@brittarnhild

Virginia og Leonard. Det føles så naturlig å bruke fornavnene. Virginia og Leonard, med etternavnet Woolf. Jeg har lest Virginias bøker i årevis, fra perm til perm, litt her og litt der, bla opp for å finne et avsnitt jeg liker særlig godt og så videre og så videre. I månedsvis har jeg hatt Virginias dagbok liggende på nattbordet. Dagboka som ble utgitt av Leonard etter Virginias død. Og på et bord oppe i den lille loftsstua som er skriverommet mitt, har jeg ei vakker bok full av fotografier, Virginia Woolf´s Garden, The Story of the Garden at Monk´s House. Så både hagen og menneskene i den har på mange måter vært virkelig for meg i årevis før jeg endelig fikk anledning til å besøke stedet. Og da jeg kom dit var alt selvsagt så veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg det.

Virginia og hennes mann Leonard kjøpte Monk House i 1919. Der det lå i den lille landsbyen Rodmell, ikke langt fra Lewes i East Sussex, ble det et perfekt feriested for dem. “That will be our address for ever and ever” skrev Virginia etter at de hadde kjøpt huset via en auksjon.

Bøkene til Virginia Woolf har fulgt meg nesten så lenge jeg har lest bøker. Jeg har opplevd bøkene som vanskelig tilgjengelig, jeg har kjempet meg gjennom dem, og motstand fører ofte til kjærlighet. Jeg har kjent litt til Virginia sitt liv, blant annet at hun begikk selvmord ved drukning, men lenge visste jeg ikke så mye mer enn det. Så, for noen år siden, begynte jeg å lese mer om henne, og for et par år siden fikk jeg med meg en utstilling på National Portrait Gallery i London om hennes liv, og drømmen om å besøke Monk House ble vakt.

Både huset og hagen er i dag åpen for publikum, via National Trust, og holdt fantastisk godt vedlike. Slett ikke vanskelig å drømme seg tilbake til Virginia og hennes vandringer fra huset, gjennom hagen over til skrivestua som lå i utkanten av hagen, ikke langt fra den gamle landsbykirka.

Det var sterkt å vandre gjennom huset, stedet hvor Virginia og Leonard tilbragte så mye av sine liv. Her hadde de gjester, her lyttet Leonard til musikk på radioen, her skrev Virginia mange av sine brev og bøker.

Fra Virginias soverom hadde hun en fantastisk utsikt ut til hagen og videre til skrivestua og kirka. Virginia og Leonard var ingen kirkegjengere, men de elsket den gamle kirken.

Jeg hadde tatt med meg Virginias dagbok, og på toget fra London ned til Lewes leste jeg:
Saturday March 27th 1937……..As for the beauty, as I always say when I walk the terrace after breakfast, too much for one pair of eyes. Enough to float a whole population in happiness, if only they would look. Curiously a combination, this garden, with the church, and the cross of the church black against Asheham Hill. That is all the elements of the English brought together accidentally.

Jeg måtte nesten klype meg i armen da jeg vandret rundt i dan vakre høsthagen. Da jeg gikk fra Virginias soverom, forbi skrivestua og over til landsbykirken.

Men det var ingen tvil. Jeg var i Monks Garden helt på ekte, og innimellom blomster, roser, busker og trær kunne jeg fortsatt møte Viginia. Og Leonard, som ble boende i Monk House i mange år etter at Virginia døde.

Høsten hadde kommet til hagen da jeg besøkte den. Akkurat som høsten og en altfor tidlig vinter kom til Virginia sitt liv.

 

@brittarnhild

 

Jeg har lenge hatt lyst til å starte en egen blogg med fortellinger fra botaniske hager rundt om i verden. Jeg har i mange år oppsøkt hager når jeg er på reise, og mange historier er delt, både på hovedbloggen min, Britt-Arnhild´s House in the Woods, og på hagebloggen Den blå hagen på Huseby. Men drømmen har altså vært både å samle alle disse historiene, samt skrive nye. Det nærmer seg høst, det regner ute, og selv om vi har hatt en bitteliten hagetime utendørs hvor vi har plantet noen løker, flyttet en klokkebusk og plukket plommer, så passer dagen best til innendørs aktiviteter. Og dermed fant jeg ut at tiden er inne til å starte Edens Hage.

Det er mange hager som kunne fått førsteplassen i denne bloggen, veldig mange, og jeg har brukt endel tid i dag på å velge. Men til slutt ble valget ganske lett. Første besøk må bli Ninfa, en historisk hage i Lazio i Italia, en times tid sør for Roma. Jeg hadde visst om hagen i mange år, og ønsket meg dit, men hagen er åpen svært sjelden, som regel bare en søndag i måneden, så det har aldri passet når jeg har vært i området.

Vi var i Lazia igjen i april i fjor, men skulle ikke være der på en søndag, så jeg tenkte ikke på Ninfa en gang, ikke før vi tilfeldigvis fikk vite at fredagen var en italiensk helligdag, og hagen skulle være åpen.

Navnet på hagen, Ninfa, kommer fra navnet på et lite tempel som var bygd ved den opprinnelige kilden som ligger i området. Byen som lå der hagen ligger i dag ble opprinnelig anlagt i det åttende århundre, ble ødelagt av krigerske naboer i 1381. Så startet man gjenoppbygging i 1920-årene til man etter hvert fikk den hagen man har i dag.

Via Appia var og er den mest kjente ferdselsåren mellom Roma og Napoli. Når den ble oversvømmet, noe den ofte ble i sumplandet Pontine, ble den såkalte Via Piedemontane brukt. Den gikk gjennom Ninfa, og ga en kjærkommen tollinntekt til byen. Jeg leser om Ninfa i ei bok jeg kjøpte da jeg besøkte hagen, og i tillegg til dette med veien og tollinntektene lærer jeg at pave Boniface VIII kjøpte Ninfa i 1297 for 200.000 gullfloriner, og ga den til sin nevø Pietro Caetani. Siden da har den vært i Caetani-familiens eie.

Det er strenge restriksjoner for de som vil besøke hagen. Ikke bare er den åpen svært sjelden, om du er så heldig å komme inn må du følge en guide rundt. Det føltes litt rart til å begynne med, men om det er dette som skal til for å bevare hagen er det i grunnen helt okay.

Både hagen og ruinene fortjener å bli tatt vare på både for oss som kan nyte stedet i dag, og for kommende slekter.

Her kan du lese mer om hagen.