©brittarnhild
Etter frokost i dag tidlig ble vi ferdig med “De usynlige” av Roy Jacobsen. Den første av fire bøker om Ingrid fra Barrøy. Jeg har lest hele serien et par ganger tidligere, og nå er jeg i gang igjen, som høytlesning sammen med Terje. Mye har jeg glemt. Mye husker jeg. Og så er det jo sånn da med god litteratur at den gjerne blir bedre for hver gang du leser den. Og Barrøyserien er fabelaktig god litteratur, og kan leses mange ganger.
Jeg har i det siste leste flere bøker skrevet av bokelskere/lesehester som skriver om hva litteratur generelt og enkelte bøker spesielt betyr for dem. Da leser jeg med blyant, eller gjerne med penn, streker under, skriver notater og smilefjes i margen, bretter eselører eller noen ganger hele sider for å være sikker på at jeg finner tilbake til akkurat denne siden. Jeg nikker gjenkjennende når jeg møter bøker jeg har lest, og lager lister over bøker jeg skjønner at jeg bare må lese.Og når jeg er ferdig med boka, setter jeg den slett ikke inn i bokhylla, hvor den vil forsvinne blant flere tusen andre bøker. Nei, jeg setter den på en lur plass (som jeg selvsagt senere strever med å huske hvor er!)
Å lese bokelskeres bøker har fått meg til å reflektere rundt mitt eget leselig. Helt siden jeg lærte å lese sånn rundt 5-års alderen, har jeg vært en ivrig leser, og kanskje en enda ivrigere samler av bøker. Jeg har bøker over alt, både hjemme og på hytta. Noen ganger blir jeg redd for at jeg har for mange, og prøver å kvitte meg med noen, men det tar aldri lang tid før jeg savner “nettopp den boka” og angrer inderlig. (I dag plukket jeg tre bøker ut av bokhylla her på hytta, tok de med til det lille kjøpesenteret inne i sentrum og plasserte de i ei hylle med “vær så god og forsyn deg – bøker” som står der. Kanskje plukker jeg de meg meg hjem igjen i morgen…….men jeg har da i alle fall forsøkt!)
Men det er ikke overskuddsbøkene jeg skal skrive om i dag. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive om. Jo, jeg vet at det handler om bøker, har gått og kjent på det i det hele tatt at jeg vil skrive noe om bøker, har liksom hele blogginnlegget på plass i hodet, men når jeg nå sitter her og skal skrive…….
Vel, noe må jeg da vel få til. Til bursdagen min tidligere i april fikk jeg to bøker i gave fra en av mine brødrene. Vi var i bokhandelen sammen og jeg fikk velge, og valgte da blant annet “The Bookseller´s Tale” av Martin Latham. Jeg startet på den i dag , har så langt bare lest 25 sider, men har brukt blyanten masse allerede, og fått mange tanker. Det første kapittelet, etter innledningen, har han kalt Comfort Books, og skriver om bøker som har betydd mye for oss, gjerne allerede i barndommen. Bøker vi på en måte bærer med oss, bøker som bevisst eller ubevisst har vært med på å forme oss. Og dermed ble jeg selvsagt ført rett tilbake til min barndom og Anne fra Bjørkely, Mary i Den hemmelighetsfulle hagen, Heidi og bestefar, Vall i ville fjell, Frendeløs. Prinsen og fattiggutten, Gutten med gullbuksene, Vi som går kjøkkenveien, Lånerne og ei lang rekke andre bøker. Så mange minner. Gode minner. Så mye jeg bærer med meg. Både personene i bøkene, men minst like mye personer rundt meg da jeg leste disse bøkene. “Lånerne “for eksempel, som jeg fikk i bursdagsgave da jeg var 10(?) og som jeg ble sittende å lese sammen med tremenning Ellen Christine etter at bursdagsselskapet egentlig var ferdig, men mor og Ellen Christines mamma hadde fortsatt så mye å prate om. Eller “Prinsen og fattiggutten”, som jeg fant i bokhylla hos onkel Josten og tante Ann på Kolbotn og slukte mens alle de andre var ute og spilte fotball. Det var forresten i samme hylla jeg fant “Vi som går kjøkkenveien” av Sigrid Boo.
Comfort Books handler også om alle de bøkene vi kjøper når vi er på reise, og som vi aldri får lest, men likevel er de skatter i boksamlingen, de minner oss jo om så mye. Martin Latham skriver “scanning my shelves I see such purchases…….The Geology of Mull, Wild Plants of Northern Cyprus and Ghosts of North Wales” Her måtte jeg virkelig lage at smilefjes i margen, for sånne innkjøp har jeg jammen virkelig mange av. De står i bokhylla som suvenirer, og som minner om gode opplevelser.
I påska leste jeg “Min bokverden” av Kerstin Ekman. Med blyant. Kerstin Ekman har brukt et liv på å lese (og skrive bøker) og i denne boka deler hun bokopplevelser som har betydd og fortsatt betyr mye for henne. Å lese “Min bokverden” ga meg et helt nytt perspektiv på min egen lesing. Ikke bare sluke bok etter bok etter bok som jeg gjerne gjør, men i enda større grad gå tilbake til gamle skatter. Noe som for eksempel nå i dag har ført til at jeg fra hyttebiblioteket har plukket fram “En dag i oktober” av Sigurd Hoel. Ei bok fra 1931, som jeg leste da jeg studerte Nordisk Grunnfag for snart 50 år siden.
Da jeg drog fram “En dag i oktober” fant jeg forresten Anne Fadiman sin “Lyden av leselykke. En bokelskere bekjennelser”. Den har jeg nok ikke lest på 25 år, åhhh som jeg gleder meg til å lese den igjen.