
Finnes det en bedre tid på året en våren. Snøen smelter, fuglene synger, bygger rede, får unger, og blomstene fargelegger verden. Fra den aller første hestehoven, eller leirfivelen som jeg sier, dukker opp allerede før snøen har forsvunnet, til skog og enger er fulle av blomster. Vi kjørte nylig over Rindalskogen og ned til Surnadal, og aldri kan vi huske å ha sett så mange løvetann. Veikanten, ja, hele jorder var full av gule blomster som lyste opp om kapp med sola.
Jeg samler på blomster. Selvsagt gjør jeg det. Jeg har tatt vare på både mitt og mannen min sine herbarier fra barneskolen, jeg har en stabel med floraer, lenge hadde jeg en egen instagramkonto for villblomster jeg fant, “brittarnhildsflora”, og jeg plukker buketter i hopetall. Den der florakontoen er forresten byttet ut med en konto hvor jeg hver dag gjennom sommerhalvåret plukker, tar bilde av og legger ut en blomsterbukett.
Våren kom tidlig hos oss i år. Snøen smeltet og hestehov og hvitveis blomstret. Men så stoppet det hele opp, og det tok lang tid før nye blomster våget seg opp og fram. Det ble vanskelig å plukke dagens bukett. Men så forlot vi hagen og skogen hjemme og kom ut til hytta på Nordmøre, og her er det jammen full blomstring. Fioler, skogstjerner, liljekonvall, markjordbær og blomstrende tyttebærlyng var det første som møtte meg, og nå gleder jeg meg til å vandre rundt på blomsterjakt.
Et eget temanummer om blomster vil selvsagt handle om mer enn villblomster. Her vil det bli hageprat, reiser til botaniske hager, blomster i litteraturen og i kunsten, og mere til, og som vanlig vil mye av innholdet bestå av blogginnlegg jeg har skrevet gjennom mer enn 20 år. Velkommen til Blåklokkeveien nr 8 i 2025. God lesning.
::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::
La oss starte i verdens nordligste botaniske hage, Arctic Alpine Botanical Garden i Tromsø. Jeg har besøkt hagen flere ganger, blant annet i mai 2015:
Jeg har i mange år hatt en drøm om å besøke den botaniske hagen i Tromsø. Arctic Alpine Botanical Garden. Men Tromsø er langt fra Trondheim, og ikke akkurat stedet for en impulstur, for en hagevandring liksom. Jeg er av og til i Tromsø i jobbsammenheng, men å både å være der i rett årstid, og å få lagt inn tid til et besøk, nei, det har ikke vært mulig. Ikke før i dag. Jeg er her oppe i forbindelse med Samisk Kirkelivskonferanse (som Nidaros bispedømmeråd hvor jeg jobber, er medarrangør) Konferansen starter ikke før i morgen, men for å komme fram i tide måtte jeg uansett reise i dag, og dermed valgte jeg å fly fra morgenen av, noe som ga meg en hel dag i Tromsø.
Heldig med været var jeg i massevis. Du vet jo aldri, med den kalde våren vi hat hatt i år kunne det vært både snø og regn og tåke og storm og jeg vet ikke hva. Men jeg landet altså i strålende sol og 14 varme, gode grader…..i skyggen. I sola var det adskillig mer.
Jeg tok en taxi fra flyplassen opp til hagen, og gikk rundt der i flere timer, med både koffert og ryggsekk. Men i alt dette vakre var tyngden lett å bære.
Benker var det forresten både her og der, så jeg kunne når som helst sette meg ned og bare nyte. Ikke mye som slår denne utsikten, det må i såfall være Svinviks Arboret i Todal, men det er på mange måter så ganske annerledes, så det nytter ikke å sammenlikne.
Det er utrolig krevende med en botanisk hage så langt mor nord, verdens nordligste sådann er det visst, med de lange, mørke vintrene og de korte, intense somrene med lys døgnet rundt. Men det går tydligvis an.
Humlene trives også så langt mor nord, i allefall i en fargeprakt som dette.
På tross av dagens godværsdag er det fortsatt ikke helt sesong her opp, så cafeen var dessverre stengt. Et strek i regningen for meg som hadde spist en kjempetidlig frokost. Men tvers over veien ligger det en Statoil-stasjon, så jeg drog med meg kofferten over, fikk kjøpt brød og drikke, drog kofferten tilbake igjen og satte meg ut i cafehagen, hvor stolene heldigvis var satt ut for sommeren.
En arktisk hagedag er over. Og jeg tar med meg farger og dufter inn i den vakre nordlandsnatta.
:::::::::::::::::::::::::
Det er 10 år siden besøket i Tromsø. Denne uka, på vei til hytta, besøkte vi Svinviks Arboret i Todal på Nordmøre. Et fantastisk sted, som vi har besøkt mange ganger, og lar oss fascinere like mye hver gang. Det ble selvsagt et blogginnlegg fra det besøket også, denne gang i den litterære bloggen, Leselyst fra null til hundre:
Vi har spist lunsj i hagen på Svinviks Arboret i dag. Kafeen var stengt, det visste vi på forhånd, så jeg hadde pakket ei kurv og et liten kjølebag med det vi trengte. Det var sol og god temperatur, og etter lunsjen gikk vi en god tur rundt i arboret, blant rhododendron, peoner, nåletrær og en stor frukthage. Arboretet ble påbegynt tidlig på 1940-tallet av Halvor og Anne Svinvik. Halvor, som var både svaksynt og fargeblind, bygde fram til sin død i 1976 en fantastisk “skog” med flere hundre rhododendron, og etter hans død fortsatte Anne i mange år til, å stelle bedene i hagen. Ikke minst hadde hun en fantastisk samling peoner.
Halvor bygde etter hvert 27 terrasser, fra huset og ned mot sjøen, til sin samling av frukttrær, og da frukthagen var på sitt største var det rundt 600 trær der, hovedsakelig epler, pærer og plommer.
Fruktblomstringa i arboretet er nesten over nå, så vi brukte ikke så mye tid blant frukttrærne. Desto mer i rhododendronskogen. Og mens vi vandret rundt der gikk tankene mine til en annen hage og en annen frukthage, eller orchard som den heter, sør i England. Nemlig Monk House i Sussex, sommerstedet til Leonard og Virginia Woolf. Jeg besøkte Monk House høsten 2015, og skrev den gang følgende i bloggen“Edens hage” (en blogg jeg har om ulike hager):
Virginia og Leonard. Det føles så naturlig å bruke fornavnene. Virginia og Leonard, med etternavnet Woolf. Jeg har lest Virginias bøker i årevis, fra perm til perm, litt her og litt der, blar opp for å finne et avsnitt jeg liker særlig godt og så videre og så videre. I månedsvis har jeg hatt Virginias dagbok liggende på nattbordet. Dagboka som ble utgitt av Leonard etter Virginias død. Og på et bord oppe i den lille loftsstua som er skriverommet mitt, har jeg ei vakker bok full av fotografier, Virginia Woolf´s Garden, The Story of the Garden at Monk´s House. Så både hagen og menneskene i den har på mange måter vært virkelig for meg i årevis før jeg endelig fikk anledning til å besøke stedet. Og da jeg kom dit var alt selvsagt så veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg det.
Virginia og hennes mann Leonard kjøpte Monk House i 1919. Der det lå i den lille landsbyen Rodmell, ikke langt fra Lewes i East Sussex, ble det et perfekt feriested for dem. “That will be our address for ever and ever” skrev Virginia etter at de hadde kjøpt huset via en auksjon.
Bøkene til Virginia Woolf har fulgt meg nesten så lenge jeg har lest bøker. Jeg har opplevd bøkene som vanskelig tilgjengelig, jeg har kjempet meg gjennom dem, og motstand fører ofte til kjærlighet. Jeg har kjent litt til Virginia sitt liv, blant annet at hun begikk selvmord ved drukning, men lenge visste jeg ikke så mye mer enn det. Så, for noen år siden, begynte jeg å lese mer om henne, og for et par år siden fikk jeg med meg en utstilling på National Portrait Gallery i London om hennes liv, og drømmen om å besøke Monk House ble vakt.
Både huset og hagen er i dag åpen for publikum, via National Trust, og holdt fantastisk godt vedlike. Slett ikke vanskelig å drømme seg tilbake til Virginia og hennes vandringer fra huset, gjennom hagen over til skrivestua som lå i utkanten av hagen, ikke langt fra den gamle landsbykirka.
Det var sterkt å vandre gjennom huset, stedet hvor Virginia og Leonard tilbragte så mye av sine liv. Her hadde de gjester, her lyttet Leonard til musikk på radioen, her skrev Virginia mange av sine brev og bøker.
Fra Virginias soverom hadde hun en fantastisk utsikt ut til hagen og videre til skrivestua og kirka. Virginia og Leonard var ingen kirkegjengere, men de elsket den gamle kirken.
Jeg hadde tatt med meg Virginias dagbok, og på toget fra London ned til Lewes leste jeg:
Saturday March 27th 1937……..As for the beauty, as I always say when I walk the terrace after breakfast, too much for one pair of eyes. Enough to float a whole population in happiness, if only they would look. Curiously a combination, this garden, with the church, and the cross of the church black against Asheham Hill. That is all the elements of the English brought together accidentally. Jeg måtte nesten klype meg i armen da jeg vandret rundt i dan vakre høsthagen. Da jeg gikk fra Virginias soverom, forbi skrivestua og over til landsbykirken.
Men det var ingen tvil. Jeg var i Monks Garden helt på ekte, og innimellom blomster, roser, busker og trær kunne jeg fortsatt møte Viginia. Og Leonard, som ble boende i Monk House i mange år etter at Virginia døde. Høsten hadde kommet til hagen da jeg besøkte den. Akkurat som høsten og en altfor tidlig vinter kom til Virginia sitt liv.
Jeg besøkte hagen sammen med min britiske venninne Fran, og jammen var vi heldige den dagen vi var der, en skuespiller leste Virginias novelle, The Orchard, nettopp i eplehagen.
Jeg kommer helt sikkert til å skrive mer om Virginia Woolf og hennes forfatterskap senere her i Leselyst fra null til hundre. Og om The Bloomsbury Group og Charleston og Vita Sackville-West og Sissinghurst Castle. Helt sikkert! I dag vil jeg nøye meg med å nevne de to bøkene dere ser på bildene over, The Writers Garden, hvor Monk House er en av mange som blir presentert, og Virginia Woolfs Garden.
:::::::::::::::::::::::::::::
Fars bok
Jeg har mistet begge foreldrene mine i løpet av kort tid. Far død i februar, mor nå helt nylig. Far var en naturens mann, og gjennom hele livet opptatt av både fugler og blomster. Han hadde et langt sykeleie, og mens jeg satt ved senga hans startet jeg et lite kunstprosjekt. Jeg begynte å strikke små ruter og brodere blomster på dem. Rutene skal etter hvert settes sammen til et teppe, og teppet skal få navnet “Fars flora”
Det ligger mye god sorgbearbeiding i det å være kreativ. Jeg går tur og samler blomster. Jeg kommer hjem og maler eller tegner blomsten. Jeg strikker. Jeg broderer.
Mens jeg hele tiden lar minnene flyte fritt.
Jeg har forresten kjøpt to vakre notatbøker nå, som etter hvert skal bli “mors bok” og “fars bok”, men det skal jeg nok skrive mer om senere.
Det er lite som kan måle seg med tepper av hvitveis om våren. Om du ser nøye på hvitveisen oppdager du at den slett ikke bare er hvit, den har et skjær av rose i seg også, et skjær av Adonis` blod. Kjærlighetsgudinnen Afrodite var forelsket i jegeren Adonis. En dag ble Adonis drept av et villsvin. Afrodite ble helt utrøstelig. Hun tok en dråpe av Adonis` blod, blandet det med gudedrikken nektar og helse det ut i et skogsnar. Da tok det ikke lang tid før det spirte blomster, med hvithet Fran nektaren og et skjær av rosa fra Adonis´ blod.
:::::::::::::::::::::::
Blomster i kunsten
Den dagen mor døde, fredag for seks dager siden, var jeg om formiddagen på en utstilling påDropsfabrikken i Trondheim, og ble fullstendig bergtatt av Kristine Fornes sine broderte bilder/tepper. Kristine Fornes bor og arbeider i Oslo, og arbeider i hovedsak med tekstiler, nål og tråd. Jeg hadde en avtale litt utpå dagen, og hadde begrenset med tid i galleriet, men du verden, det var vanskelig å rive seg løs.
Her var gamle, tildels nesten utslitte tekstiler, kombinert med håndfarget tråd av ulik kvalitet. Her var store og små bilder, og hvert bilde fortalte en historie. Gjennomgående i utstillingen var blomster og en reise langs den gamle Silkeveien, som dette på bildet over, kalt “Life paths and naturally drying out” som er et silke- og ullbroderi på farget silke, håndspunnet ull, kardet ull, ullfiber. Broderiene her gjengir deler av et herbarium fra Xinjiang. Å, jeg får så lyst til å lære mer…….
Gamle bygninger, blomster, ikke lett å få øye på, likevel så tydelig. Tenk å kunne male med tråd på denne måten?
Dette ser jo så enkelt ut. Dette må jeg da klare å få til jeg også? Eller, nei! Det må en kunstners blikk og en kunsthåndverkers hånd til. Kristine Fornes har begge deler.
Jeg leker mye med nål og tråd og garn og filting og strikking og jeg vet ikke hva, for tiden. Helt på amatørbasis, men du verden så gøy det er og du verden som kunstnere som Kristine Fornes inspirerer meg til å fortsette.
Katalogen jeg kjøpte er vel egentlig strengt tatt ikke en katalog. Mer en introduksjon til hvor Fornes henter inspirasjon, hvordan hun arbeider, om teknikkene hun bruker, og tradisjonen hun står i…….med andre ord, akkurat ei sånn bok jeg elsker å lese.
:::::::::::::::::::::::
I forbindelse med at far døde i februar i år startet jeg å strikke/brodere et teppe jeg kaller “fars flora”, inspirert av fars glede over naturen. Mon tro om jeg kanskje skal starte på noe for å minnes mor også, tekstil, nål og trå, som jeg for eksempel kan kalle “mors piano”.
