/retur sammen med en gruppe norske og svenske diakoner. Klart jeg kunne, og klarte det var på tide at Carolyn og jeg møttes.

Jeg drog til Roma og fant tid til et kort møte med Carolyn, datteren hennes og det yngste barnebarnet. Senere fikk jeg mulighet til å møte henne mange ganger i Roma, og under over alle under, jeg besøkte henne to ganger i India. Den første gangen hele tre uker, neste gang kun ei uke. Reiste på egen hånd og levde som ei kjær datter de ukene jeg var der.

Det er mye, veldig mye, jeg kan fortelle både om ukene i India og de mange treffene våre i Roma, men nå er det jo steder og stunder med bøker denne kalenderen handler om, så jeg får prøve å holde meg til det. Reiselitteratur, og da først og fremst bøker skrevet av kvinnelige forfattere, hadde såvidt begynt å interessere meg på slutten av 1990-tallet, omtrent på den tiden jeg ble kjent med Carolyn. Vi skrev mye om det emnet i brevene våre, og da jeg kom til Carolyn og Hossys hus falt jeg nesten i staver over det fantastiske biblioteket hun hadde. I løpet av oppholdene mine hadde jeg Hossy og Carolyns sjåfør til fri disposisjon, sammen med ei lang liste fra Hossy over interessante steder jeg bare måtte besøke, så det ble ikke veldig mye tid til lesing. Men jeg noterte ned interessante titler og bladde gjennom spennende bøker, og leste så snart jeg hadde en mulighet. Og ei av bøkene jeg kom godt i gang med, og bestilte fra amazon så snart jeg kom hjem, var A Vision of Eden, The Life and Work of Mariann North.

Marianne North ble født i England i 1830. Hun giftet seg aldri, og da hennes far døde da hun var 39 år og hun arvet penger, begynte hun å reise verden rundt. Underveis malte hun trær og blomster, og 1879, da hun var hjemme i England på et kort opphold, tilbød hun seg å bygge et eget galleri i Kew Gardens i London, hvor hennes botaniske verker kunne stilles ut.

Galleriet finnes den dag i dag og er så absolutt verdt et besøk.

Boka jeg bestilte kom etter et par uker, og jeg kunne igjen fordype meg i reisene og bildene til denne spennende kvinnen. Og følge hennes reiser til Jamaica, Brasil, Tenerife, Borneo og Java, Ceylon, India og en hel masse andre steder, Noen år senere ble boka med i kofferten da Terje og jeg drog til Tenerife på vår årlige vinterreise, og jeg kunne sitte nettopp i den botaniske hagen hun besøkte der, og lese om besøket.

Kort tilbake til Carolyn og Hossy i India før jeg avslutter (bildet over viser huset deres, på den overbygde terrassen til høyre satt jeg ofte og leste). Jeg tok et raskt nettsøk på navnene deres nå, og særlig om Hossy står det mye interessant. Se bare her. Begge gangene jeg bodde hos dem i Mysore hadde Hossy en sekretær som kom hver dag og skrev på boken om Hossys liv. Mon tro om den noen gang ble ferdig? Carolyn var også et utrolig spennende menneske. Jeg husker at jeg flere ganger, mens jeg bodde hos dem, drømte om å komme og bo noen måneder for å skrive boken om hennes liv. Det hadde virkelig vært noe det 🙂 Her er noen få ord om Carolyn fra nettet.

Carolyn og hennes datter på kjøkkenet i India. Jeg har mange ganger fått være med Sheryl å lage mat, både i India og i Roma.

8.desember. Om steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Det blir flere bibliotekbesøk, skrev jeg for et par dager siden, og her er jeg allerede med et innlegg fra det som regnes som verdens første offentlige bibliotek. Det ligger i Firenze, inne i San Marco museet, og har navnet La Biblioteca di Michelozzo etter han som designet det, Michelozzo di Bartolomeo, noe han gjorde på vegne av Cosimo de` Medici rundt 1444.

Du kan lese litt om historien i bildet over.

Jeg besøkte biblioteket i juni 2023. Jeg arrangerte da et strikkeretreat på Santa Maria a Ferrano, et retreatsted oppe i åsene øst for Firenze. På disse retreatene har vi alltid et besøk enten inn til Firenze eller til historiske steder rundt byen, denne gang var det det vakre Museo San Marco som stod på programmet, og da særlig freskene til Fra Angelico. Det var freskene, som ble malt av kunstneren rett på veggene, som tok det meste av oppmerksomheten, jeg visste ikke engang at det var et biblioteket der. Men da jeg oppdaget det, hadde jeg heldigvis god tid til å vandre rundt.

