@brittarnhild

Vi har to rognebærtrær i hagen. Ett som bærer røde bær, ett som bærer hvite. Det med røde bær har ikke stått så lenge, det var et lite tre jeg fant for noen få år siden og flyttet inn i hagen, på utsiden av muren, for å skjerme for innsyn. Vi holder det nede, det skal ikke bli for høyt. Mon tro om det ikke liker det, det har i alle fall ingen bær i år. Det hvite derimot, det har massevis. Små hvite perler med et rødt kors i. Fuglene elsker røde rognebær, men de hvite får stå i fred, år etter år. Treet med hvite bær fikk jeg av en hageentusiast på andre kanten av byen for mange år siden. Da var det bare et bitte lite tre i ei potte. Jeg plantet det i utkanten av et bed ytterst på tomta, ut mot veien, og der har det trofast vokst, år etter år. Har ikke blitt så veldig høyt, et sted mellom to og tre meter, nærmere to vil jeg anslå, men tett og frodig, og altså, år etter år med klaser med vakre bær.

Det finnes sikkert en legende om de hvite bærene og de røde korsene. Eller kanskje gjør det ikke det? Kanskje er det en fortelling jeg skal skrive? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at de er vakre, og de røde korsene gjør dem på en måte hellig. Som ei bønnebok. Som en Kristuskrans.

Jeg plukket en liten bukett i dag, et par små greiner med hvite perler, med røde kors. En hellig bukett. En bukett ordløse bønner. Til en Gud som føles så langt unna, så fjern fra alle de lemlestede barna, fra alle de gråtende mødrene, fra alle de desperate fedrene.