::::::::::::::::::::
Jeg har akkurat vært ute og plukket dagens bukett. I dag ble det blomstrende tyttebærlyng, fotografert på to gamle bøker fra hyttebokhylla.
Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: brittarnhild@gmail.com
05/15/2025
Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 7 i 2025. Oss samlere imellom
@brittarnhild
Velkommen til utgave 7 av Blåklokkeveien, et blogge magasin. Denne gang er “samlemani” et gjennomgående tema. Jeg har hele livet vært en samler, og har de merkeligste samlinger. Noen av dem skal du få bli kjent med i denne utgaven, og kanskje har du en samling du vil fortelle litt om? Gi et lite pip da vel, enten som en kommentar under her, eller send meg en melding.
Kos deg med tekst og bilder.
Oldemors bok
Mormor og de to andre på bildet under, sitter med hvert sitt håndarbeid i fange. Hun til høyre strikker. Mormors søster sitter i midten og mormor sitter til venstre. Hvilken type håndarbeid de holder i, er ikke lett å se. Mon tro om det er hekling og nupereller?
:::::::::::::::::::::::::::::::::
Det finnes på en måte ikke grenser for hva det går an å samle på. Da ungene var små tilbragte vi et år noen uker i USA. Jeg hadde massevis av brevvenner på den tiden, ja, du kan nok si at jeg den gang samlet på brevvenner, haha. Blant annet skrev jeg med ei dame som bodde i byen Britt i Iowa (hun fant med pga navnet), og på vår rundtur i Midtvesten var vi invitert til å komme på besøk. Carol var en quilter og tok meg med til en quiltebutikk jeg i flere år hadde drømt om å besøke. Mannen hennes, Dan, samler på John Deere traktorer. Fra de aller minste matchbox-traktorene, til de aller største “monstrene” som har tildels brukte i gårdsarbeidet, tildels bare hadde på utstilling. Torgeir og Øystein var 15 og 13 år den sommeren, og du verden så stas det var med alle de knallgrønne traktorene. Og jammen fikk de prøve å kjøre en også.
En annen gang besøkte jeg ei dame som samlet på julegavepapir. Av både brukt og ubrukt papir klippet hun ut et stykke på størrelse A4, puttet det i ei plastmappe og satte det i en perm. Som lita jente samlet jeg på små lodotter av ull som jeg plukket av klær, særlig ullgensere. Åh, som jeg koste meg med fargene og det å kjenne den mye ulla mellom fingrene.
Jeg samler mindre nå enn hva jeg gjorde før, det kommer jo etter hvert til et punkt hvor det rett og slett ikke er plass til mer. Noen samlinger har jeg kvittet meg med, alle de dusinvis av små griser for eksempel, noen er godt gjemt langt inne i et skap, snurrebasser, mens andre får stå synlige hele året, julekrybber (som jeg skal skrive opp litt lenger nede i dagens magasin)!
:::::::::::::::::::::::::::::::
Brevpapir
Ser du teksten på bildet over? Ja, Øystein hadde rett, jeg samler/samlet på brevpapir. Aller helst fra hotell jeg selv besøkte, men tok også gjerne imot fra familie og venner. Det er lenge siden samlingen min har økt nå, jeg vet ikke engang om hotellene har eget brevpapir lenger, og vi bor sjelden på hotell med mange nok stjerner til at det er noen vits i å spørre. En av sønnene våre, Øystein, sendte meg dette brevet fra en jobbreise han en gan g var på i Østen, og han holdt ord, da han kom hjem hadde han samlet brevpapir fra alle hotellene han hadde besøkt underveis.
Her er et blogginnlegg jeg skrev for noen år siden:
I mange år har jeg samlet på brevpapir som jeg finner på hotellrommene jeg bor på. Jeg/vi bor sjelden på hotell med mer enn tre stjerner, og på disse begynner det å bli vanskelig å finne brevpapir. Kan hende er det sånn på de hotellene som har flere stjerner også. Det handler sikkert om at folk ikke skriver brev lenger, nå går jo alt på epost, facebook, twitter, instagram, snap og en hel masse andre digitale portaler. Men i forrige uke fant jeg jammen både ark og konvolutter med hotellets logo i skrivebordskuffen på Arte Hotel i St. Moritz. Vi overnattet der ei natt i forbindelse med at vi tok Bernina Express fra Tirano i Italia, opp til St. Moritz og tilbake igjen.
Nå er brevpapiret merket og lagt i plastmappe,
og puttet i posen hvor jeg har samlingen min. Denne posen hadde Øystein med hjem fra India en gang han var der i forbindelse med jobben. Han samlet brevpapir til meg underveis på reisen sin, og oppbevarte dem i denne veska som han fikk på et av hotellene.
Mens jeg var en aktiv brevskriver samlet jeg selvsagt på brevpapir jeg kunne bruke når jeg skrev. Kanskje er det tid for å skrive noen brev igjen, det er jo nesten for galt at alt det vakre brevpapiret bare ligger der…….
:::::::::::::::::::::::
Julekrybber
Den kanskje viktigste, og i alle fall mest spennende samlingen jeg har er julekrybber. Har prøvd mange ganger å telle hvor mange ulike krybber jeg har, uten å komme i mål, men det er et sted mellom 150 og 200. Startet for noen år siden en egen julekrybbeblogg for å prøve å få en oversikt over samlingen, og her er første innlegget jeg skrev:
Julekrybbesamlingen min startet for over 20 år siden. Året var 1998, det var høst og jeg var klar for min aller første reise utenfor Europa. Til Haiti og Den Dominikanske Republikk. Jeg reiste med Kirkens Nødhjelp og målet med reisen var å samle fortellinger til bruk i arbeidet med neste års fasteaksjon.
Bare få dager før vi reise hadde Haiti blitt truffet av en av de verste orkanene i manns minne (den gang). Det var lenge usikkert om vi i det hele tatt ville klare å komme oss over til Karibien, alle flyplasser var stengte. Så var vi heldige og kom med det første flyet som gikk fra Paris til Port au Prince etter orkanen.
Det ble to svært utfordrende uker.
Den første uka fikk jeg ikke sove. Inntrykkene var for sterke. Så fikk jeg mageproblemer, så den andre uka spiste jeg ikke. Noe som resulterte i at da jeg kom hjem og plutselig spiste tilnærmet normalt, fikk jeg betennelse i galleblæra og havnet på sykehus. Men det er en helt annen historie.
Innimellom disse prøvelsene hadde jeg et fantastisk opphold. Jeg møtte sterke, stolte mennesker. Mennesker som sloss for seg selv, sin familie og sitt land.
Jeg tok bilder.
Jeg samlet historier.
Vi gråt med folket over orkanens herjinger. Vi smilte med dem i felles glede over små ting.
Å se på papirbildene mine i dag, over 20 år seinere, bringer med seg en flodbølge av minner.
Det var på Haiti jeg startet julekrybbesamlingen min. En av de jeg reiste sammen med kunne fortelle at kona hans samlet på julekrybber, og da jeg fant denne, laget av en kokosnøtt og små malte leirfigurer, visste jeg med ett at det gjorde jeg også 🙂
Julekrybbesamlingen min har blitt stor nå, klarer ikke helt å telle dem, men det er nok flere hundre. De første årene fikk alle krybbene plass i stua under advent og jul. Nå er det umulig, mange blir stående i noen glasskap jeg har nede i kjelleren. Men dette alle første kommer fram hvert eneste år.
Flere hundre var nok en overdrivelse, men at det er mange, ja, virkelig! Og etter at jeg skrev dette blogginnlegget har det økt, jevnt og trutt. Nå har forresten alle krybbene fått flytte opp fra kjelleren og inn i to store glasskap som står på stua. Og noen svært få får være framme hele året. Det er spennende å åpne skapene og ta en titt på krybbene, minnes stedene hvor de ble kjøpt, glede meg over alle de ulike uttrykksformene, alle tolkningene av Jesu fødsel. Jeg samler ikke så aktivt nå som jeg gjorde de første årene, men kommer nok stadig til å se om jeg finner en ny krybbe når jeg er ute og reiser.
::::::::::::::::::::::
Har egentlig aldri tenkt at jeg “samler” på ulike blogger, men kanskje gjør jeg nettopp det. Jeg har i alle fall ganske mange etter hvert, basert på ulike tema. Fugler derimot kan jeg trygt si at jeg “samler” på. Jeg har notatbøker både hjemme og på hytta hvor jeg noterer ned hvilke fugler som besøker foringsautomatene mine, og jeg har ei egen bok hvor jeg noterer med hvilke fugler jeg ser hver år. Jeg har ikke helt klart å følge opp den boka, så da 2025 startet bestemte jeg meg for å lage en instagramkonto (hm, jeg samler nok på ulike instagramkontoer også, ulempen er bare at det er en begrensning på maks 10 kontoer pr pers) hvor jeg legger ut bilde av de ulike fuglene jeg etter hvert ser. Så langt har jeg kommet til rundt 71 ulike i år. Men tilbake til bloggene mine, jeg har både en om fugler og en om samlinger, og her er et innlegg jeg skrev i “Britt Arnhilds samlede i oktober 2018:
Fugletitting
Fugler og fugletitting er en voksende interessen. Jeg lager lister over hvilke fugler jeg ser, så på den måten kan jeg vel si at jeg samler på dem 🙂 Her er et innlegg jeg akkurat skrev i dagboksbloggen min, Britt-Arnhilds dagboksblader:
Jeg har med meg en ny hobby til Tenerife denne gangen, nemlig fugletitting. Har vært interessert i fugler i mange år, har telt hagefugler i tre år, men det var først i sommer at fugleinteressen tok av for alvor. Nå i 2018 vil jeg lage en egen liste over hvilke fugler jeg ser dette året, og fugler her på Tenerife blir viktig på den lista.
Startet med å lytte, bruke kikkert, slå opp i fuglebok, notere, allerede da vi kom på søndag. Tyrkerduer på hotellet, kanaripiplerke, svarttrost…….
…….men det var tirsdag morgen det tok av for alvor. Da drog vi opp mot Teide sammen med Kristin, en norsk fugleinteressert dame som er her nede og som jeg har blitt kjent med gjennom facebook. Den historien kan leses i Fløy en liten blåfugl.
Hovedmålet med den fjellturen var blåfinken, selve Teidefuglen, og jammen fikk vi sett den.
Så noen andre fugler også, blant annet denne flaggspetten som er en underart av vår norske flaggspett (som stadig besøker Akeleiehagen), og kanariirisken i et bilde lenger oppe.
Og så møtte vi et engelsk par som også var der for å fotografere og observere fugler. Vi kom i prat med dem og de kunne fortelle oss hvor det var mulig å se “the spectacled warbler”, maskesangeren…….nemlig nede ved kysten i sør, ikke langt fra nudiststranda, ei strand Terje og jeg stadig besøker og hvor man så absolutt kan ha på seg både badedrakt og badebukse 🙂
Dermed ble det ny fugletur i dag tidlig, og jammen fant vi maskesangeren.
Vi tok med badetøy sånn at vi kunne dra på stranda rett etterpå. dermed tok jeg ikke med den kraftigste linsa til kameraet mitt. Det synes godt på bildene jeg fikk tatt der nede, men de får holde. Jeg skal jo tross alt ikke selge bildene mine, og de er mer enn gode nok til å vise hva jeg har sett.
Det ble noen flere fugler der nede også, en kanarigransanger,
og en krattvarsler.
Og så fikk jeg endelig tatt bilde av en av de vanligste fuglene her nede, kanaripiplerka. Den så jeg utenfor hotellet rett etter at vi kom på søndag, men da forsvant den før jeg rakk å få fram kameraet.
Så denne uka er altså fugler meg her og fugler meg der:
Alle de ulike artene vi ser kommer etter hvert i Fløy en liten blåfugl, fuglebloggen min hvor jeg har planer om å notere ned alle de ulike artene jeg ser i løpet av 2018.
:::::::::::::::::::::
Jeg kunne fortsatt i det uendelige om ulike samlinger, men tror jeg heller velge å ha det samme temaet i et nytt Blåklokkeveien seinere en gang. Hvis jeg skal fortsette med dette magasinet, og det håper jeg jo, kan jeg ikke bruke opp alle godbitene med en gang. Men avslutte med et lite dikt vil jeg, om kanskje den viktigste samlingen av dem alle.
De små børns smil
1. Jeg samler på de små børns smil,
de små børns lyse smil,
og brød man op mit hjertes skal
med bor, med dirk, med fil –
Man fandt den største samling smil,
som nogen tid er set
– man fandt det blide genskin af,
hvad tusind børn har le’t.
og knuste det til slut,
så skete kun, i samme stund
dets arme væg var brudt –
At små børns smil, de lyse smil
brød ud, kom løs, blev fri
og fyldte mig og fyldte dig
med sollyst skælmeri.
der blomstrer smil på kind,
et lille smil og lukker det
i hjertets skatskab ind.
Jeg samler på de små børns smil,
de små børns lyse smil,
man fandt det blide genskin af,
hvad tusind børn har le’t.
Nis Johan Petersen (1897-1943) danske dikter
Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: brittarnhild@gmail.com
05/02/2025
Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 6 i 2025. Regnbuen
Og Gud sa:
”Dette tegnet setter jeg i for pakten mellom meg og dere
Og hver levende skapning
som er hos dere
i kommende slektsledd til alle tider.
Jeg setter buen min i skyene,
den skal være et tegn på pakten
mellom meg og jorden.
Når jeg samler skyer over jorden
og buen blir synlig i skyene,
da vil jeg tenke på pakten
mellom meg og dere
og hver levende skapning,
av kjøtt og blod.
Aldri mer skal vannet bli til en storflom.
