©brittarnhild
Endelig en godværsdag. Endelig hyttehelg. Ikke akkurat endelig hyttehelg da, for vi har vært mye på hytta i sommer, men jammen er det godt å være tilbake på hytta igjen. Denne gang er vi sammen med Ingrid og Milian. Det er fortsatt åpent på Galleriet ved Havet og det er Toppidrettsveka med full fart i Aure sentrum i morgen, så det er mer enn nok som skjer. Men i ettermiddag og kveld er vi i ro på hytta. Og sjekk denne utsikten da. Som et maleri, er det ikke 🙂
©brittarnhild
Grønn dagbok? Hvem? Hva? Hvorfor? Tja, jeg lurer i grunnen på det selv også, men plutselig bare dukket det opp ei lita, grønn Moleskine notatbok på skrivebordet mitt (jeg ryddet ei skuff) og ba meg begynne å skrive. Og da gjorde jeg det.
Hvem: Jeg er Britt Arnhild, 68 år, pensjonist, bor i en villa med hage i utkanten av Trondheim sammen med Terje. 3 barn, 3 svigerbarn og 4 barnebarn i nærheten, en sønn i Stockholm (når han ikke er rundt omkring i verden og løper). Jeg er glad i og opptatt av natur, og mye annet.
Hva: Tanken er å skrive daglige betraktninger. Hverdagsbetraktninger. Det vil bli mye natur, fugler, dyr, insekter, turer i og ved skog og mark, vann, sjø og fjell, men det vil også bli innlegg knyttet til forbruk og klima. Hvordan ta vare på skaperverket, hvordan forbruke mindre, dele mer, hvordan være den viktige dråpen i havet? Her vil det bli mat og matoppskrifter, mattradisjoner og mathistorie, dyrking av egen mat, sanking i naturen, handle kortreist. Det vil bli strikking og nål og tråd og andre kreative sysler hvor jeg fokuserer på gjenbruk, og det vil helt sikkert bli både kunst og kultur.
Hvorfor: Jeg hadde i mange år en konto på instagram som jeg kalte “dagens lille grønne” og en blogg med samme navn, hvor jeg delte daglige små tips for et enklere, grønnere, mer bærekraftig liv. Instagramkontoen og bloggen finnes ikke lenger, så på en måte er “grønn dagbok” en naturlig fortsettelse, samtidig som jeg håper den kan være noe mer. Noe som kan inspirere meg selv og andre til et enklere liv mer i pakt med Moder Jord. Alle dagbokinnleggene skriver jeg for hånd, i den grønne notatboka, og så “fører jeg de inn” på Mac´en min, og legger de ut både på Facebook (mulig jeg slutter med det etter hvert) og på bloggen min brittarnhildsverden/brittarnhild.com. På bloggen legger jeg ut andre ting også, men grønn dagbok-innleggene vil alltid ha hashtaggen #grønndagbok
Så må jeg jo så klart si litt om dagens bilde. En liten flaggspettunge som for øyeblikket bor i hagen vår, i ei stærkasse som Terje og et av barnebarna snekret på Åpen dag på Ringe Botaniske Hage for noen år siden. Vi har aldri hatt stær i den kasse. Aldri andre fugler heller, før jeg nå plutselig oppdaget denne lille ungen som tittet nysgjerrig ut.
Flaggspett er lett gjenkjennelig, og det er også lett å se forskjell på voksen hannfugl, voksen hunnfugl og unge. Ungen har ei rød hette på hodet, hannen er rød bak i nakken mens hunnen ikke er rød på hodet i det hele tatt. Flaggspetten synger ikke som andre fugler, men hakker på trestammer for å markere revir. Opp til 20 hakk pr sekund, da går det fort. I folketroen blir hakkespettene regnet som varselfugler, de kunne varsle værforandringer og besøk, ja, sågar døden. Noen av dere har kanskje hatt problemer med at hakkespetten hakker på husveggen. Da kan den gjøre ganske stor skade. Vi har heldigvis aldri opplevd det, så hos oss er den en kjærkommen gjest, både hjemme og på hytta.
©brittarnhild
Jeg våkner tidlig. Ligger litt og lytter til regnet utenfor. Sengetøyet føles fuktig. Det har vært en våt sommer, og dagen i dag skal bli den våteste av alle dagene i følge meteorologene. Farevarsel for Midt-Norge, især Trondheim.