Nå er ikke dette et bibliotek slik vi kjenner det i dag, det var mer en utstilling med gamle skrifter. Det er mulig at det finnes et “moderne” bibliotek der også, med hyllemeter på hyllemeter med bøker, men det så jeg ikke noe til, og hadde heller ikke tid til å etterforske.

De gamle manuskriptene derimot! Åhhhh, tenk at munker har sittet i cellene sine, eller i skrivesalene, ofte med dårlig lys, og skapt disse fantastiske kunstverkene, som holder seg gjennom århundrene.

Før vi forlater Museo San Marco må jeg jo ta med den mest kjente fresken som henger der. Bebudelsen, av Fra Angelico.

7.desember. Om steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Jeg startet denne kalendere litt på impuls, uten egentlig å vite hva jeg skulle skrive om, “men” tenkte jeg, “bøker er jo en sånn viktig del av livet mitt, har alltid vært det, så noe må jeg jo få til, og noen ideer har jeg vel…….” Jeg begynte å mimre og det ene minnet etter det andre dukker opp, nå vet jeg knapt hvilke jeg skal velge.

Som jeg allerede har skrevet om, så begynte jeg å lese tidlig, og jeg bare fortsatt og fortsatte veien inn i den magiske bøkenes verden. Da jeg var 8 fikk jeg boka Frendeløs av Hector Malot . Jeg leste første setningen; “Jeg er et hittebarn”, måtte spørre mor hva hittebarn betydde og begynte å gråte så mye da hun forklarte, at mor måtte gjemme bort boka i flere år. Så arvet jeg ei bok av mor om et tvillingpar som fikk ei dukkestue og som fikk lov til å bo i dukkestua noen netter og styre sin egen økonomi mens foreldrene reiste bort, de var godt hjulpet av husholdersken og lærte fort at det å ha ansvar for penger ikke var noen enkel sak. Jeg drømte om egen dukkestue dag og natt, men fikk en først da vi fikk vår første jente og jeg maste sånn på mann og svigerfar om å bygge ei, så de bare måtte gi etter. Da jeg var 12 hadde jeg et par opphold på sykehuset. Ikke noe alvorlig, hadde det vært i dag hadde jeg nok aldri blitt innlagt, bare møtt opp på dagtid. Men der lå jeg da, på firemannsrom på voksenavdeling for det var ikke plass på barneavdelinga, og kjedet meg noe aldeles forferdelig, helt til far tok en tur på biblioteket, forklarte situasjonen for en av de ansatte der, og kom på besøk med tre bøker om hesten Flicka av Mary O´Hara. Åh, jeg var fortapt!

Sommeren før dette var vi forresten på besøk hos onkel og tante på Kolbotn. De hadde to gutter, jeg hadde to småbrødrene (den gang, det ble etter hvert tre), far og onkel Jostein var fulle av aktivitet og spilte fotball med guttene “hele tiden”. Heldigvis hadde onkel Jostein og tante Ann (lærere begge to) ei velfylt bokhylle. Jeg fant Prinsen og fattiggutten av Mark Twain og var tapt for denne verden. Et par år senere fant jeg Vi som går kjøkkenveien, en roman fra 1930 skrevet av Sigrid Boo, i samme bokhylle, og forsvant på nytt fra alt omkring meg.

Jeg kan fortsette å ramse opp sånne leseopplevelser i det uendelige, og kommer kanskje tilbake med flere minner etter hvert, men kan ikke slutte før jeg har nevnt Veien til Agra av Aimeé Sommerfelt. Om 13 år gamle Lalu og hans lillesøster Maya som lider av en øyesykdom som truer med å gjøre henne blind. Lalu finner ut at det i Agra finnes en sykehus som kan gjøre søsteren frisk, og tar henne med ut på en lang vandring fra Allahabad til Agra. Det blir en tur fylt av eventyr, både gode og vonde. Veien til Agra gikk også som hørespill på NRK, veldig spennende, og boka ble norsk barnelitteraturs største internasjonale suksess før Jostein Gårders Sofies verden kom. I Store norske leksikon leser jeg: I skildringen av en bror og en søster som legger på vandring gjennom India for å finne sykehus og behandling for lillesøsters øyesykdom, skaper forfatteren en av de første barnebøkene med et moderne blikk på den tredje verden. Hun benytter anledningen til levende kulturformidling og skaper samtidig en spennende beretning for barneleseren. Mon tro om det var allerede der jeg fikk mitt internasjonale engasjement! I alle fall har den vært med på å føre meg til India to ganger…….dog ikke til Agra

Jeg har funnet fram Veien til Agra og leser den på nytt nå. Et godt gjensyn.

Her lages en av mine elefanter, i Mysore i India.

6.desember. Om steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Er dette et julehefte, eller hva?