Når buen viser seg i skyene,
vil jeg se den og tenke på
den evige pakten
mellom Gud og
hver levende skapning
av kjøtt og blod på jorden”
1.Mos 9, 12-16
Regnbuen
Anna sitter på morens fang. Hun vil så gjerne fortelle moren om regnbuen som buer seg over båthuset der ute. Fargene som leker sisten og vil være med ut og dra garn, oransje som strekker seg mot vintersola for å si god natt, brun som lengter etter vinteren og den lange, lange søvnen, blått som stuper kråke bortover bølgene. Hun leter etter ordene, hun er ikke gamle jenta og famler etter å forstå hva fargene vil si henne. Kanskje er dette tanker som har kommet senere, hver gang sol og regn har møttes i en fargesprakende bue. Men allerede den gang, på mammas fang, hører hun fargenes fortellinger og hun ønsker å dele dem, må dele dem. Bare når hun gir dem ord blir fargene klare, glansfulle, regnbuen blir tydeligere og forsvinner ikke så fort hun lukker øynene noen sekunder. Anna myser, våger ikke lukke øynene helt; «Gult mamma, hører du den gule musikken. Den piper. Blå musikk er mye finere, den gjør meg glad, på en sånn trist måte». Jenta åpnet øynene, og regnbuen er der fremdeles. Enda tydeligere nå.
«Du har så mange rare tanker Anna». Mamma dytter Anna ned fra fanget men lar henne sitte i vevstolen ved siden av seg. Bare hun ikke forstyrrer armen som slår skyttelen. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Det er filleryene hun jobber med nå i formiddag, og da er hun umulig å snakke med. Filleryene er grå og stygge synes Anna. Den gamle røde genseren som var blitt for liten og som hun hadde hjulpet moren med å klippe opp i lange, tynne remser og nøstet opp til store, eggeformede nøster. Den glade, dansende rødfargen som Anna hadde vært så glad i, så stolt over. Nå forsvinner den innimellom slitet, bekymringene, hverdagene som moren vever inn i mattene. Anna sitter musestille. Hun kjenner at skulderen til mamma er stram, skyttelen slår hardt, fort. Filleryen vokser, og når Anna titter godt etter kan hun så vidt se at det er ganske mange forskjellige farger. Ikke bare den røde genseren, der er mammas gamle forkle også, det med de store, flotte appelsinene, og en av onkel Gunnars gamle rutete arbeidsskjorter. Der er kjøkkenduken til gamle moster Ane, hun som Anna har arvet navnet sitt av, og der er en strålende fiolett som Anna aldri har sett før. Fargene er der jo. Rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo, fiolett.
Annas øyne følger skyttelen, og prøver å trekke fram regnbuen fra det triste og grå. Hun vil så gjerne fortelle mamma at regnbuen finnes her også, i de gamle fillene, i slitet, i de taktfaste skyttelslagene. Men hun er redd for at mamma blir sint om hun forstyrrer mer.
Sakte glir Annas øyenlokk igjen. I drømmen er alle triste gråfarger borte. Hun er ute på en blomstereng. Blåklokkene strekkes seg ivrige mot henne, går slett ikke istykker om hun uforvarende kommer til å trampe på en, der hun ivrig løper etter en skinnende gul sommerfugl. Anna merker ikke at moren sukker tungt. Stryker håret vekk fra pannen, løfter Anne varsomt opp fra vevstolen og bærer henne over til skuvsenga som står i hjørnet borte ved den gamle ovnen. Hun legger et teppe over Anna, og varsomt, uendelig varsomt, bøyer hun seg over den lille jenta og plasserer et forsiktig kyss på pannen hennes. I Annas drøm har den sitrongule sommerfuglen akkurat unnsluppet de lubne små hendene hennes og stryker forbi nesen og pannen på vei opp mot den blå, blå himmelen.
Da hun våkner er veven stille. Anna kjenner redselen krype opp fra tærne. Har moren vært nødt til å dra ut uten henne igjen? Er hun helt alene nå? Men så hører hun stemmer inne fra stuen. Dempede stemmer. Hun kan ikke skjelne ordene som blir sagt, men hun vet det likevel. Onkel Gunnar er kommet!
Onkel Gunnar er broren til mamma, som reiste fra øya før Anna ble født. Som drog til København for å studere musikk. Onkel Gunnar reiser verden rundt nå med musikken sin og kan være borte i måneder av gangen, men hver gang han kommer hjem har han med seg den store verden tilbake til øya. Anna elsker onkel Gunnar og får aldri nok av historiene hans. Av fargene hans. Av musikken hans.
Onkel Gunnar er alle fargene Anna vet om, og enda mange fler som hun enda ikke kjenner. Søvnen er som blåst av henne. Hun spretter opp av sengen og løper inn i stua. Snubler i dørkarmen, og faller rett inn i de store trygge armene til onkelen. Redselen har ikke helt klart å slippe taket, og hun hikster inn mot skjegget hans. «Jeg våknet og fant ikke mamma. Jeg var så sikker på at hun hadde gått ut og jeg ble så redd så redd, men så hørte jeg stemmer og visste at du var kommet. Nå er jeg ikke redd lenger. Nå er jo du her». Gunnar kikker spørrende bort på søsteren sin før han klemmer Anna hardt og lenge. «Ja kjære blåklokken min. Nå er jeg her. Og det er da ingenting å være redd for. Nå har mamma lovet å koke kaffe til meg. Hvis du er snill jente og klør meg godt i skjegget så kanskje du kan få dyppe en sukkerbit opp i kaffekoppen min.»
Anna smiler, gnir kinnet sitt mot onkelens røde skjegg og ler når det kiler henne.
Moren sier ingenting, men Anna kan se at kinnene har fått en varm, god rødfarge. Hun er nok også glad for at onkel Gunnar har kommet. Anna ser det på måten hun beveger seg på. Skrittene er ikke så slepende, skuldrene ikke så stramme. Mamma har fått et snev av farge, hun er ikke bare grå lenger.
:::::::::::::::::::::::::::::::
For mange år siden hadde jeg en drøm om å skrive ei bok. Hadde ideen klar og skrev litt nå og litt da. Satte meg gjerne på en cafe i byen etter arbeidstid og skrev et kapittel, fikk nye ideer på bussen og skrev stikkord i ei notatbok, skrev hjemme, skrev på hytta, hadde kontakt med et forlag som var veldig interessert og kom så langt at jeg vurderte å gå ned i redusert stilling på jobb for å få tid til å skrive. Så fikk jeg, midt i dette, en utfordring på jobb om å søke en lederstilling, noe jeg etter mye telling på knapper sa ja til, og dermed ble skrivinga lagt på hytta. Når jeg blir pensjonist, tenkte jeg rett som det var, da blir det tid til å skrive.
Vel, nå har jeg vært pensjonist i 5 år, og så veldig mye skriving har det ikke blitt. Men den ufullendt boka ligger der, historien om jenta Anna Blåklokke, og om det ikke blir bok noen gang kan jeg jo bruke noen av fortellingene. Og da jeg bestemte meg for at denne ukas tema skal være regnbuen, passet det fint å starte med den aller første fortellingen om Anna.
Når jeg skriver dette (det er enda noen dager til Blåklokkeveien nr 6 kommer ut) er regnbuen aktuell knyttet til et vedtak på KrFs landsmøte hvor de har vedtatt at partiet går inn for å forby flagging av regnbueflagg i skoler og barnehage. Dette er ikke mitt tema, annet enn at jeg siterer vår kong Olav Vs ord “nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter og gutter og jenter som er glad i hverandre”. Det er heller ikke prideflagget med sine seks farger jeg vil konsentrere meg om. Nei, mitt tema er regnbuen slik vi ser den på himmelen, som i Bibelen blir tolket som et tegn fra Gud. Regnbuen med sine sju farger, rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo, fiolett. Regnbuen som er alle fargene. Fargene som er all gleden.
Her blir det regnbue i mange varianter.
Så la oss komme i gang.
:::::::::::::::::::::
Regnbuestrikk
Som aktiv strikker i over 60 år, og som en som ikke klarer å kaste noe, sitter jeg igjen med mye restegarn. Veldig mye. Hadde lenge mye garn i akryl. Det har jeg sortert og gitt til barnehage/SFO, der er det alltid bruk for garn i friske farger. Så nå er det mest ullgarn jeg har, og litt bomull. Jeg har nesten alltid strikket i ganske tynt garn, og brukt pinne 2 1/2 til 3 1/2, og for noen år siden sorterte jeg garnet etter farger, og hadde en boks til hver farge, rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo, fiolett, og en til hvitt, svart, grått og de ulike beigefargene. Så kunne jeg plukke som jeg ville og sette sammen det ene prosjektet etter det andre i regnbuefarger. Se bare her:
Førsteklasses border
Jeg husker enda gleden ved å tegne fargerike border i skrivebøkene mine da jeg gikk i første klasse. Med tungespissen ut av ene munnviken og svette fingre som holdt hardt om fargeblyanten, tegnet jeg den ene borden etter den andre. Bokstavene var lette å forme, jeg hadde allerede både lest og skrevet i flere år, men å skape border var nytt for meg .
Jeg har fremdeles to av disse skrivebøkene, nå rundt 60 år gamle, og tar de fram av og til og bruker dem som inspirasjon i mønsterstrikk. På bildet ser du en liten del av et skjerf jeg startet på i fastetiden (regnbuetiden) for flere år siden. Skjerfet er strikket på rundpinne og skal ikke klippes opp, sånn at når det er langt nok er det bare å felle av, sy sammen i de to endene og så har jeg et tykt, dobbelt, fargerikt skjerf.
Artig å bla gjennom skrivebøkene og mimre fra småskoletiden på Åsvang skole i Trondheim, med lærerinne Aasta Prøsch, artig å finne fram restegarn i regnbuefarger. Artig å lage strikkemønster inspirert av brdene min barnehand tegnet, den gang da…….
Østenfor sol, et restegarnsteppe
Det startet i fastetiden 2022, altså for litt over tre år siden. Da hadde jeg mange år på rad jobbet med ulike regnbueprosjekt av restegarn i fastetiden. Jeg vred hjernen med å prøve å finne på et nytt prosjekt for året, og endte opp med, ikke sju, men kun tre av regnbuens farger, rødt, oransje og fiolett.
I bakhodet hadde jeg en reportasje fra et britisk interiørmagasin for mange, mange år siden, en leilighet i London innredet med orientalske tepper, skinnpuffer, reiseminner og vakre farger i nettopp oransje, rødt og fiolett.
Jeg fant fram det jeg hadde av restegarn i de rette fargenyansene, og satte i gang.
Jeg heklet hjemme, jeg heklet i drivhuset…….
……. jeg heklet på pizzarestaurant i Stockholm,
jeg heklet på Capri,
og i Venezia,
og lappene ble flere og flere.
Innimellom har det fått hvile lenge, så har det vokst med en lapp eller ti før det har fått hvile igjen.
I påska i fjor tok jeg det med på hytta og begynte å sy det sammen,
Og så, etter noen timers arbeid, ble det rett og slett ferdig.
Jeg er strålende fornøyd.
Blomsterinspirasjon
Jeg har latt tre blomstrende primula jeg kjøpte i forrige uke hjelpe meg til å plukke ut garn fra sokkerestegarnslageret til et nytt par sokker. Kan jo ikke annet enn bli glad av disse fargene?
En blomstrende løytnantshjerte i hyttehagen.
Jeg oppdaget for noen år siden gleden ved å dyrke georginen/dahlia og klarer ikke å stoppe. Så nå er det georginer både i hagen, i bokhylla og i strikketøyet.
Og så er det denne regnbuejakka da, strikket kunn av restegarn. Jeg blir glad når jeg har den på meg!
:::::::::::::::::::::::::::::::::::
Vi har kommet til mai, og her hos meg tar hagen mer og mer av tiden. Skulle gjerne vært der ute, og i drivhuset hele tiden jeg, men det går jo ikke akkurat an……. Uansett, det blir mindre tid til innesysler som å skrive dette bloggmagasinet for eksempel. Det hele startet litt impulsivt for noen uker siden, og her er jeg altså, men et nytt Blåklokkeveien hver fredag. Tør ikke love at jeg klarer å fortsette med det, kanskje blir det noen ganger to uker mellom hver utgivelse, kanskje noen ganger enda mer. Jeg vet ikke helt enda.
Hadde egentlig en plan om et nytt lite kapittel her, denne uka, om fargerike regnbuesalater, men det har sluttet å regne, og hagen roper så høyt på meg at jeg ikke har noe annet valg enn å høre, og lyde. Så regnbuesalatene får vente til en annen gang.
:::::::::::::::::::::::::::
Takk for denne gang, og takk for at du leser Blåklokkeveien.
Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: brittarnhild@gmail.com
04/25/2025
Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 5 i 2025. Den gavmilde naturen
@brittarnhild
Har du hatt en fin påske? Vi var 10 dager på hytta, stort sett med fullt hus og full fart. Veldig trivelig, jeg ville ikke vært foruten et eneste minutt, og så er det veldig godt å være tilbake i hverdagen igjen. Hytta vår ligger i en sørvendt skråning på nordmørskysten, og våren var kommet langt der, mye lenger enn her hjemme. Men jammen er den rekordtidlig her også. All snoen er borte i hagen, frosten har forsvunnet fra jorda og nye blomster dukker opp hver eneste dag. Inne i drivhuset er det full sommer, og til og med i hagen er det fint å sitte ute, i solveggen.
Både jeg og husbonden liker å holde på i hagen, så nå går vi inn i årets aller beste tid, både for kropp og sjel. Vinterstivheten blir effektivt jaget bort der jeg kryper rundt og luker og planter, og under morgenens hagevandring, som jeg gjennomfører hver dag, rain or shine, fyller jeg opp sinnet med farger, lyder og lukter. Ja, dette er virkelig den beste tiden for meg. Mon tro om det har å gjøre med at jeg er et aprilbarn?
Det er nettopp naturen og alt det den har å by på som er tema for dette nummeret av Blåklokkeveien. Ikke noen moralprekener om klimaendringer og bærekraft, det ligger i bunnen uansett, nei, rett og slett en jublende takknemlighet for skaperverket. Jeg håper du finner noe du liker, og kom gjerne med tilbakemeldinger.