Vel oppe smetter jeg på meg ei jakke utenpå nattkjolen og går ut i hagen. Først innom drivhuset for å flytte litt på ting. Taket her er ikke tett, og jeg vil ikke ha for mye regn på puta i kurvstolen eller på det gamle bordet jeg arvet av Olina Herjeaune, som en gang for lenge siden var leieboer hos mormor. Så går jeg ut og finner fuglematen. Småfuglene tømte den ene foringsautomaten i går, den med yndlingsmaten deres. Nå vil jeg sørge for at de har nok mat gjennom denne våte dagen.
Det regner, men ikke veldig mye enda. Men trappa ned fra kjøkkenverandaen er våt, den lange nattkjolen subber bort i trappetrinnene når jeg går ned, og de bare leggene mine blir våte når nattkjolen klistrer seg i dem. Jeg er alltid varm om morgenen. Den våte nattkjolen mot nattvarme legger kjennes godt, selv om det bare er 9 grader ute. Jeg kjenner at jeg lever.
Nå sitter jeg inne i godstolen med utsikt rett ut til foringsautomatene. Kjøttmeis, blåmeis, gråspurv og pilfink er alltid først ute. Og skjæra. Den har fest i kirsebærtreet om dagen, og i meisebollene. Men se, er ikke det…….jeg må fram med kikkerten for å være sikker. Det er bare noen meter bort til der fuglene sitter, men det kan likevel være vanskelig noen ganger i identifisere de ulike fuglene. De er raske, og i dette regnværet skjuler de seg gjerne i busker og trær når de ikke er raskt framme og plukker med seg frø. Jeg har rett, det er to spettmeis jeg ser. På foringsbrettet på hytta er spettmeisen den mest vanlige fuglen, her hjemme ser jeg den sjelden.
Den grå og hvite spettmeisen, som verken er en hakkespett eller en meis, men en helt egen fugleart, er litt av en bølle på fuglebrettet. Den kommer gjerne flygende i full fart og jager effektivt vekk alle andre, “kom dere vekk, her er det jeg som er sjefen”. Bølle-effekten forsterkes på grunn av det sorte bandet den har over øynene. Den ser jo jammen ut som en banditt jo. Spettmeisen er ingen trekkfugl, men holder seg i Norge gjennom hele vinteren. Den bygger reiret sitt i hule trestammer, og om hullet er for stort og dermed utsatt for rovfugler og små rovdyr som gjerne vil ha et egg eller en fugleunge på menyen, murer spettmeisen det igjen med leire til det får den åpningen fuglen vil ha. Vet du forresten at spettmeisen er den eneste norske fuglen som kan klatre nedover trestammene med hodet først, uten støtte fra stjerten.
Regnet har tatt seg opp. Nå striregner det. Eller rett og slett pissregner. Det sies at eskimoene og samene har mange ord for snø, for å beskrive ulike snøtyper. Vi har da jammen ganske mange ord for regn om vi tenker etter. Silregn og pissregn er to av dem. Hvilke regnord kan du?
©brittarnhild
Terje koker saft i dag igjen, og den varme, gode lukta av kokte bær sprer seg i huset, opp trappa og inn i atelieret hvor jeg sitter og titter ut på fuglene i hagen.
Terje elsker å plukke bær, safte og sylte. Ikke så mye fra skogen, joda, han elsker det også, men først må alle hagebærene foredles, og de er det mye av i år, veldig mye. Han rakk en god del før vi drog på ferie. Kokte ripsgelé og solbærmarmelade. Solbærmarmeladen hans er den aller beste, og har i mange år blitt delt med mor, og sendt til slekt på Island. Nå er mor borte, og bror Børge kommer ikke så ofte til Norge lenger og kan ta med et glass eller to hjem, så det blir desto mer på oss. Mon tro om jeg ikke skal bake en solbærkake, eller solbærmuffins i morgen?
Det har regnet i bøtter og spann de ukene vi har vært på reise, hagen var våt da vi kom hjem, og full av råtne jordbær og overmodne bringebær. Terje fikk plukket og fryst noe av bringebæra før vi reiste, og ungene har plukket litt mens de har passet hagen. Litt klarte Terje å redde på mandag, men en god del har nok gått tapt i år. Det står heldigvis mye bedre til med stikkelsbær, solbær og rips. Det kalde været i sommer har gjort sesongen lang, og mens første koking av saft skjedde før vi drog på ferie, koker han nå nye batcher for tredje dagen på rad. Ekstra saftige har bærene blitt også, han får mye mer saft utav dem nå enn i juli, og safta smaker bedre.
