©brittarnhild
Hytta er omgitt av en eventyrskog, høye, gamle trær, store, mosegrodde steiner, sollys som såvidt filtrer seg ned gjennom grantrær og ett og annet løvtre. Stien opp til hytta fikk tidlig navnet Kjærlighetsstien, det var far som stod for den navngivingen. Det var han som døpte hytta Rastarbo også, til stor protest fra en av mine brødre, han ville kalle den Wigwam, vi heter jo tross alt Wigum til etternavn, og han skulle bli indianerforsker når han ble stor, (er det forresten lov å bruke ordet indianer i dag?). Det er i denne delen av skogen vi finner kantareller om høsten.
Bak hytta ligger en kjempestor stein, som barnebarna elsker å klatre opp på, og som gjerne er endestasjon for eggejakta i påska, og bak steinen et avgrenset område ungene leker i, bort mot fjellveggen som reiser seg bratt, nesten rett opp.
Men vest for hytta ligger et lite stykke “urskog”. Det går mange stier gjennom urskogen, opptråkket av rådyr og hjort. En av stiene bruker ungene når de skal opp i hula, ei lita hule vi kan krype inn i, og hvor det alltid ligger en skatt og venter når de kommer. Hulas hukommelse gjemmer på en god del barnegråt, det er alltid en unge som stanger hodet i skarp stein når han eller hun klatrer inn. Om våren finner jeg min egen skatt utenfor hula, her vokser det nemlig ramsløk. Det renner en liten bekk fra hula, ned gjennom urskogen og videre ned til havet, en Anne fra Bjørkely-bekk. Mellom hytta og bekken er det villmark, ja, rett og slett mosegrodd urskog hvor tørre kvister knekker når jeg sakte rusler rundt, ser på spennende steinformasjoner som naturen har skapt, grønne planter jeg ikke vet navnet på (om våren vet jeg, for da er skogbunnen et teppe av hvitveis), små og store sopp, trerøtter som klorer seg fast, og jammen har de første gule bladene begynt å falle. Vi er sist i august, høsten banker på og vil inn.
Området er ikke stort. Bortenfor bekken er det igjen bratt fjell. Området er uendelig! Det eneste som finnes er skogens lyder, skogens lukter, skogens farger. I dag har jeg tatt med meg Robin Wall Kimmerer sin bok “Braiding Sweetgrass”, setter meg ned på en stein og leser:
“I came here to listen, to nestle in the curve of the roots in a soft hollow of pine needles, to lean my bones against the column of white pine, to turn off the voice in my head until I can hear the voices outside it; the shhh of wind in needles, water trickling over rock, nuthatch tapping, chipmunks digging, beechnut falling, mosquito in my ear, and something more – something that is not me, for which we have no language, the wordless being of others in which we are never alone. After the drumbeat of my mother`s heart, this was my first language. I could spend a whole day listening. And a whole night. And in the morning, without me hearing it, there might be a mushroom that was not there the night before, creamy white, pushed up from the pine needle duff, out of darkness to light, still glistening with the fluid of its passage.”
Jeg finner et enslig høstfarger blad som jeg plukker opp og tar med meg. Tilbake på hytta legger jeg det inn i dagboka mi og legger en stabel bøker på toppen av boka. Blomsterpressa mi er hjemme i byen.