Et helårsbarn
Jeg startet bloggen Blåklokkeveien i oktober 2012. Det er i denne bloggen jeg nå har valgt å publisere “Blåklokkeveien, et bloggmagasin”. Som en innledning til ukas tema velger å dele et av de aller første innleggene jeg skrev, selv om det fortsatt er våren som på mange måter er fokus, men naturen er jo fantastisk året rundt den, så da så:
Jeg er et vinterenerinnelivogkos-barn, et vårenerfullavhåpognyttliv-barn, et sommerenerherlig-barn, men først og fremst et
høstenertidenforåsamlefarger-barn.
Altså, et “høsten er tiden for å samle farger”barn.
Og den aller beste måten å samle høstfarger på er å komme seg ut på tur. Pakke en sekk med sitteunderlag, termos med kaffe, matpakke med to skiver brød med smør og brunost, en flaske vann, kamera og gjerne dagboka mi og ei penn.
Jeg har et kart over Bymarka liggende på skrivebordet mitt. Jeg kjøpte det i fjor høst da jeg “gjenoppdaget” Bymarka i forbindelse med en sykemelding, og det var viktig å komme seg ut. Kartet begynner å bli slitt nå, med datoer skrevet på topper og vann – da gikk jeg rundt Kobberdammen, da klatret jeg opp på Våttakammen, da lette jeg meg fram til Dreiers Minne, da jeg hadde tenkt meg til Bosbergheia.
Toppen av Bosbergheia var iallefall målet,
men da vi hadde passert Fjellsetra og kommet oss opp på “høyfjellet” blåste det så kraftig at vi ga opp å nå toppen.
Toppen eller ikke toppen:
Fargesanking ble det, i fullt mon.
Vår. Sommer. Høst. Vinter.
Aller, aller mest er jeg et helårsbarn.
Og nyter hver årstid som den kommer.
Brennesle
Blant skattene i hagen vår er brennesla. Jeg luker den aldri vekk, men klipper den stadig ned og lar røttene være igjen, og gjennom sesongen har det jeg klipper ulike bruksmåter. De første skuddene skyter i været nå, og de er de mest verdifulle. De bruker jeg til mat. Til brenneslesuppe, til stuinger, til fyll på fredagspizzaen, til te…….blant annet. Det er ingen overflod av brennesleskudd enda, men forleden dag plukket jeg nok til å lage suppe.
Hvordan jeg lager suppa varierer litt ut fra hva som finnes i kjøleskapet. Denne gangen brukte jeg:
brennesle
hvitløk
persillerot
olivenolje
smør
mel
vann
buljong
fløte
salt
pepper
sar
og så toppet jeg den ferdige suppa med brødterninger, hardkokt egg og luftløk/vårløk
Jeg lager ofte suppe når jeg har grønnsakrester i kjøleskapet, og har egentlig ikke noen oppskrift, men gjør omtrent som dette:
varm opp olje og smør i ei gryte
tilsett finhakket hvitløk og persillerot
vask brennesleskuddene godt (bruk hansker), rensk dem for tørre stilker og andre ting som eventuelt har blitt med i plukkingen, finhakk (ikke nødvendig) og la de varmes i gryta
tilsett et par spiseskjeer hvetemel (mengden avhenger av hvor mye suppe du lager)
rør godt
tilsett vann/buljong, litt om gangen og rør godt mellom hver gang for å unngå klumper
spe med fløte
smak til med salt, pepper og eventuelt annet krydder
La suppa koke noen minutter
Ta den av plata og bruk stavmikser for å få en jevn suppe
Kok egg, fjern eggeskallet og del i to
Skjær (gammelt) brød i terninger og stek dem i olivenolje
Finhakk luftløk/vårløk/gressløk. Jeg brukte denne gang luftløk, som likner veldig på vårløk, for den har vi mye av i hagen nå
Server suppa og la hver enkelt tilsette egg, brødterninger og løk etter smak og behag.
Ei god og næringsrik suppe, som serveres flere ganger gjennom våren her i huset.
Når brennesla i hagen har vokst seg større bruker jeg den som gjødsel. Fyller ei bøtte med brennesle, dekker med vann og lar det hele stå ute i hagen, ved komposten. Etter to uker er gjødselvannet ferdig. Da sper jeg det ut med vann, forhold ca 1:10 og bruker til vanning/gjødsling rundt omkring i hagen. Etter hvert som jeg bruker brenneslevann fra bøtta fyller jeg på med reint vann, og gjerne mer brennesle. Sammen med bokashivæske og “gullvann” (urin blandet med vann) har vi gratis gjødsel gjennom hele sesongen.
Den fantastiske geitramsen
Et annet “ugress” i hagen som vokser akkurat nå, og som er nydelig å spise er geitramsen. Jeg blogget om den på våren 2016, etter å ha spist middag hos en sørsame på Røros. Her er det innlegget:
Det var faktisk ikke før i fjor vår at jeg fikk vite at geitrams er spiselig. Da var jeg på Røros og ble sittende ved et måltid å diskutere mattradisjoner med eieren av Fjellvilt, sørsamen Nils Tony Brandsfjell. Han kunne fortelle at våren var ei viktig tid for dem ernæringsmessig (det er den vel gjerne for oss alle), for da spiste de ikke bare reinskjøtt men massevis av geitrams og brennesle i tillegg. Brennesle har jeg brukt i mange år, men geitrams, nei, det var nytt for meg.
Da jeg kom hjem fra Røros hadde våret kommet såpass langt her nede at geitramsstenglene hadde blitt lange og trælete. For seint å spise dem da. Men utover sommeren tørket jeg vakre, rosa geitramsblomster og brukte dem i salater og te. Det er forresten ikke helt sant at det først var i fjor vår at jeg lærte at geitramsen er spiselig. I Lofoten, på Åland Gård har jeg lært at geitramsblomster er nydelig som te.
Geitramsen er i ferd med å komme opp nå, og i kveld fant jeg ut at det var tid for å prøve å bruke den på kjøkkenet mitt. Tok med meg saks og kurv og fotoapparat og gikk ut på “fangst”. Holdt nesten på å gi opp, for det var så masse hundeskit der jeg prøvde først (disse hundeeierne altså, at de ikke kan plukke opp etter hundene sine!), men fant heldigvis et sted hvis jeg ikke kunne se spor etter hunder og plukket masse.
Vasket dem grundig da jeg kom hjem, og kokte dem opp og lot dem koke noen minutter. Så ble de pakket inn i strandaskinke, krydret med pepper og litt olivenolje og satt inn i oven på 200 grader, ca 10 min. “Mmm, dette smaker jo som asparges” utbrøt Terje der vi satt ute på kjøkkenverandaen litt senere og koste oss med “ugresset”. Og da må jeg ikke glemme å si at han var litt skeptisk på forhånd.
Det er selvsagt mer jeg kunne skrevet om, skvalderkål og løvetann for eksempel. Hva med deg, har du noen ugressoppskrifter du kan dele?
::::::::::::::::::::::::::::::::::
Ramsløk
Det jeg har skrevet om så langt er spiselige vekster jeg har i hagen, og som selvsagt også finnes i naturen ellers. Vi har bittelitt ramsløk i hagen også, jeg var nettopp ute og smakte på et blad og har frisk hvitløksmak i munnen. Men plukke ramsløk gjør vi på hytta. De første årene kjørte vi et lite stykke, men i fjor oppdaget vi at vi slett ikke trenger å gå langt, bare ned mot sjøen, før den karakteristiske sterke hvitløkslukta slår mot oss. Jeg plukket litt i påska, men bare nok til et par ramsløkpizzaer jeg lagde som lunsj før de siste påskegjestene kjørte hjem. Men om ikke lenge er det hyttetur igjen, og da skal det plukkes masse.
I 2017 skrev jeg dette blogginnlegget om hvordan jeg laget ramsløkpesto:
Vårens grønneste eventyr, ramsløkplukking på Nordmørskysten. Tenk, for noen år siden hadde jeg knapt hørt om ramsløk. Så var det ei venninne som la ut på blogg/instagram at hun var ute og plukket, jeg ble nysgjerrig, hun tok meg med…….og vipps så var jeg frelst. I går var første gang mannen min var med, og jammen ble han umiddelbart frelst han også. Vi kunne plukket pose på pose, men stoppet etter to fulle bæreposer, det er jo tross alt litt etterarbeid også. Og i dag satte jeg i gang med første ladning pesto da jeg kom hjem fra jobb.
Jeg leita litt etter pesto-oppskrifter på nett, og brukte noen av de jeg fant som utgangspunkt til å lage min egen. Og jammen ble den god!
Kjøpte meg forresten en mezzaluna en halvmånekniv da jeg var i Italia i april, og fikk god bruk for den i dag.
Jada, ett bilde til, så skal du få oppskriften. Eller sånn cirka-oppskriften, jeg brukte nemlig ikke vekt med tok alt sånn helt på skjønn 🙂
Og dermed ble det:
Britt Arnhilds ramsløkpesto
ramsløk
olivenolje
maldonsalt
saft av lime
parmesanost
pinjekjerner
Hakket opp ramsløken og hadde den opp i kjøkkenmaskina (jeg brukte Kitchen Aid smoothieblender). Helte på olje og saft av en lime. Strødde på en klype maldonsalt. Skal litt parmesanost i terninger (vi kjøper alltid med oss minst en kilo parmesan når vi er i Italia). Ristet pinjekjernene litt i stekepanna før jeg tilsatte dem, det skal visstnok få fram smaken.
Kjørte blenderen på full guffe, og ikke lenge etterpå kunne jeg fylle fire glass.
Tidligere har jeg frosset ned pestoen, men i dag leste jeg et sted at om en heller litt olivenolje i glasset sånn at pestoen dekkes, kan den holde seg inntil et år i kjøleskap. Så da gjorde jeg det.
::::::::::::::::::::::::
Etter den gang har jeg plukket ramsløk hver vår. Jeg lager forresten ikke så mye pesto lenger, vasker ramsløken godt, hakker den opp med min “mezzaluna” og fryser i isbokser. Så tar jeg opp det jeg trenger etter behov, til fyll i ostehorn, til eggerøra, til fiskesuppe, til pizza og ostesmørbrød…….
:::::::::::::::::::::::::::::::::
Ikkje sjakk matt endå
Et par uker før påske fikk jeg en sms fra en ukjent kvinne. Hun kunne fortelle at for fem år siden hadde hennes datter fått en oppgave på skolen – skrive en nynorsk tekst med psykisk helse som tema til et bilde hun selv skulle finne på nett. Datteren, Nora, fant et bilde på en av mine blogger, og skrev følgende tekst, se lenger nede, som etter hva jeg forstår ble skrevet i løpet av to skoletimer, og ikke rettet på i etterkant. Nå ville de gjerne lage en stor kopi av bildet hun fant, og legge teksten oppå bildet. Men når de forstørret bildet fra nettet ble det veldig kornete. Om jeg hadde originalen og om de kunne få den? Jeg leite lenge, men klarte ikke å finne originalen, så forleden dag gikk jeg opp i skogen bak huset vårt, hvor bildet var tatt, og tok nye bilder. Disse er nå sendt til Nora, bildet er brukbart og jeg har fått lov av Nora å bruke den sterke, fine teksten, som hun har gitt overskriften “Ikke sjakk matt endå”.
Plutseleg fekk han auge på noko. Alt rundt han var så fjernt, som om heile verda hadde gått og lagt seg, men han så detteklart. Det stod rett forran han som eit fjell. Stammen strakte seg mot den kvite himmelen, som om det prøvde å vise kor stort og sterkt det var. Tiden stod no stille, og han blei nesten kvelt av den øyredøyvande stilla. Inga lyd, inga andre. Berre han og hans eiga pust. Skyene hadde lagt seg som eit teppe over himmelen, og kvelte alt sollys. Berre eit par solstrålar klarte å presse seg igjennom den tette muren, og trefte treet som hadde fanga hans oppmerksemd. Det var tusenvis av andre tre i skogen, men det var noko med dette treet som fascinerte han. Som dei andre trea, hadde det friske grøne barnåler med lange greinar hengande ut frå kroppen, men i motsetning til dei andre, var det nakent. Treet blotta sine blodårer og gjorde dei synlege for verda. Dei andre trea hadde sine røter trygt plassert i jorda. Nekta å vise dei frem. Dette treet snakket til han. Det strakte sine gamle hender mot han, og prøvde å fortelje han noko. Ynskte at han skulle overgje seg og fortelje om hans problem. For treet forstod. Treet var som han.
Underlaget var tørt og hardt. Ikkje eit passande sted for eit tre å vekse opp. Likevel hadde det funne ein måte å overleve på. Av alle trea i skogen, var det dette som stod mest stødig. Det hadde kome seg gjennom alle livets utfordringar, ikkje utan arr, men med heva hovud. For treet stod rett som ein strek. Nekta å flytte seg. Nekta å gi seg. Det hadde viljestyrke.Blodåra jobba hardt for å holde liv i treet. Prøvde desperat å finne blod til kroppen. Henda klamra seg fast til steinen. Nektaå gi slipp. Han kjente korleis dette gradvis smitta over på han. Han ville heller ikkje gi opp. Hvis treet hadde klart det, skulle han også klare det. Spillet med livet var ikkje over. Det var ikkje sjakk matt endå. Han hadde framleis nokon brikker igjen, og med eit par gode trekk, skulle han nok vinne.
Tusen takk Nora Andersen, for den vakre teksten, og for at jeg har fått lov å bruke den her i Blåklokkeveien.
:::::::::::::::::::::::::
Denne ukas reiseminne er fra Georgia. Terje og jeg besøkte landet høsten 2016. Vi deltok på en gruppereise og fikk oppleve steder og møter vi aldri hadde funnet fram til på egen hånd.
Det er som å stå ansikt til ansikt med en Gud!
I 1899 var Knut Hamsun og hans daværende kone Bergljot på reise gjennom Russland og Kaukasus, og videre østover til Aserbajdsjan, og et par år senere kom boken “I Æventyrland, opplevet og drømt i Kaukasien”. Jeg har selvsagt lest boken før vi kom hit, og har den med meg på reisen for å kunne lese på nytt om de ulike stedene etter hvert som vi besøker dem.