Det snakkes mye om matsikkerhet for tiden. Deriblant viktigheten av å ta vare på det som naturen så gavmildt skjenker oss. I Roy Jacobsen “Bare en mor”, den fjerde boka i serien om Ingrid fra Barrøy, får vi et gjenmøte med Mariann, som har flyttet fra en storgård nord i Trøndelag til Trondheim, giftet seg til en villa med stor hage og skriver i et brev til Ingrid om “en frukt- og bærhage, og om safting og sylting bedrevet i en by, kalt hobby”. Dette var noen få år etter krigen, og kanskje var det allerede da blitt en hobby. Under krigen var det i alle fall så absolutt en dyd av nødvendighet å dyrke, safte, sylte, ja, sågar ha både gris og høner i hagen. Der er vi ikke i dag, men mon tro om vi er på vei? Det er i alle fall ingen tvil om at Moder Jord roper etter at vi i den rike, vestlige verden må forandre leveviset vårt, må forbruke mindre.
Noen flasker saft fra egen hage, og noen glass syltetøy monner vel ikke, tenker vi kanskje. Jo, det gjør faktisk det. Vi har egenprodusert saft året rundt, trenger ikke kjøpe en eneste flaske (ikke til safta vi koker heller, den tappes på flasker som brukes omattatt og omattatt år etter år), og enda viktigere, vi kjøper ikke brus lenger. Nå har vi aldri vært noen storforbrukere av sukret mineralvann på flaske, jeg liker ikke engang verken cola eller andre typer brus, og det hender fortsatt en sjelden gang at vi kjøper ingefærøl til soddmiddagen, og julebrus til ungene til jul. Men i det daglige er det vann og Terjes hjemmelagede saft som gjelder. En dråpe i havet! Uten dråper, intet hav!
©brittarnhild
Jeg står ved plantebordet i drivhuset og pusler med pelargoniaene. Vi har vært mye på farten i sommer, så selv om døtre, svigerinne og barnebarn har vært innom og vannet, har de måttet klare seg mye på egen hånd. Pelargonier klarer det, de tåler mye uten å gi opp. Men nå sturer de litt, har nok savnet meg de siste ukene mens vi har kjørt rundt i Lofoten og Norrland i Sverige. Jeg plukker fram krukke etter krukke, det har blitt mange av dem etter hvert. Kniper vekk visne blomster og brune, tørre blader, graver litt i den harde jorda, vanner godt, prater med hver og en og setter de tilbake på plassen sin, eller finner en ny plass til dem. De har vokst i sommer, og får knapt plass der de bruker å stå. To terracottakrukker med hver sin duftpelargonium setter jeg foran meg her hvor jeg sitter og skriver. En stor, kraftig en, en ganske liten, avlegger av den store.
Duftpelargonium sier vi i Norge. Jeg klemmer litt på et av bladene, og en svak duft av sitron sprer seg i drivhuset. Pelargonium Dr. Westerlund sier de i Sverige, oppkalt etter den svenske legen Ernst Westerlund (1839-1924). Westerlund rådet pasientene sine til å ha en duftpelargonium i soverommet, hvor den ville spre en oppkvikkende duft. Mormor Olga hadde nok hørt den historien. Hun hadde alltid en duftpelargonium blant sine potteplanter. Jeg husker den brukte å stå på kjøkkenet, hvor hun oppholdt seg det meste av dagen. “Den er god for hjertet” fortalte hun meg alltid, mens hun plukket av et blad og lot meg lukte. “Kjenner du den gode sitronduften?”
Vi er mange som samler på pelargonier. Nå kan ikke jeg skryte på meg noen stor samling, men en samling er det likevel. Jeg har flere venner som samler. Leea sør i Sverige er en av dem. Hun har lovet å ta med en avlegger av en villpelargonium til meg når hun kommer på besøk. På vei hjem fra Sverige på søndag stoppet vi hos venner på Frösö. “Å, så flott den pelargoniaen er” utbrøt jeg da vi stod inne i glasshuset deres, “og så mange fine, hvite blomster den har!” “Vil du ha en avlegger?” repliserte Margreth. Klart jeg ville.