På vei hjem fra Røros i går hadde vi et raskt stopp på Domus. Blant mange andre butikker ligger det også en bokhandel der, og jeg lar aldri muligheten gå fra meg til å besøke en bokhandel når jeg går forbi. Fant ei bok så klart (som jeg antagelig kommer til å skrive om seinere i advent) og da jeg stod ved kassen for å betale, falt blikket mitt på stativet med julehefter. Jeg har allerede kjøpt de to juleheftene jeg har planlagt å kjøpe denne jula, men hva var dette? Agatha Christie i julehefteformat? Jeg måtte bare bla litt, jeg fikk en ide, og med ett hadde jeg kjøpt heftet.

Jeg har elsket Agatha Christies bøker siden jeg var i tenårene. Har en hyllemeter eller to stående på hytta, og leser de igjen og igjen. Når jeg har lest alle og begynner på nytt har jeg alltid glemt hvem morderen er, og bøkene blir like spennende hver gang. Agatha Christies bøker var de første jeg begynte å lese på engelsk, og en totalt nye verden åpnet seg. Det er jo så utrolig mange engelske bøker som ikke er oversatt til norsk og heller aldri blir det, og dessuten er det noe helt eget ved å lese bøker på originalspråket.

Agatha Christie, Hercule Poirot, Barneselskapet, altså den jeg kjøpte i går, som stod blant alle juleheftene, er laget som en tegneserie. Jeg får aldri taket på tegneserier, det blir liksom for mye for hjernen min å holde orden på både bilder og tekst, og dessuten liker jeg å skape bildene selv, ikke bli påtvunget dem av andre. Men jeg har et barnebarn, Leander 10 år, som elsker tegneserier. Og han elsker å lese. Vi skal i bursdag til Leander i morgen, på hans 10-års dag. Vi har allerede kjøpt bursdagsgave (kjøpte en sykkel i sommer, det var da han trengte den) og vi har kjøpt en ekstragave som han skal få i morgen. Men som bestemor har jeg selvsagt det privilegiet å kunne gi enda en ekstragave. Så i morgen skal han få “juleheftet” Barneselskapet, og jeg skal dessuten lage et kort hvor jeg forteller om Agatha Christie, om krimdronningen og hennes utrolig mange krimbøker. Jeg skal også fortelle om alle bøkene hennes som vi har på hytta, og jeg skal skrive litt om hva hennes bøker har betydd for meg.

Og håpet er selvsagt at dette skal motivere Leander til å lese videre.

Erielle og Den evige sangen, del 6

©brittarnhild

Hjertet til Erielle banket raskere. Hva om hun tok en tur på egen hånd for å se om hun fant de rare skyene igjen. Hun ville så gjerne høre om det var betlem de sa, eller kanskje hadde hun hørt feil? Og så var det denne Betlehemstjernen da. Det var kjempeurettferdig at Ariel hadde fått være med på oppdagelsesturen og ikke hun. Alltid var det Ariel som fikk oppleve alt det spennende. Han hadde vært med den gangen de måtte passe på den lille babyen Moses som ble lagt i en sivkurv, sånn at han ikke druknet, og han hadde vært med en gang de hadde satt opp en stige som gikk helt fra jorden og opp til himmelen, og massevis av engler hadde gått opp og ned på den stigen. En mann som het Jacob hadde drømt at han så dem, men så var det ikke noen drøm i det hele tatt, det hadde skjedd på ordentlig. I alle fall var det det Ariel fortalte. Men Ariel hadde lett for å overdrive, så hun kunne liksom aldri være helt sikker på det han fortalte. Min likevel, hvorfor fikk hun aldri oppleve sånne spennende ting?

De andre sov fortsatt. Hvis hun var veldig stille, veldig forsiktig, kunne hun nok komme seg ut fra hvilestedet uten at noen merket det. Skulle hun ta sjansen?

5.desember. Om steder og stunder med bøker

©brittarnhild

En av tingene jeg elsker å høre når jeg er ute og reiser er å besøke stedets bibliotek. Og jammen finnes det utrolig mange spennende biblioteker rundt omkring. Jeg har planer om å skrive om flere av dem her etter hvert, både nye og gamle, norske og internasjonale, og siden jeg er på Røros i dag starter jeg rett og slett med det nye biblioteket der. Det har selvsagt vært bibliotek på Røros lenge, men den beliggenheten det har i dag er fra 2023. Det ligger sentralt til, på vei fra jernbanestasjonen og opp til hovedgata, Kjerkgata, i en vakker, grønnmalt renovert gammel bygning. Røros er en tospråklig kommune, så biblioteket har både et norsk og et sørsamisk navn, og også inne bærer biblioteket tydelig preg av det, blant annet med en egen sørsamisk avdeling.