Forsidebildet av den utgaven jeg har viser en kirke oppe på en fjelltopp, med et majestetisk, snødekket fjell i bakgrunnet. Samme motiv pryder både guideboken om Georgia som vi har kjøpt, samt forsiden av programmet reiseselskapet har laget for reisen vår.
I programmet vårt stod det at vi skulle gå opp til denne kirken, Sameba. Så jeg har gått til innkjøp av nye turklær, og har passet på å gå masse turer de siste ukene for å holde meg i form.
Så kom det kontrabeskjed i går. Kirkebesøket og fjellturen stod ved lag, men det ville bli for krevende å ta den til fots. Isteden bestilte reiselederen 6 taxier som skulle kjøre oss opp og ned. Nedtur! Men gruppereise er gruppereise, og da hører man etter på hva reiselederne bestemmer. Jeg var ganske skuffet da jeg la meg i går kveld, men bestemte meg for at den skuffelsen var det bare å glemme, selve turen opp til kirken stod jo fortsatt ved lag.
Vi våknet i dag tidlig, dusjet, kledde oss i vanlige klær og gikk ned til frokost. Og fikk en slags kontrabeskjed – det ville ikke bli tid til å gå begge veier, men de som ønsket det kunne gå ned fra fjellet!
Gjett om vi var raske til å skifte til turklær etter frokost!
Det ble en uforglemmelig tur. Både taxituren opp langs veier som er milevidt fra godkjent norsk standard, besøket i kirken, og vandringen ned igjen.
Vi ble grundig advart om nedturen. Ikke gå men ta taxi dersom du er det minst i tvil. Du må være i god form og du må ikke ha problem med knærne.
Terje og jeg er blant de yngste i gruppen, så med det som bakteppet bestemte jeg meg for at “jeg er i god form”, Terje er jo i god form så han kunne jo helt sikkert gått både opp og med. Og om venstrekneet mitt begynte å klage gikk det helt sikkert an å lukke ørene for det.
Så ble det altså bare en helt fantastisk tur. Bratt, jada, særlig fordi vi valgte å ikke gå langs veien men mer eller mindre rett ned. Men jeg har da gått i fjellet før, og 500 høydemeter er slett ikke uoverkommelig.
Vel tilbake på hotellet, måtte jeg fram med Knut Hamsun. Her er hva han skrev da han kom til landsbyen Kazbegi, kirken Sameba og fjellet Mount Kazbek (5047moh):
Pludselig ved en skarp dreining av veien åpner sig et svært gap til-høire og vi ser aldeles nær oss istinden Kasbek med sine bræer som hvitgnistrer i solen. Den står oss kloss ind på livet, stille og høi, stum. Det rykker en sælsom følelse igjennem os, berget står der som obsvoren av de andre berge, det er som et væsen fra en anden verden som står og ser på os. Jeg tumler ut av vognen og kommer mig bak kaleschen og holder mig fast der og ser. I dette øieblik omfavnes jeg av en hvirvelfølelse, jeg løftes op fra veien, ut av hængslerne, det er som jeg står ansigt til ansigt med en Gud.
I 1925 reiste Fridtjof Nansen gjennom Kaukasus, også han kom til Kasbek, også han ble betatt og måtte beskrive det han opplevde:
Endelig nådde vi den bekjente sasjon Kasbek…Over på vestsiden av dalen hever et høyt berg seg med bygninger, vel helst en kirke, på toppen; men bakenom forsvant alt i de bølgende tåker, og en ante bare en eventyr-verdens nærhet. – Men som vi stirrer dit opp, åpnet med ett en rift høyt oppe i teppet, og mellem de veltende skymasser hang en veldig, hvit snø-bre ut over oss fra himmelen. En mistet nesten pusten, det syntes ikke til å tro, men den høyeste, svimlende toppen stod et øyeblokk klar, så forsvant drømmesynet igjen i skyene. Det var Kasbek.
Kasbek speiler seg i vinduene i bussen vår.
Jeg har ikke klart å beskrive dagen med egne ord enda…….joda, noe har jeg beskrevet her, men i reisedagboken er dagen fortsatt blank.
En sånn opplevelse trenger tid til å modnes.
::::::::::::::::::::::::::::::::::::
Det nærmer seg slutten på denne ukas Blåklokkeveien. Jeg avslutter med et bilde fra drivhuset, hvor jeg akkurat har plukket en liten bukett helleborus fra hagen, og et sitat av den britiske forfatteren og hagedesigneren Vita Sackville-West
“A flowerless room is a soulless room, to my way of thinking; but even a solitary little vase of a living flower may redeem it.”
:::::::::::::::::::::::::::
Takk for denne gang, og takk for at du leser Blåklokkeveien.
Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: brittarnhild@gmail.com
04/18/2025
Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 4 i 2025. Langfredagsfjæra
@brittarnhild
Langfredag. Den svarte dagen. Årets mørkeste og tyngste dag. I kirken er alteret tomt, og i løpet av gudstjenesten leses hele Jesu lidelseshistorie. Det eneste man fra gammelt av kunne pynte alteret med, var fem røde roser, en rose for hvert av Jesu sår. I regnbuekalenderen som har fulgt oss gjennom fastetiden, har vi kommet til den mørkeste fargen, en fiolett som er nesten svart. Fra gammelt av var dette en helligdag det var lov å arbeide. Ja, ikke bare lov, en skulle gjerne gjøre det tyngste arbeidet denne dagen, arbeid en kviet seg for. Og etter arbeidet skulle det spises dårlig mat, gjerne med mye salt sånn at en ble uutholdelig tørst. Hanen er et langfredagssymbol- den minner oss om Peters fornektelse. Vet du at dette er opphavet til værhanen – som snur seg etter vinden.
Ja, i dag er det langfredag. Vi er fortsatt i fastetiden, men det er bare timer igjen nå, så er påsketiden, oppstandelsestiden her.
Velkommen til utgave 4 av Blåklokkeveien, et bloggmagasin for et enklere liv.
Langfredagsfjæra
Begrepet “langfredagsfjære” var helt ukjent for meg inntil for noen få år siden. Nå har jeg gjort det til en fast tradisjon med en vandring i fjæra på langfredag. Etter at jeg først hørte om det, har jeg prøvd å sjekke litt, noe som slett ikke er lett. Har snakket med noen få venner som har tradisjon med langfredagsfjære og har lest litt på nettet, men det er omtrent alt, så om du har mer informasjon er jeg lutter øre.
Wikipedia forteller meg at begrepet brukes mest på Helgelandskysten, men også andre steder i landet er uttrykket vanlig. Og at det blir en eller annen form for langfjære på langfredag kan vi være sikre på. Flo og fjære påvirkes av månen og i uka før påskedagen er det alltid fullmåne. Hvordan jeg vet det, jo, for 1.påskedag kommer på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn, dermed MÅ det være fullmåne en av dagene i den stille uke. Så kan nok langfjæra, eller storfjæra som den også kalles, sikkert være større på noen av de andre dagene, noen år, men altså, langfredag og langfjære hører sammen.
Som jeg skrev i forrige nummer så har jeg mange ganger feiret påske i Italia, og da har jeg gjerne vært langt fra sjøen. Men de senere årene er det hytta på Nordmøre vi har vært på, nærmere bestemt Aure kommune, og dermed er det fjæra nedenfor Aure kirke som har blitt langfredagsfjærestedet mitt. Merkelig nok har Terje og jeg alltid hatt området for oss selv de langfredagskveldene vi har vært der. Nå er det jo kort avstand til havet uansett hvor du befinner deg i denne kommunen, men likevel. At ikke flere har fått øynene opp for hvor vakkert det er nedenfor den gamle hvite kirka akkurat på denne kvelden, skjønner jeg ikke. Men dem om det.
Vi har god tid når vi rusler rundt i langfredagsfjæra, ja, når jeg vandrer i fjæra ellers også, noe jeg svært gjerne gjør når jeg har mulighet. Jeg kan lite om skjell og muslinger og snegler og alt det andre jeg snubler over. Lenge gjorde ikke det noe, men så er det gjerne sånn da at når du blir ekstra glad i noe (eller noen) vil du gjerne vite mer. Høsten 2023 tilbragte vi ei uke på Jersey i den britiske kanal, sammen med gode venner. Der fant jeg denne boka “Beach Combing” av Sadie Small, og en ny verden åpenbarte seg. På Jersey er det mange meters forskjell på flo og fjære, og dermed mange muligheter til spennende funn……..og dermed må vi over i neste kapittel…….
Flo og fjære
Det er forskjell på flo og fjære i Norge, men nesten ingenting i forhold til hva det er på Jersey. Her kan forskjellen være opp til 12 meter. Ja, du leste riktig, 12 meter!
Våre venner, som er godt kjent på Jersey, tok oss en dag med ut til sørvest-tippen av øya, vi skulle vandre ut til fyret La Corbière. Ved fjære sjø kan man gå tørrskodd ut til fyret, ved flo er det plent umulig. Det var lett å gå langs den asfalterte veien, men det tok tid, jeg måtte stadig ut i “grøftekanten” for å ta bilder og se hva jeg fant av fine og spennende steiner og skjell.
Seks timer seinere tok vi turen tilbake, og se hva som møtte oss da! Høyvann som slo mot klippene, frådende bølger. Jeg visste jo at veien vi ganske nylig hadde gått kom til å ligge under vann, men det var likevel skremmende å se styrken i naturkreftene.
Våre venner tok bilde av oss på samme sted, med seks timers mellomrom, og ivrig facebookbruker som jeg er måtte jeg bare dele:
Billedtekst:
“På Jersey kan det bli opp til 12 meters forskjell på fjære og flo. I dag gikk vi tørrskodd ut til Corbiere Lighthouse klokka 12, mens vannet var på det laveste. Og så drog vi tilbake 6 timer senere. Både skremmende og fascinerende å oppleve kreftene som finnes der ute.”
Det ble forresten en morsom historie av det. Ei amerikansk venninne som følger mine oppdateringer på Facebook, bruker automatisk oversettelse. Hun kunne ikke forstå hva “feather and flow” betydde!
Nordøst i England, helt opp mot grensa til Skotland, ligger tidevannsøya Lindisfarne, eller “The Holy Island” som øya også kalles. Ved fjære sjø kan man kjøre over til øya, ved flo er øya helt avsondret.
For mange år siden hadde jeg gleden av å ta med meg ei gruppe diakoner fra Nidaros bispedømme på studietur til Lindisfarne. Da gikk vi en dag pilegrimsleden fra fastlandet over “havbunnen” til øya. Da vi nådde fast grunn stoppet vi og vasket hverandres føtter. En sterk opplevelse.
Påskekrim
Påske og krim hører sammen. Det sendes serier med påskekrim på TV, vi leser hyllemetre med krimbøker, du finner hvert år et nytt lite krimmysterium på melkekartongene, ja, kort sagt, påske og krim hører sammen.
Jeg er veldig glad i bøker, leser mye i mange ulike genre. Men akkurat krim er jeg egentlig ikke så begeistret for. I alle fall ikke mye av den krimmen som skrives i dag. Har akkurat lest ei bok i genren “Nordic noir” (til neste møte i lesegruppa mi) og måtte tvinge meg til å lese den ferdig, joda, det var mye morsomt i boka, men du verden så makabert.
Men så er det jo unntak da. Heldigvis en god del unntak, og jeg har de siste par årene oppdaget flere av dem. Og jeg har alltid elsket ett av “unntakene”. Dame Agatha Christie og hennes to sjarmerende detektiver Hercule Poirot og Miss Marple. Agatha Christie har skrevet over 80 krimbøker, og jeg har rundt halvparten av dem i bokhylla på hytta, og alltid ei på gang, på nattbordet. Har lest alle mange ganger, men det gjør ingen ting. Når jeg tar den fram for å lese den på nytt har jeg nesten alltid glemt hvem morderen er, og om jeg likevel kommer på det underveis, er boken like frydefull lesing likevel.
Jeg har bestemt meg for å lese masse Agatha Christie denne påska. I tillegg til alle de gamle pocketbøkene hennes som står her ute har jeg tatt med både hennes selvbiografi, og “Agatha Christie, The Grand Tour. Letters and Photographs from the British Empire Expedition”, så jeg skal da jammen ikke gå tom for lesestoff med det første.
Bibelselskapet og Den norske Misjonsselskap har gitt ut et påskehefte de kaller “Stille Dager. Påskemagasinet 2025” Vi bruker heftet som høytlesing etter frokost, og kom i dag til en artikkel som handlet nettopp om nordmenn og påskekrim, og om Agatha Christie sin “whodonnit-genre”. Artikkelen er skrevet av Laura Djupvik, og som referanser nevner hun blant annet podcasten Shedunnit, med Caroline Crampton, episode: Clerical crimes, november 2022.
Krimdronningen Agatha Christie (1890 – 1976) er befant midt i the Golden age of crime fiction. Historiene hennes er stort sett plassert i mellomkrigstiden, en tid i Europa preget av usikkerhet, arbeidsløshet, økonomisk nedgang og politisk uro.
Jeg siterer fra Laura Djupvik sin artikkel:
I Christies bøker foregår handlinga ofte i ein koseleg landsby med eit tydeleg sosialt hierarki. Folk gjer det dei alltid har gjort, dei jobbar, prater med kvarandre, klipper hekken, samlar inn pengar til gode formål, syng i kor og knivstikk eller forgifter kvarandre.Når eit lik dukkar opp skjer som regel dette: Politiet står fast og kjem ikke av flekken……..Ein whodunnit er ikke så enkel som det kan sjå ut til. I den fabelaktige podcasten Shedunnit påpeikar Caroline Crampton at ein klassisk whodunnit må ha to plan eller nivå: Bakanfor dagliglivets sol og skugge, som te-drikking og drap, ligg større og meir djuptloddande spørsmål på lur…….Kva slags krefter er i sving her? Kva er drivkrafta og motivet? Rettferd, skuld, hemn, spørsmål om lov og orden.