©brittarnhild
Den dårlige sommeren til tross, det har da skjedd litt av hvert i hagen, selv om den helt klart har lidd under alt regnet som har kommet de siste ukene. I dag var det et lite opphold, sola kom fram og Terje fikk klippet plena. Mens jeg har vært ute og plukket skatter i kjøkkenhagen. Rødbeter, gulrot, løk, dill, oregano, salat og borago ble fangsten i dag. Det er altså ingen ting som smaker så godt som gulrot fra egen avling. De er ikke så store enda, men greit å dra opp noen, så blir det bedre vokseplass for de som står igjen.
Dagens matseddel (norsk ord for meny) ble naturlig nok rødbetsuppe, med rømme og oreganoblomst. Til suppa stekte jeg yoghurtbrød, oppskrift fant jeg på meny på nettet (tips fra Marta), og til drikke hadde vi helt nylaget ripsbærsaft.
Den kalde sommeren har da sine fordeler også. Det var masse modne bær igjen i hagen da vi kom hjem søndag kveld, så Terje har plukket og plukket og plukket enda litt til i går og i dag. Solbær, rips og litt stikkelsbær som har blitt til saft. Rips som fryses hele og blir friske desserter gjennom vinteren. Bringebær som sukres, røres og fryses. Og jammen var det moreller igjen på treet, som ble plukket, renset for steiner og kokt til syltetøy. Terje har forresten gått tom for glassflasker, så kveldens porsjon ripssaft blir lagret på store norgesglass. Går fint det også.
©brittarnhild
“Kanskje vi skal møtes på Jamtli museum” skrev Margreth da vi sendte meldinger fram og tilbake i går, “Der er den en tekstilutstilling jeg er sikker på at du kommer til å like. Så kan vi spise lunsj der, og etterpå ta kaffen hjemme hos oss.”
Gjett om jeg likte utstillingen da. Og gjett om jeg kjøpte bok i gavebutikken etterpå. De to kunstnerne Katarina Brieditis og Katarina Evans har i mange år samarbeidet med å lage matter og klær av “skräp” , sånt helt unyttig noe som bare kastes, du vet.
Vi vandret rundt lenge. Mannfolkene pratet om sitt, jeg og Margreth om vårt, delte erfaringer, utvekslet ideer, fikk inspirasjon til kommende prosjekt.
Jeg som sliter med å strikke med mine artrosehender, nå trenger jeg slett ikke slite med pinnene. Jeg kan jo bare klippe av stykker av en utslitt genser og lage de vakreste pulsvarmere.
Eller det vakreste smykket.
Hullete sokker kan bli som nye, eller faktisk enda bedre.
Og en litt kjedelig, slitt genser kan bli rene blomsterenga.
Med ett hørte vi Terje og Pär Ola prate om alle slipsene de har liggende. Kanskje ikke så rart siden de stod og så på dette eventyret av en kjole leget av gamle slips.
Eller denne hane-skulpturen. Gamle slips det også.
Altså, tenk på alt vi kaster og som kan bli både til nye bruksgjenstander og helt unike skatter.
Fram med nål og trå, saks, gamle tekstiler og kreativitet. La oss skape.
©brittarnhild
Så er vi hjemme i det gode, gamle huset vårt (kan jeg kalle et hus fra 1975 gammel?). Vi pakker ut, vi inspiserer kort hagen og drivhuset, vi spiser middag, vi ringer ungene (det er fortsatt rart å ikke ringe til mor med en gang jeg kommer hjem), og vi sorterer minner fra de siste ukene.
Det ble mye bilkjøring i dag også, fra Sundsvall til Trondheim, med en lang god stopp i Østersund hvor vi møtte gode venner. Først vandret vi sammen rundt på en utstilling på Jamtli museum, som jeg har planer om å skrive mer om i morgen, og så ble vi med ut på Frösö hvor Margreth og Pär Ola bor ,for å drikke kaffe og prate videre.
