©brittarnhild

Jeg har bursdag og mor har invitert til familieselskap. Minst en av gavene er ei bok, antagelig flere, men denne ene husker jeg svært godt, Lånerne av Mary Norton. Mors kusine og hennes datter, min tremenning Ellen blir igjen når de andre gjestene drar. Min mor Marta og hennes kusine Marta har mye å prate om, og vil helst være alene med kakerestene og ei ny kanne kaffe. Ellen er et år eldre enn meg og vi kjenner ikke hverandre så veldig godt egentlig, og vet ikke helt hva vi skal finne på. Jeg er 8, eller er jeg 10? Husker ikke helt. Og i den alderen betyr et år veldig mye. Det var av Ellen jeg fikk boka, vi skjønner at mor og Marta gjerne vil være alene, dessuten er det ingen ting som er så kjedelig som å høre på voksne som prater, så vi tar med oss boka og går ned på rommet mitt. Der kryper vi opp i senga, åpner boka, og begynner å lese. Ikke høyt, men stille, hver for oss.

“Det var fru May som først fortalte meg om det. Nei, ikke meg. Det var da vel ikke meg, denne viltre, egenrådige jentungen som glodde så ilsk og til og med skar tenner? Hun burde vært kalt Kate. Ja, akkurat det – Kate! Ikke for det at navnet egentlig spiller noen rolle, for hun er bare såvidt med i fortellingen…….”

Og dermed var fortellingen i gang, om fru May som bodde i to værelser i huset til Kates foreldre i London, fru May som var streng og egentlig litt sørgelig, som lærte Kate å hekle, som lærte henne å nøste garn til et nøste som lignet et egg (det har jeg aldri glemt og gjennom livslang trening mestrer jeg det perfekt), å rydde i en kommodeskuff, og ikke minst, hun fortalte historier. En dag Kate sitter inne hos fru May spør fru May hvorfor Kate bare lar håndarbeidet ligge i fanget, og Kate må bekjenne at hun har mistet heklenålen sin. Mer trenger ikke fru May for hun er i gang med fortellingen om Lånerne, om de små menneskene som bor i gamle hus og som “stjeler” pennesplitter og fyrstikkesker og lakk til å forsegle brev med, og knappenåler og fingerbøl og nå også en heklenål. Fru Mays bror, som døde ung, hadde en gang sett en av lånerne, ei lita jente som het Arrietta og foreldrene hennes Hjemmily og Pod, kunne fru May fortelle, og dermed var historien i gang.

Ellen og jeg kappes om å lese raskest, hvem som først har lest ned hele siden og ønsker å bla om. Jeg mister helt konsentrasjonen, jeg er jo flink til å lese, det sier alle, jeg vil da slett ikke være den som leser saktest…….

Når kusine Marta endelig kommer ned og sier det er på høy tid hun og Ellen drar hjem, aner jeg knapt hva jeg har lest, men har fått med meg såpass at jeg skjønner at dette blir spennende, så når det blir kveld mor kommer inn på rommet mitt for å si godtatt, er den lille lommelykta mi godt gjemt under puta. Og ja, det blir virkelig ei “god natt”. Og da jeg neste dag ikke fant pennalet mitt da jeg pakket sekken visste jeg at det bodde lånere hos oss også.

©brittarnhild

I går mimret jeg om da bestefar Johannes leste for meg på sengekanten. Gleden og nysgjerrigheten over det som skjulte seg bak ordene ble vekket, og det tok ikke lang tid før jeg selv klarte å finne veien inn i bokstavenes magiske verden.

Og da jeg først var der måtte jeg dele. Den eldste av mine småbrødre ble offer, jeg bestemte meg for at han også skulle lære å lese, så han fikk være så god å sitte ved kjøkkenbordet sammen med meg og streve seg gjennom bokstavene, en etter en. “Popp møter Birre Bever” het boka jeg hadde funnet fram, og jeg var utholdende, ord for ord kom vi oss gjennom den første siden, jeg satte et lite blyantmerke hver dag for å markere hvor langt vi kom, noen dager klarte vi kun ett ord, andre dager flere, kanskje til og med en hel setning.

Vi kom aldri lenger enn ned første side av Popp møter Birre Bever, men Frode lærte å lese, og da hadde far en fantastisk overraskelse til oss. Nederst i gata bodde herr og fru Horneberg. De hadde ingen barn, men herr Horneberg hadde et eget rom i kjelleren fylt med barnebøker, fru Horneberg hadde et kjøkken fylt med nybakte kjeks, og begge ville gjerne ha besøk av de to leseglede søsknene Wigum. Vi kunne lese så mye vi ville mens vi var på besøk, og enda bedre, vi kunne få låne med oss bøker hjem, og komme tilbake og låne nye når som helst.

Flere hyllemeter var fylt med indianerbøker. De ble Frodes store kjærlighet, og det tok ikke lang tid før han bestemte seg for at når han ble voksen skulle han bli indianerforsker. Jeg leste indianerbøker jeg også, men foretrakk Anne fra Bjørkely, Den hemmelige hagen, Lånerne, og da jeg fant Dikken Zwilgmeyer sine bøker var jeg fortapt.

Hvilken drøm å få vokse opp i Lyckliga gatan, bland bøker, nybakte kjeks og voksne som brydde seg.

Så er 1.desember endelig her og vi kan starte nedtellinga til jul på alvor. 24 luker i adventskalenderen ligger og venter, og i dag er dagen for å åpne den første. Vel, nå har ikke jeg noen sånn adventskalendermed luker som jeg kan åpne nå i år, men jeg “åpner” da noen luker likevel, gjennom å dele digitalt. Første “luke” i Erielle og Den evige sangen er allerede lagt ut (i innlegget under dette) og nye små kapitler i denne adventsfortellingen om engelen Erielle som oppdager noen merkelige skyer, som jeg skrev og heklet for noen år siden, vil bli lagt ut hver dag fram til julaften. Og jammen ser det ut til at jeg ender opp med et par andre digitale kalendere også. Jeg har en konto på Instagram jeg kaller @brittarnhilds_bokhylle og der er planen å lege ut en liten fortelling hver dag om bøker og litteratur, leseminner, hvor jeg leser, og litt om hva jeg leser. Har kalt denne kalenderen “Steder og stunder med bøker” og startet i dag med å fortelle om mine aller første leseopplevelser, den gang bestefar satt på sengekanten og leste godnatathistorier:

Mine aller første lesestunder er nesten like gamle som jeg selv er, den gang bestefar satt på sengekanten og leste godnatthistorier for meg, tidlig på 60-tallet.

Bestemor og bestefar var lærere begge to, de møttes på Volda lærarskule for over 100 år siden. Han fra en liten gård på Nordvestlandet hvor det ikke fantes penger til skolegang etter de obligatoriske første årene, men ungdommen viste gode evner og fikk stipend for å ta videre utdanning. Hun fra en stor fruktgård i Nordfjord, eventyrlysten, badet med guttene i fjorden og trumfet igjennom sitt ønske om å komme seg ut i verden, lære mer. Ragna Josefine og Johannes fant kjærligheten, forlovet seg, gifter seg da han fikk sin første lærerjobb, fikk etter hvert 7 barn og 21 barnebarn, og overøste oss alle med bøker til jul og bursdager.

Ja, rett som det var ellers også, når bestefar skjønte at jeg hadde arvet gleden over bøker. Den eldste, mest slitte utgaven jeg har av Kristin Lavransdatter plukket bestefar ut av bokhylla si og ga meg en gang jeg var på besøk.