I datidens Englan hadde presten en viktig funksjon, han hadde førstehåndskunnskap til folk og møtte folk på alle trinn på rangstigen. Kanskje har Miss Marple en liknende funksjon, funderer Laura Djupvik. Miss Marple og til dels også Hercule Poirot, er plassert midt i kirkelandskapet i England, og kanskje kan krim møte religion? Mord er en uopprettelig handling, og jeg siterer videre: ein kan levere tilbake pengar eller ein stolen lysestake, men ikke eit stole liv. “Menneskelige vesener er så mye mere sårbare og følsomme enn noen kan tro ” seier Marple og her er det opent om ho viser til morderen eller offeret. Kanskje til begge to. Den som drep har oppheva seg sjølv til hersker over liv og død, til ein gud. Ikke sjeldan viser krimmen ein moralsk harme over urett og åtvarar om kva eit menneske er i stand til. Enkeltmennesker står på terskelen til godt eller vondt. I det overskridende møter krimlitteraturen religionen.
Her var det mange spennende tanker. Påskeferien fortsetter. Jeg feirer videre sammen med Dame Agatha, og åpner innimellom Bibelen og salmeboka. Leser om Jesu død og oppstandelse, og synger fra vår utrolig rike salmeskatt.
Den tomme grav
Jeg samler på julekrybber. Har gjort det i over 20 år, og har flere hundre ulike krybber fra rundt omkring i verden. Kan selvsagt ikke sette opp alle i advents- og juletida, men likevel, kommer du på besøk til oss i desember eller januar vil du ikke være i tvil. Da er det julekrybber over alt.
Som jeg skrev litt om i forrige utgave av Blåklokkeveien så samler jeg på påskeegg også, eller samler og samler, jeg har da i alle fall noen, og koser meg med å pynte til påske ved hjelp av de. Sammen med påskekyllinger og påskeliljer. Men en tom grav har jeg aldri hatt. Det er et bilde av en i fastetidsboka mi, og jeg har lenge tenkt at jeg vil lage en selv, og endelig, i år ble det. En plantedekorasjon med hvite perleblomster og mørkerøde ruteliljer sammen med kvister av gåsunger. De kvistene plukket jeg med meg fra fars grav noen dager etter begravelsen i februar, så de har en sterk symbolverdi. Så har jeg plukket noen små steiner og laget en åpen grav av dem.
Graven brast! Jesus lever!
Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter;
så at natt og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav
oppstod ærefullt av døde
imot påskemorgenrøde.
Takk, du store seierherre;
takk, du livets himmelhelt,
som ei døden kunne sperre
I det helvedmørke telt!
Takk fordi at opp du stod
og fikk døden under fot!
Ingen tunge kan den glede
med tilbørlig lovsang kvede.
Takk for all din fødsels glede,
takk for alt ditt guddomsord,
takk for dåpens hellig væte,
takk for nåden på ditt bord!
Takk for dødens bitre ve,
takk for din oppstandelse,
takk for himlen du har inne,
der skal jeg deg se og finne.
Thomas Kingo
04/07/2025
Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 3 i 2025. God påske
“Nå er det jul igjen, ja, nå er det jul igjen, og jula varer helt til påske!
Nei, det er ikke sant, nei det er ikke sant, for midt imellom kommer fasten!”
Vi kjenner vel alle den sangen, men jeg tror den egentlig er mindre aktuell i dag enn hva den var da den ble skrevet. I dag gjør vi unna mesteparten av jula i november og desember, ja, noen starter sågar i oktober. Og når jula endelig er her, er vi på en måte gått litt lei, og det er fint å komme seg tilbake til hverdag, starte på en ny slankekur, fornye medlemskapet på treningssenteret, spise restemat mens vi venter på januarlønna. Og samtidig har vi på en måte fest hele året, unner oss noe godt stadig vekk liksom.
På den måten tror jeg vi mister festen. Fest hele året, og derfor mister vi den? Høres det selvmotsigende ut? Nei, jeg mener det ikke gjør det. Og det er nettopp derfor vi trenger fasten. 40 dager fra askeonsdag til påskemorgen (søndagene regnes ikke med) Dermed er det fastetid enda ei uke, egentlig starter ikke påska før 1.påskedag den. Hvem av oss husker på det, midt i påskeimarsipantiden?
Nå ja, jeg skal ikke ta fra noen festen, men jeg tror altså at om vi klarer å ha “perioder med faste” i livene våre, perioder hvor vi lever enklere, perioder hvor vi frivillig forsaker, ja, da vil også festen bli så mye mer fest.
Så selv om påskeferien for mange starter nettopp i dag, er vi altså fortsatt i fastetiden. Men likevel:
GOD PÅSKE!
…….og dette nummeret av Blåklokkeveien blir en god blanding av både faste og fest.
::::::::::::::::::::::::::::::::::::::
Den stille uke
Jeg klipper fra boka jeg skrev om fastetiden, “40 dager – fra karneval til oppstandelse”
“Uken fra palmesøndag kalles Den stille uke, eller Den hellige uke. Uken er intenst mettet med innhold, fra Jesus drar opp til Jerusalem og blir hyllet av folkemassen, sammensvergelsen mot Jesus, innstiftingen av nattverden, Jesus og disiplene i Getsemane og etter hvert Jesus som blir tatt til fange, overgitt til Pilatus for så å bli korsfestet og drept. Og så avsluttes uken med det fantastiske, det utrolige, det som strider mot all fornuft: Kvinnene kommer til graven påskedagsmorgen og finner den tom. Og vi kan i dag, 2000 år senere, fortsatt hilse hverandre med den gamle påskedagshilsenen: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!
I følge tradisjonen skulle man kun gjøre stilleferdig arbeid denne uka, og det skulle ikke spinnes eller sys, for det var nettopp i disse dagene repene og naglene til Jesus kors ble lagd. Kan det være noe av dette som i lang tid hang igjen i forbudet mot å arbeide på søndager?”
Jeg har flere ganger feiret påsken i Italia og opplevde mange av de spennende og givende tradisjonene de har der. På bildet over er jeg utenfor ei lita kirke i Firenze. Jeg var på vei til påskeretreat oppe i fjellene øst for Firenze, og stoppet noen dager først i Venezia for å besøke venner der, og så i Firenze. Jane, min vertinne, tok meg med ut i byen etter frokost, og noe av det første vi møtte på var en prosesjon med prester og ministranter med armene fulle av olivengrener som de delte ut til oss som stod langs veien.
Veldig vanlig er også pasjonsspillene som går for seg på langfredag, hvor hele landsbyer er involvert i opptog og tablåer som forteller lidelseshistorien.
I fasteboka mi skriver jeg videre:
Palmesøndag
Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem!
Se, din konge kommer til deg.
Rettferdig er han, og seier er gitt ham;
ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen.
Sakarja 9,9
Jesus rir inn I Jerusalem
Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte han, og de ropte:
Hosianna! Velsignet være han som kommer
i Herrens navn, Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Frykt ikke, Sions datter!
Se, din konge kommer, ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene den gang. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette stod skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.:
Alle som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: “Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.” Joh 12, 12-19
På Jesus tid var det vanlig å dra på pilegrimsreise til Jerusalem for å feire påsken der. Jesus og disiplene drog også til Jerusalem da det nærmet seg påske. Jesus vet hva som skal skje med han, og har det ikke travelt. Han bruker god tid underveis, og stopper stadig opp for å lære disiplene, for å gjøre under, eller for å trekke seg tilbake i stillhet og bønn.
Vår fastetid nærmer seg slutten. Gjennom bibeltekster har vi fått høre om Jesu liv og virke. Gjennom stillhet og bønn har vi fått vandre sammen med Guds Sønn.
Å bære palmegrener inn i kirken denne dagen er en flott måte å minnes inntoget i Jerusalem på. I Italia er det vanlig å bruke olivengrener som “palmegreiner”; her hos oss kan gåsunger eller kattlabber som de heter i noen deler av landet, være et fint alternativ.
::::::::::::::::::::::::::::::::
Skjærtorsdag
Så kommer de tilslutt til Jerusalem, både Jesus og disiplene, for å feire påske, for å feire “de usyredes brøds høytid”, til minne om da jødene ble ført ut av Egypt. Mens de er der kommer dagen da påskelammets skal slaktes. Jesus ber noen av disiplene forberede påskemåltidet for dem. De var vant til å feire dette måltidet, det hadde de gjort hele sitt liv. Måltidet bestod av tre spesielle retter som hver hadde sin betydning, samt fire beger med vin. Kun tre av vinbegerene skal tømmes, det siste var tiltenkt Messias når han kom. Når Jesus så bruker påskemåltidet og det fjerde vinbegeret til å innstifte nattverden, forteller han samtidig disiplene at han er den Messias som skal komme.
Jesus vasker disiplenes føtter.
Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier :”Herre, vasker du mine føtter?! Jesus svarte: “Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men skal forstå det siden.” “Aldri i evighet skal du vaske mine føtter, “sier Peter. “Hvis jeg ikke vasker deg, da har du ingen del i meg,” svarte Jesus. Da sier Peter: “Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!” Jesus sier til ham: “Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.” For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: “Dere er ikke alle rene.”
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: “Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde. Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Joh 13, 1-15
Vi fokuserer oftest på innstiftelsen av nattverden på skjærtorsdag, ikke så ofte på fotvaskingen. Og fotvasking er sjelden et ledd i våre gudstjenester. “Og takk for det”, har jeg ofte tenkt. Hva om vi alle skulle tatt av oss sko og strømper og åpenbart våre “sure tær” med uklipte, inngrodde negler! Nei takk. Klart det kan gjøres på en fin måte, og jeg har vært med på det flere ganger, blant annet en gang jeg var med på en pilegrimsvandring fra fastlandet og over til tidevannsøya Lindisfarne, The Holy Island, på nordøst-kysten av England. Men så har noen menigheter funnet ut at i stedet for å vaske føttene kan vi vaske hverandres hender. Og kanskje er det vel så riktig her oppe i det kalde nord. Der Jesus vandret var det varmt, folk gikk i åpne sandaler og etter en lang dag var føttene både slitne og skitne. Tenk så godt å få de vasket da.
Bildet over, av nettopp fotvaskingen, kjøpte jeg en gang på gata i Asmara, hovedstaden i Eritrea. Eritrea er et land hvor folk går i åpne sandaler, eller rett og slett barbeint. På kveldene var det ikke uvanlig å se menn sette seg ned på trappa utenfor huset sitt, ta av seg sandalene og skylle føttene i kaldt vann. Fotvasking var noe som skjedde hver dag, men folk vasket sine egne føtter, eller om de hadde tjenere var det de som gjorde det. Så snur Jesus helt om på dette. Egentlig er det disiplene som skulle vasket føttene til “sin herre og mester”, men han “tar på seg en tjeners skikkelse” som det står et annet sted i Bibelen.
::::::::::::::::::::::::::
Ukas restegarntips
Det nærmer seg påske, ja, for mange starter påskeferien rett og slett nå, andre må vente til litt ut i neste uke (mens atter andre jobber i påska), og hva er vel da mer naturlig enn litt påskestrikk. Jeg deler rett og slett oppskriften i dag på “Rastarbos eggeposer”. Jeg delte oppskriften første gang på strikkebloggen min “maskerade” i mars 2021, eller egentlig allerede i 2019, da på engelsk.
Rastarbos eggeposer
Jeg kom over disse søte posene for mange år siden under et av mine besøk på klosteret Turvey Abbey som ligger litt nord for London. Flere av nonnene der er kreative og i den lille, uformelle klosterbutikken kan du få kjøpt flere av de tingene de lager. Jeg fyller gjerne opp kort-lageret mitt når jeg er der, Sr. Miriam lager de vakreste gavekort. Men under dette besøket fant jeg mer enn kort, nemlig strikkede eggevarmere i form av små, fargerike poser. Jeg kjøpte to, tok dem med hjem, fant fram bomullsrestegarn og begynte å strikke mine egne.
Har du litt restegarn i glade farger, er disse små eggeposene supre å strikke nå til påske, ja, ellers i året også forresten. Mine er strikket i bomull. Siden jeg bruker små nøster av restegarn får alle posene forskjellig farge. Så blir det etter hvert enda mindre restegarnsnøster igjen. Disse samler jeg på, om det så bare er en halv meter garn igjen, og strikker små frokostservietter, rett og slett et kvadrat i rettstrikk fram og tilbake, skifter farge hver rille.
Jeg har de fleste posene jeg har strikket på hytta. Hytta vår heter Rastarbo, og dermed navnet Rastarbos eggepose, med hashtaggen #rastarboseggepose
Mønster Rastarbos eggepose
Legg opp 40 masker på pinne 2 1/2.
Fordel maskene på fire pinner.
Strikk 9 omganger.
Strikke en hullomgang, dvs `to rett sammen, ett kast`, ut omgangen.
Strikk tre omganger rett.
Nå kan du enten velge å fortsette i samme farge med rettstrikk helt fram til fellingen, ca 25 omganger, eller du kan legge inn et fritt valgt mønster.
På de to posene du ser på bildet over har jeg strikket lus (eller kanskje jeg skal kalle det lopper siden jeg strikker ovenfra og ned, haha). Da har jeg, etter de tre omgangene etter hullraden, strikket en omgang med 3 masker bunnfarge, en maske mønsterfarge, og gjentatt dette ut omgangen. Så en omgang kun i bunnfarge. Deretter en omgang lus hvor jeg forflytter lusene slik at de kommer midt mellom lusene i forrige mønsteromgang.
Strikk 20 omganger, dvs 10 omganger med lus, 10 omganger ensfarget.
Strikk 3 omganger rett, i bunnfargen.
Start fellingen.
Strikk 2 masker rett sammen, 3 masker rett, 2 masker rett sammen, 3 masker rett, ut omgangen.
På nesten omgang strikkes 2 masker rett sammen, 2 rett osv ut omgangen. Deretter 2 masker rett sammen 1 rett ut omgangen og til slutt 2 masker rett sammen, to masker sammen.
Du har nå igjen 8 masker.
Klipp av tråden og dra den gjennom de 8 maskene.
