©brittarnhild

Hjertet til Erielle banket raskere. Hva om hun tok en tur på egen hånd for å se om hun fant de rare skyene igjen. Hun ville så gjerne høre om det var betlem de sa, eller kanskje hadde hun hørt feil? Og så var det denne Betlehemstjernen da. Det var kjempeurettferdig at Ariel hadde fått være med på oppdagelsesturen og ikke hun. Alltid var det Ariel som fikk oppleve alt det spennende. Han hadde vært med den gangen de måtte passe på den lille babyen Moses som ble lagt i en sivkurv, sånn at han ikke druknet, og han hadde vært med en gang de hadde satt opp en stige som gikk helt fra jorden og opp til himmelen, og massevis av engler hadde gått opp og ned på den stigen. En mann som het Jacob hadde drømt at han så dem, men så var det ikke noen drøm i det hele tatt, det hadde skjedd på ordentlig. I alle fall var det det Ariel fortalte. Men Ariel hadde lett for å overdrive, så hun kunne liksom aldri være helt sikker på det han fortalte. Min likevel, hvorfor fikk hun aldri oppleve sånne spennende ting?

De andre sov fortsatt. Hvis hun var veldig stille, veldig forsiktig, kunne hun nok komme seg ut fra hvilestedet uten at noen merket det. Skulle hun ta sjansen?