Jeg har vært pensjonist i 5 1/2 år nå. Brå slutt egentlig. Den var planlagt men kom akkurat samtidig med pandemien, så fra en svært aktiv arbeidshverdag ble jeg plutselig sittende hjemme i atelieret mitt. Nå traff jo pandemien alle da, og jeg klager ikke, jeg hadde mye å holde på med, og har få negative minner fra pandemiårene. Kan ikke si jeg har savnet jobben heller, ikke sånn på alvor i hvert fall. Skulle gjerne hatt mer kontakt med kollegaene, skulle gjerne hatt noen av alle reisene jeg fikk våre med på…….og så savner jeg nok det å komme ut og møte folk og menigheter, og ikke minst – holde foredrag.

Det er nok ingen tvil om at jeg er min fars datter. Far elsket å stå foran forsamlinger, både i alvor og skjemt, og det er nok noe der jeg liker også. Veldig godt.

Og heldigvis, rett som det er får jeg mulighet til å gjøre nettopp dette som jeg liker så godt, holde foredrag om ting jeg liker, ting som er viktige for meg, ting jeg kan. I dag har jeg vært på onsdagstreff i kirka mi, Kolstad kirke, og snakket om jul og juletradisjoner (Terje og jeg går fast på onsdaiskafeen der, og minst en gang i året er det jeg som er “gjest” og har foredrag om et eller annet tema – fastetid, advent, julekrybber, hagen min, og i dag altså , jul og juletradisjoner)

Så ringer telefonen innimellom, eller jeg får en epost, fra menigheter og andre, ja en gang fikk jeg faktisk en melding på Instagram fra ei dansk dame i Dordogne i Frankrike som lurte på om jeg kunne komme dit og undervise på et ukelangt strikkeretreat. Klart jeg kunne!