Fell trådendene.
Lag ei snor og tre den gjennom hullraden.
Snoren på bildet er tvunnet, men du kan selvsagt også hekle den, lage en hestetømme/iCord eller bruke silkebånd.
Lykke til.
::::::::::::::::::::::::::::::::::
Britt Arnhilds matseddel:
Fisk og fiken. Mmmmm, så godt
Denne fiskegryta står ofte på matseddelen hos oss, i ulike varianter. Fisk og potet hører alltid med, men ellers varierer jeg innholdet ut fra hva jeg finner i skap og kjøleskap.
I dag ble det fiken. Ja, du leste riktig, fiken i fiskegryta. Jeg fant en pakke fiken i kjøkkenskapet, etterlatt etter jula, tok den fram, la den på kjøkkenbenken og har et par dager gått og lurt litt på hva jeg skulle bruke den til. Så kom ideen da jeg skulle starte på dagens fiskegryte og oppdaget at det var lite å velge blant i grønnsaksskuffen i kjøleskapet.
Når jeg marinerer fisken til denne fiskegryta bruker jeg ofte litt fikenbalsamico, så det var nok derfra ideen kom 🙂
Ja, det er faktisk fiskestykker inne i baconskivene, denne gang marinert i fikenbalsamico, olivenolje, salt og pepper.
Resultatet ble aldeles nydelig 🙂
::::::::::::::::::::::::
Reisebrev, denne gang fra Nepal.
På elefantsafari
Nepal, April 2013
Elefanter er ikke akkurat små. Veldig søte på avstand, og i grunnen ikke så verst på nært hold heller. Men å sitte på ryggen til et slikt dyr, for å dra ut i jungelen på jakt etter ville dyr, leoparder og sånt…….vel, det føltes ikke akkurat som noe som var midt inne i komfortsonen min.
Jeg er i Nepal på en tidagers tur, delvis reiser jeg alene, delvis sammen med en gruppe. Komfortsonen utfordres gang på gang, og det har så langt vært positive opplevelser.
Store lille meg opp i den lille kassa på ryggen til den store elefanten. Det var i grunnen hovedutfordringen. Etterpå var det bare gøy.
Og selv om vi ikke så verken leoparder eller krokodiller, fikk vi da kommet helt innpå to nesehorn, vi så en apekatt, massevis av hjort, fugler og sommerfugler.
Stiv og støl ble jeg og en diger blåflekk har vokst fram på underarmen min, men du verden så moro det var. Jeg tror nesten jeg satt og smilte hele den times lange turen. Og komfortsonegrensen min flyttet seg flere hakk.
Men jeg må nok innrømme at det er sommerfugler som egentlig er min greie 🙂
::::::::::::::::::::::::::::
Fra min engelske blog Britt-Arnhild´s House in the Woods
Siden jeg også har engelsktalende lesere av bloggmagasinet legger jeg denne gang inn et innlegg kopiert fra min engelske blogg Britt-Arnhild´s House in the Woods, fra 22.mars 2024:
Dyeing Easter Eggs
Back in the 1990ies I worked as a deacon. For some time there were many asylum seekers from former Yugoslavia staying at an asylum seeker center not far from our church. I often went there to pay visits, and one year, before Easter, I invited the women and some of the children to our youth club. They told us about their Easter traditions, and taught us to dye Easter eggs.
I did some egg dyeing last night, not with the best result, but…….
The grey eggs are from the workshop we had with the asylum seeker women, the rest are from last night. All are dyed using onion skins, yellow and red onions.
I have been playing around with the eggs today, trying to see how I can use them in different decorations.
Like in the flower urn I have outside, on the terrasse.
I made this small quilt, or rather a wall hanging also back in the 90ies.
Down the right side and along the bottom I have quilted in a line from an old Norwegian nursery rhyme, kom kyllinger små, som neppe kan gå/come small chicks which can hardly walk…….
::::::::::::::::::::
Påskekrim
Leser du krim i påska? Jeg er egentlig ikke noen stor krimleser, men litt blir det, krim av den mer “snille” sorten, om jeg kan kalle det det. I neste utgave av Blåklokkeveien er planen å skrive mer om det, så følg med…….
:::::::::::::::::::
Takk for denne gang, god påske,
og så sees vi neste fredag, Deo Volente.
::::::::::::::::::::::::::::::::
Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: brittarnhild@gmail.com
04/04/2025
Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 2
Oi, oi, oi, tusen, tusen takk for alle gode tilbakemeldinger på den aller første utgaven av Blåklokkeveien. Det har gått ei uke siden “premieren” , det er fredag igjen og tid for et nytt blad.
“Hvem kan narre april?” Ble du narret den 1.april, eller? Noe som i alle fall alltid narrer oss i april er været. Det har vært vår i lufta lenge her hos meg, men april kan være lunefull. Fortsatt kan det komme mer snø, og nattefrost er vi helt sikkert ikke ferdige med. Nå ja, jeg nyter hver en vårdag jeg, ute i hagen, i drivhuset, i skogen, og på byturer i “småsko”. Så har jeg lært etter hvert at våren ikke bare er én årstid, men to, vi har tidligvåren og vi har den egentlige våren, og akkurat nå er det vel ingen tvil om at vi befinner oss i tidligvåren. Og jeg er stadig ute i skogen og tar pulsen på den.
Tidligvår i skogen
Vi har hytte på Aure på Nordmøre, i ei sørvendt skråning, midt i skogen. Med ingen andre hytter i nærheten, så her er vi helt for oss selv. Skogen bak hytta er spennende, med mosegrodde trær og kampesteiner, ekorn, rådyr, rever og et spennende fugleliv. Kattugla lager sin karakteristiske uhu om kveldene, men vil foreløpig ikke hekke i uglekassa Terje har satt opp, rugda flyr lavt over under rugdetrekket og i fjor ble ei tatt av en rovfugl og jeg kunne plukke vakre fjær, ørner flyr over oss, flaggspett og grønnspett og tretåspett hakker i trærne, og så er det alle de vanlige småfuglene da, som godt kan like frøene vi legger ut. Om våren finner jeg gjerne den første hvitveisen her og om høsten plukker vi kantareller.
Skogen på vestsida av hytta derimot får egentlig stå helt uberørt av mennesker. Det er litt kronglete å komme seg ned dit, og siden vi har annet skog ungene kan leke i og jeg gå på eventyrjakt i, blir det ikke til at vi bruker vest-skogen. Annet enn at vi såvidt må snerte innom den når vi skal klatre opp til hula, den spennende hula inne i fjellet hvor det alltid ligger skatter gjemt til barnebarna, og hvor det lukter sterkt av hvitløk om våren, her vokser det nemlig ramsløk.
Da vi var på hytta sist helg fant jeg to små hvitveis inne i skogen på vei opp til hytta, men uansett hvor mye jeg lette klarte jeg ikke å finne flere. “Men kanskje det kan være noen nede i vest-skogen”, undret jeg, og mens Terje var opptatt med å kløyve ved tok jeg en tur ned dit.
Jeg fant ingen hvitveis, men du verden så spennende å rusle rundt der nede. Jeg kunne følge smale stier laget av rådyrene, jeg så konglerester etter diverse ekornmiddager og jeg luktet jord og våt mose der jeg bøyde meg under grener og klatret over mosegrodde steiner og trestammer.
Som barn elsket jeg å gå på oppdagelsesferd i skogen rett ved der vi bodde. Ikke så veldig stor, men mer enn nok plass til å gjømme seg bort, bygge huler inne i bringebærkrattet, finne vårens første leirfivel, plukke sommerens vakreste blomsterbuketter og gå på lommelyktjakt i mørke høst- og vinterkvelder. I skogsområdene rundt hytta blir jeg som et barn igjen, vandrer rundt uten annet formål enn å være.
:::::::::::::::::::::::::::::::
Vårrengjøring i drivhuset
Det er en av de aller første dagene i april, sola skinner, temperaturen viser 17 (!) grader og hagen er full av krokus. Den perfekte dagen for vårrengjøring i drivhuset. Vi er opptatt på formiddagen, og jeg har en avtale igjen på kvelden, men “dette skal gå fort” sier Terje, “vi trenger vel ikke mer enn en times tid”. Jeg har min tvil om det, han vet nok ikke hvor mye som samler seg i et drivhus i løpet av et helt år, og for at vi skal få rengjort det skikkelig må alt ut først. Terje finner fram vannslangen og ei vannbøtte mens jeg begynner å bære ut. Terracottakrukker, skjell og steiner, kvister, kongler, gammel mose, bord og stoler og tusen andre ting. Først fyller jeg plantebordet langs husveggen og når det er fullt fortsetter jeg med bare å sette tingene utover plena.
Terje er godt igang nå, spyler og skrubber mens jeg klipper ned vinrankene enda litt til. Det er en jobb som skal gjøres på høsten, nå på våren har sevja begynt å stige og greinene som blir klippet begynner “å blø”, og fortsetter med det lenge. Men de tåler det, og vinrankene er i ferd med å overta drivhuset hvis de får vokse fritt, så her må man være hard i klypa.
Terje blir etter hvert ferdig, ja da, hans jobb tok bare litt over en time den, men det er nå jobben min starter for alvor. Jeg koster og vasker og kaster og rydder. Og koser meg. Vi tar en kopp te og hver vår is underveis, det er mange og tyve grader inne i drivhuset, og da jeg langt fra er ferdig når middagstiden er der, går Terje inn og lager middag, og så spiser vi etter hvert ute på kjøkkenverandaen. Årets første utemiddag! Rekordtidlig.
Jeg blir omsider ferdig jeg også. Feirer med å så et brett korblomster og ett med purreløk (livet har blitt så mye enklere etter at jeg lærte om “vintersåing”, da trenger jeg ikke lenger fylle opp alle bord og vinduskarmer inne) Og så setter jeg meg ned med det nyeste Lev Landlig som akkurat ble levert i postkassa.
:::::::::::::::::::::::::::::::::::
Del ditt brød
Brødene står fortsatt til heving, så enda kjenner jeg ikke den herlige lukten av nystekt brød. Men bare vent, snart vil den fylle huset, og vi skjønner at selv om det ikke er lenge til middag bare MÅ vi ha ei skive varmt grovbrød som mellommåltid. Jeg baker brød hele året, har overtatt den viktige arven etter både mor og svigerfar, og når du først er vant med ferskt, hjemmebakt brød er det vanskelig å finne kjøpebrød som kan måle seg. Kjøkkenmaskina gjør mye av jobben, men litt må jeg kna hvert enkelt brødemne likevel, riktig kjenne den myke deigen mellom fingrene før jeg putter den opp i brødforma.
I dag fant jeg meg selv i å nynne på en salme mens jeg stod der og knadde:
Del ditt brød med sulten bror
som må hjemløs vandre:
Dette er vårt kall på jord:
Bære bør for andre.
Del ditt brød med sulten bror,
selv du fikk det givet.
Rekk en hånd og si et ord
som gir lys til livet.
Han som selv er Livets brød,
vil oss daglig benke
ved sitt bord og i all nød
trøst og trygghet skjenke.
Takk, o Herre Jesus Krist,
at du ennå lever,
og i nåde først og sist
gir – og ikke krever.
Gi oss hungrige ditt brød –
syndere og fromme!
Takk at vi i liv og død
til ditt bord får komme.
Johannes Smemo
Jeg er heldig som har vokst opp og levd i et miljø hvor det sosialetiske engasjementet har stått sterkt. Å dele er det naturlige. Å vite om verden, være en verdensborger i en verden hvor vi alle har det samme menneskeverd, å strebe etter å leve med åpne grenser. Så er det likevel ikke så lett dette. Jeg stenger grenser i et håp om å skape trygghet for meg og mine, jeg glemmer å dele fordi jeg “trenger” det jeg har selv. Ordet “tiende” har forsvunnet ut av ordlista mi og jeg lever så inderlig vel med den urett som ikke rammer meg selv.
Og så er fastetiden her med sin utfordring:
DEL DITT BRØD MED SULTEN BROR
::::::::::::::::::::::::::::::
Fasteaksjon og et besøk på Haiti
Vi har kommet til den årlige fasteaksjonen som Kirkens Nødhjelp har sammen med alle landets menigheter. Her i min menighet arrangeres aksjonen på søndag. Da skal konfirmantene våre sammen med foreldre/forsatte gå rundt og besøke alle husstandene med sine grå bøsser. Nå er det lite kontanter i omløp, men de har da heldigvis med seg både vippsnummer og kontonummer også.
Gjennom både jobb og som frivillig var jeg i mange år aktivt engasjert i Kirkens Nødhjelps arbeid, og i 1998 var jeg heldig og fikk bli med på ei reise til Haiti og Den Dominikanske Republikk. For meg var dette et første møte med det vi kalte “den tredje verden”. Vi kom med det første vestlige flyet som landet etter at den fatale orkanen George hadde truffet øya, vi møtte død og ødeleggelser, vi besøkte et fengsel hvor de fleste fangene satt uten noen form for rettergang på forhånd, vi møtte et land som på mange måter var frodig, men også tørke og flom. Jeg fikk store mageproblemer underveis, noe som resulterte i betennelse i galleblæra og sykehusopphold da jeg kom hjem og begynte å spise normalt igjen etter to uker nesten uten mat. Jeg lærte mye, og fikk mulighet til å formidle mine opplevelser i forkant av fasteaksjonen i 1999.
Dette var lenge før smarttelefoner og digitale bilder, men jeg skrev reisedagbok, og hadde med meg min trofaste Olympus. Jeg har funnet fram reisedagboka nå, og vil dele to av dagene med dere, ordrett sånn som det ble skrevet for snart 30 år siden:
Lørdag 03.10.98 (kveld, ute på landsbygda)
Enda en utrolig innholdsrik dag. Jeg sov dårlig i natt også, men føler at det går bra likevel. Dusjet, og fikk min rolige (nødvendige!) time ute på verandaen før de andre kom. Så var det min tur til å lede bibellesing og bønn før vi gikk ned til frokost. Etterpå satte vi baggasjen inn på et av rommene, og drog avgårde hit ut til Thiotte.