Jeg ble kjent med Margreth på 90-tallet en gang, gjennom vår felles interesse quilting. Vi holdt veldig god kontakt noen år, hun kom på besøk til Trondheim, jeg drog til Østersund, og vi skrev brev og sendte eposter. Så dabbet det av fram til vi “oppdaget” hverandre igjen på instagram for noen år siden. I november var Terje og jeg i Østersund sammen med våre amerikanske venner Jane og Lanny. Da tok jeg kontakt med Margareth og vi ble invitert hjem til henne og Pär Ola på lunsj. Vi ble vist rundt både selve huset, i atelieret og i glasshuset som binder bolighuset og atelieret sammen (det første bildet her er tatt i glasshuset i dag), og vi lot oss alle imponere av Margreths utrolige quilts, Lanny sågar såpass at han kjøpte et av dem.
Det ble nytt besøk i atelieret i dag, nye samtaler om prosess og inspirasjon og farger og former. Og jeg fikk se en ny quilt, som for øyeblikket presenteres i et tysk quilteblad. Imponerende. Og inspirerende.
©brittarnhild
Vi sitter i bilen mange timer hver dag nå, men døgnet er langt, og er fullt av opplevelser. Umulig å skrive om alt her, men jeg har jo ei fysisk dagbok også, og der får jeg med meg det meste, eller? I alle fall mer enn her.
,Vi er i Sundsvall i kveld og sånn som det ser ut nå, kjører vi hjem i morgen. Det er så rart med det, når nesene vendes hjemover kommer lengselen, og skjønt vi hadde planer om å være litt til i Sverige ble det til at vi ombestemte oss i løpet av kveldens middag. Nå vil vi hjem.
For mange år siden v ar jeg på tur med staben på bispedømmekontoret i Nidaros til Härnösand, som er bispesetet for Härnösand Stift. Stiftsadministrasjonen her var vertskap, og tok oss blant annet med på en utflukt for å bese deres “stolthet”, Sveriges lengste hengebru, Högakusten broen.
I dag passerte jeg den på nytt, denne gang sammen med Terje, og like imponerende er den i dag.
Jeg var ikke helt fornøyd med restauranten vi spiste på i går kveld, og sendte ei melding til svigersønn Kristian om han kunne sjekke ut restaurantene i Sundsvall og anbefale en for oss. Det tok ikke lang tid før vi fikk svar, han mente at Basta Urban Italian ville passe oss godt. Vi fulgte rådet og jammen hadde han fullstendig rett. Risotto med asparges på meg, kylling for Terje, og siden det er siste kvelden for denne ferien (det er ikke lenge til neste), delte vi ei flaske hvitvin.
Vi var i Italiahimmelen!
Sundsvall er forresten også en by som fortjener et nærmere bekjentskap. Det får bli en annen gang.
©brittarnhild
I dag er det gudstjenester hver eneste søndag og for meg som bor i by kan jeg komme meg til både en og mange kirker på kort tid. Likevel er det så altfor lett å finne en unnskyldning til å la være.
Sånn var det slett ikke i “gamle dager”. Vi har i dag besøkt den gamle kirkebyen i Gammelstad, like utenfor Luleå, en samling som består av 400 små, rødmalte hus plassert rundt en stor steinkirke fra 1400-tallet. Det var lange avstander til kirka, man var pliktig å møte opp når det var gudstjeneste og for mange lot det seg umulig gjøre på en dag. Hele familien var nødt til å overnatte, og små og større klynger av hus til å overnatte i, dukket opp rundt kirkene.
Den er ikke akkurat liten kirka i Gammelstad, Nederluleå kirke, faktisk er den Norrlands største middelalderkirke.
Det må ha vært litt av et liv her under kirkehelgene. Folk i alle husene, og sikkert ikke bare et par stykker i hvert hus. Her var gamle som unge, små barn og gifteferdige jenter og gutter. Her traff man slekta, her gikk man til konfirmasjon, her ble det feiret dåp og bryllup og her samlet man familiene ved gravferder.
Her var det helt sikkert både fyll og spetakkel, her diskuterte mennene årets avling mens kvinnene sladret og delte oppskrifter på både mat og håndarbeide. Ungene fikk venner, og det var nok både et og to par som snek seg bak et hjørne for å bli bedre kjent…….
Det var stille i kirkebyen i dag. En og annen turist vandret rundt, ei dame serverte fika i den lille kafeen, ei annen solgte sløydvarer og suvenirer i gavebutikken. Ingen tittet ut på oss gjennom se smårutete vinduene, men jammen hadde jeg lyst til å titte inn.