Se denne fine barneavdelingen da 🙂 Hadde jeg vært barn hadde jeg helt sikkert plukket med meg en stabel bøker og satt meg på en av puffene, eller aller helst plukket med meg en haug puter og laget meg en koselig krok med nye og gamle bokfavoritter.

Jeg kunne selvsagt satt meg der som voksen også, ja, til og med som “en gammel dame” som Milian 6 år betegner meg som. Og i bibliotekets samlinger var det mer enn nok bøker jeg kunne plukket med meg. Men den/de jeg leita etter fant jeg ikke, bøker av svenske Karin Härjegård. Så i morgen blir det tur til bokhandelen i byen, jeg er helt sikker på at jeg finner ei eller flere der.

Erielle og Den evige sangen. Del 5

©brittarnhild

Det var blitt helt mørkt nå og det var hviletid for barneenglene. De voksne englene behøvde ikke å hvile, de var jo utvokst for evigheter siden og hadde det travelt dag og natt med å være sendebud og redningsengler og trøstere. Men barneenglene trengte å hvile når natten kom. 


Erielle likte hviletiden, hun likte å pakke seg godt inn i vingene sine og ta en engleblund. Da drømte hun ofte så mye fint. De drømmene hun likte aller best var når hun drømte at hun fløy rundt og kunne se inn i livene til barnemenneskene. Det var så mye koselig som skjedde der, ei jente som gikk på skøyter, en gutt som bygde snømann, en gjeng med unger som kastet ball…….


Men denne hviletiden fikk hun ikke sove. Det de rare skyene hadde sagt, og det Ariel hadde fortalt, svevde rundt i hodet hennes. Betlem, Betlehem. Så rare ord. Hva kunne de bety? Hun løftet litt på den ene vingen og så seg rundt. Var noen andre våkne mon tro? Nei, det så ut som om alle sov. Til og med englevakten som satt ved utgangen av hviletidsskyen hadde lukket øynene.

4.desember. Om steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Som helt sikkert veldig mange andre familier med barn født på 50- og 60-tallet stod bokserien Mitt Skattkammer i hylla hjemme hos oss. Da mor og far for snart 20 år siden flyttet fra stor villa til en mindre leilighet, og måtte kvitte seg med både det ene og det andre, klarte jeg å berge ni av de ti bøkene. Den aller første hadde kommet bort, men den har jeg senere vært heldig og funnet i en bruktbokhandel, så nå står alle 10 i bokhylla på barnebarn-soverommet oppe på kvisten.

Jeg sitter og blar i bok to nå, “Les for meg mor” og kan enda kjenne følelsen av å ligge godt under dyna og bli lest for, og etter hvert åpne bøkene og lese selv. Hvilken fryd.

Den blå fargeleggingen er det nok jeg som har stått for…….

Aller først i bok 2 kommer Zacharias Topelius sitt dikt Lasse, Lasse liten, et dikt som med en gang ble en favoritt for meg, og som har fulgt meg helt fram til nå når jeg er i mitt 68-ende år. For mange år siden startet jeg faktisk en blogg hvor første innlegget handlet nettopp om dette diktet, og en tanke om at at bloggen nettopp skulle ta meg og leserne med ut i verden. Etter å ha lagt ut det innlegget ble jeg gjort oppmerksom på at det finnes en bok med samme tittel, hvor Topelius har samlet noen av sine beste barnefortellinger. Jeg fikk først låne boka av Jorunn som var den som fortalte meg om den, og så fant jeg den også på en bruktbutikk en dag. Ny skatt i bokhylla.

LASSE, LASSE LITEN

Verden er så stor så stor,
Lasse, Lasse liten,
mye større enn du tror,
Lasse, Lasse liten.

Der er varmt og der er kaldt,
Lasse, Lasse liten.
Gud er den som styrer alt,
Lasse, Lasse liten.

Nord og sør og øst og vest,
Lasse, Lasse liten,
borte bra, men hjemme best,
Lasse, Lasse liten.

PS – jeg tok fram boka for å skrive dette innlegget, og nå klarer jeg ikke å legge den fra meg. Her er eventyrene om Den lille høna og hvetekornet og Pannekaka, her er legenden om Da bokfinken fikk farge, og massevis av kjente og kjære sanger og vers, og se, der finner jeg “skrekkfortellingen” Hos tannlegen, av Jo Lie, om gutten som gikk til tannlegen og hadde så stort hull at tannlegen begynte å gråte, hoppen opp i hullet og drog ut den ene søtsaken etter den andre før noen murere kom og murte igjen tanna med murstein og sement. Dette er jammen noe helt annet enn Torbjørn Egners Karius og Baktus! Ikke rart jeg hadde tannlegeskrekk i mange år etterpå.