Kjørte langs asfaltert hovedvei den første timen, så tok vi av og veien forandret seg betraktelig. Masse store steiner og hull, og noen steder var veien nesten helt vasket bort. Det sterkeste inntrykket var da vi kjørte over restene etter landsbyen Fond Berette. Nesten hele landsbyen ble skylt vekk av flommen som kom etter George. Vi så rester av klesplagg ligge mellom steinene. 50 døde er begravd der oppe, over 70 døde er funnet igjen i Den Dominikanske Republikk, der elva renner ut. Resten, et ukjent antall, er bare borte. Vi kunne ane av sårene i landskapet hvor mye fruktbar jord som også var blitt med flommen. I sårkanten så vi rester etter hus, og halve kirka stod igjennom et uhyggelig monument
Oppe i fjellet, i Foret de Pin, en pinjeskog plantet av Verdensbanken, møtte vi Nathalie som skulle være guiden vår, og et par andre. Nathalie jobber i LWF og har ansvar for jordbruksprosjektene i Thiotte. Det var marked der oppe, og et utrolig folkeliv.
Så kjørte vi til et av prosjektene. En slags forsøksgård hvor de er i ferd med å få i gang et utviklingssenter, for å lære de lokale bøndene nye teknikker mm. Vi snakket også med en av de tilbakesendt flyktningene fra Dominicana. Etterpå kjørte vi til Thiotte og fikk såvidt installert oss på de to rommene vi skal sove i, og gått på toalettet; “pipi” langs veien er ikke noe for oss damene!
Så kjørte vi ned til dalen øst for Thiotte for å se på flere ødeleggelser. Der var et enormt stort område satt under vann, og hele avlinger var ødelagt. Her var det heldigvis ingen døde, befolkningen ble varslet i tide, men en kvinne fortale om en tøff kamp for å redde voksne og barn vekk fra vannmassene. Både skolen og kirken, samt godt over 100 (170?) hus ligger fortsatt under vann, den kunstige “innsjøen” er 20 km lang. Innbyggerne regner med at uten ekstern hjelp vil det ta 2 år før vannet forsvinner. Dette er egentlig et fruktbart område.
Så kjørte vi opp til Thiotte igjen, og fikk middag på stedets “restaurant”. En annerledes opplevelse. Bord med juledukene på, stort bilde av Elvis på veggen, like mange slags tallerkener som vi var folk….. Vi fikk geitekjøtt, pommes frites, stekt banan, jonjonris samt kålsalat som vi ikke turte spise. Vi bad lenge for maten.
Etterpå måtte vi opp og hilse på Big Boss, kaffeprodusentene og sønn av han som eier huset vi bor i.
Søndag 4.oktober
Vi fikk en rolig kveld i går, og jeg fikk også god tid til å slappe av og fordøye nye inntrykk. Nå er de andre og spiser frokost, mens jeg og Eli venter her. Magen min slo seg helt vrang i natt, så jeg tar ikke sjansen på lokal frokost.
Vi bor rett ved torget. Ute er det et yrende folkeliv. Mange er på vei til kirka. Klokka er kvart på åtte, og kirkeklokkene slo nettopp. Her er det tydeligvis stor forskjell på hverdags- og kirkeklær (for de som har?) Og de har store, svart bibler under armen. Rett utenfor her vi bor sitter to skopussere, så kirkegjengerne stopper opp og får pusset skoene sine. Jeg og Eli gikk en tur i går kveld. Stedets bar var åpen, og utenfor var det hengt opp en TV i et tre. En skikkelig ekkel science fiction film ble vist. Der satt masse unger i første rekke, mens de voksne stod bak. Plutselig kom en bil i full fart, her kjører alle fort., rett inn på torget, og en unge ble truffet. Stor oppstandelse. Jeg aner ikke hvordan det gikk. Det var vanskelig å få denne hendelsen ut av hodet i natt.
::::::::::::::::::::::::::
Det nærmer seg slutten på dette reisebrevet, men før jeg sier takk for meg vil jeg gjerne dele denne ukas oppdatering på mitt kreative prosjekt “52 uker med restegarn” og et innlegg fra 2021 som beskriver noen søte små poser til påskeeggene, som muligens blir neste ukes prosjekt i denne 52ukers greia, (begge innleggene er hentet fra bloggen “maskerade”)
Uke 4, de små tråd-endene
Du vet, alle de små tråd-endene du sitter igjen med etter at du har festet trådene på strikketøyet eller heklinga? Jeg kan jo ikke bare kaste dem, har jeg tenkt, og så har jeg funnet et norgesglass (og etter hvert et til, og et til) og puttet dem oppi. En fargerik dekorasjon i atelieret, men også nyttig. Jeg brukte trådene som fyll da jeg heklet Den lille larven Aldri-mett til barnebarna, og da jeg strikket musefamilien som illustrerte musevisa, og bønnekulene i regnbuefarger og julekulene, og, og, og…….
Likevel ble norgesglassene etter hvert fullere og fullere, og jeg har spekulert – det må da være noe mer jeg kan bruke disse trådene til.
Og så en dag kom ideen. Jeg kan karde de opp og nålefilte de på en strikket bakgrunn. Var litt usikker på hvordan det ville fungere, men det gikk jo kjempebra.
Så langt har jeg laget ei barnelue og et par pulsvarmere, og tro du meg, ideene står i kø.
:::::::::::::::::::::::
Oppdatering fra tidligere uker:
Uke 1
Antallet små bestemorsruter vokser jevnt og trutt
Uke 2
Uke 3
Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: brittarnhild@gmail.com
03/28/2025
Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 1
Jeg sitter i godstolen på hytta og blar i et gammelt magasin. Jeg har stabler med blader her ute, og koser meg med å ta de fram fra tid til annen. Dette er forresten ikke så gammelt, kjøpte det for halv pris på slutten av vårsesongen i fjor, fordi “datoen hadde gått ut”. Ikke skjønner jeg at dato kan gå ut på blad som handler om hage, kunst, kultur, interiør mm, men dem om det. Magasinet jeg blar i heter WILDFLOWER, med undertittel “celebrating life in the country” og har et innbydende bilde på forsiden med et hagebord med hvit duk, omgitt av enkle rødmalte klappstoler, dekket med sommerservise og fargerike tulipaner. Bordet er plassert midt i ei blomstereng, og i forkant står ei sinkbøtte med en vakker vårbukett.
Så har magasinet enda en undertittel – LIVE EXPLORE GROW ESCAPE
Tittelen og bildet på forsiden er egentlig det eneste jeg finner sjarmerende med bladet. Det er fylt med masse reklame (jeg skjønner jo at det må til for å dekke utgifter) og massevis av en type landsens motestoff. Eller, jeg er litt urettferdig nå, her er da artikler om flotte britiske herregårder, her er oppskrifter på de lekreste matretter, her er møbler og tekstiler og blomster i massevis. Når jeg blar gjennom det på nytt ser jeg at det på mange måter er et sjarmerende blad…….
Jeg ble sittende med WILDFLOWER i fanget i går, lenge. Tenkte tilbake til den lille jenta som var meg for snart 60 år siden, som elsket å tegne og skrive, som klippet ut navn/logo på ulike aviser og limte inn i ei kladdebok, og som laget sin egen avis. Av og til fikk jeg med meg småbrødrene på leken jobben, som regel drev jeg på alene. Jeg laget flere eksemplarer av hver “avis” og solgte til foreldre og besteforeldre og følte meg veldig stolt.
Som voksen, for nøyaktig 20 år siden, våren 2005, begynte jeg å blogge. Fikk etter hvert flere blogger, mange av dem etter tema. På mange måter er disse bloggene mitt “magasin”, og så satt jeg der i går kveld da og tenkte videre på dette og drømte om mitt egen blad og hva det i såfall skulle inneholde og så kom ideen dalende…….jeg kan jo lage et bloggmagasin. Jeg har jo allerede en blogg jeg kan bruke som plattform. Jeg tok med meg drømmen inn i natten og våknet til vissheten om at jeg kan da lage mitt eget magasin, helt gratis, ikke trenger jeg reklame, ikke trenger jeg å selge det……..
…….og dermed er første utgave av “BLÅKLOKKEVEIEN, et bloggmagasin for et enklere liv,” en realitet.
:::::::::::::::::
Innhold:
Ut på tur
52 uker med restegarn
Vår i hyttehagen
Boktips
Reiseminne
:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::
Ut på tur
Vi er på hytta noen dager. Først og fremst for å rydde skog. Hytta er lita og enkel, familien vokser og vi har behov for at anneks. Vi har nå kjøpt til et stykke tomt, et firma har vært her og hogd ned rundt 20 store grantrær og før byggingen kan starte må det ryddes i kvist og tømmer. Men vi må jo komme oss ut på tur også, selv om været ikke er det aller beste. Så etter lunsj pakker vi sekken og kjører ut til Skardsøya, godt utstyrt med regnklær, lue og votter. Det er rundt 8 varmegrader, men vinden tar godt her ute.
Vi har de siste årene satt oss som mål å gå minst 100 turer á 5km+ hvert år, sammen. Så går vi begge flere turer alene, men disse 100+ skal altså være noe vi gjør sammen. I år ligger vi dårlig an til å klare målet, men det tenker vi lite på her vi vandrer ute ved munningen av Trondheimsleia, i et området med sterke minner fra krigsårene. All snøen har smeltet, men naturen er enda grå, bortsett fra noen hestehov som stikker opp innimellom. Et par ørner flyr over oss, og en flokk måker. Jeg hører kjøttmeisen og med et kommer et par bokfink. De må være årets første, flydd hundrevis av kilometer fra vinteroppholdet sitt i varmere strøk.
Vi når målet vårt, en gapahuk hvor vi kan sitte i ly for vind og regn. Terje får etter hvert fyr på grillen og vi kan nyte dagens gourmetmiddag – brente pølser og tørre lomper, krydret med ketchup og sprøstekt løk som har ligget i pose i skapet siden i fjor. Det er rart hvor godt dette smaker når det spises ute.
52 uker med restegarn
Gjennom et helt år skal jeg hekle/strikke små og større prosjekt av restegarn. Blogger om det i “maskerade” og deler her:
Vi er i fastetiden, jeg skriver en daglig fastetidsblogg og reflekterer mye rundt forbrukersamfunnet, og hvilke grep kan jeg gjøre for å komme mer bort fra bruk og kast, for å bedre ta vare på denne vakre jorda vår som vi har kun en eneste en av. I mange år har jeg jobbet mye med restegarn i fastetiden. I år hadde jeg egentlig ikke tenkt å gjøre det, men så datt likevel ideen ned i meg – jeg har mye restegarn, det er så mye fint det går an å lage av de små og litt større garnrestene jeg/vi har, og det utfordrer kreativiteten min veldig å leke med garn og farger som egentlig bare er til overs. Hva med å utfordre meg selv (og kanskje også deg) til 52 uker med restegarn!
Jeg har avsluttet et par store prosjekt den siste uka, som jeg har jobbet lenge med, og jeg er i full gang med et minneteppe til ære for min kjære pappa som døde 12.februar. Tanken var å stort sett holde meg til det teppet, men det klarer jeg jo selvsagt ikke, så for et par dager siden startet jeg på et par sokker, i går startet jeg på et skjerf. Og i dag fikk jeg altså denne ideen som jeg bare måtte starte på med en eneste gang – 52 uker med restegarn!
Ett nytt restegarnsprosjekt hver uke i et helt år. De fleste nye, men jeg kommer også til å putte inn restegarnsprosjekt jeg allerede er ferdig med. Og når ideen først var på plass gikk turen rett opp i atelieret for å lete etter ide til første prosjekt. Fant det ganske fort, fant fram garn og pinner, la opp og har såvidt begynt å strikke – på det som skal bli “52 uker med restegarn, uke 1”
Dette innlegget er bare en slags innledning, et varsel om at de 52 ukene/52 prosjektene kommer, men planen er å komme med det første restegarnsprosjektet i løpet av uke. Så følg med!
Og vil du være med så heng på!
Uke 1
Se der, mindre enn et døgn siden jeg fikk ideen om 52 uker med restegarn, og jeg er allerede godt i gang. Som jeg skrev i går så fant jeg fort veien til garnsamlingen min og plukket fram noe til et strikkeprosjekt. Begynte å strikke, og kjente at ideene boblet, så det ble ikke mange omganger før jeg igjen var oppe i atelieret og rotet i garn. Denne gang fant jeg fram noen av de aller minste nøstene. Jeg samler på alt, om det så bare er et par meter garn, jag kan jo alltids bruke det i broderi på strikk. Men det kan brukes til mer også, se bare her. Med mormors gamle heklenål str 1,75 er jeg nå i gang med å hekle bitte små bestemorsruter. Og jeg lar dette bli første prosjektet av de 52 som ligger foran meg. Har ingen planer om å bli ferdig med det første, nei, dette første prosjektet skal få følge meg gjennom alle de 52 ukene (og hvem vet, kanskje enda lenger også)
Vi er på hytta nå, kom hit i formiddag og skal være noen dager. Og mens Terje er ute og saker ved, sitter jeg inne og hekler bittesmå ruter, og fryder meg over å ha kommet i gang med “52 uker med restegarn”. Aner ikke om jeg klarer 52 uker, men det gjør ikke så mye. Akkurat nå er det utrolig gøy og inspirerende, jeg har massevis av planer for de kommende ukene, og kanskje vil jeg etter hvert få ideer fra dere også? Ja, for jeg håper jo at flere blir med på dette. Tenk om vi blir en stor gjeng? Det hadde vært gøy det.
De små rutene er enkle å hekle.
Jeg legger opp 7 kjedemaske og fester de sammen i en ring (1.omgang)
Så hekler jeg 12 halvstaver i ringen og fester de sammen (2.omgang)
Og deretter “9 halvstaver, 2 luftmasker” x 4 og fester sammen (3.omgang)
Jeg har aldri skrevet et heklemønster før, så dette er helt sikkert ikke riktig måte å skrive det på, men jeg håper du forstår det likevel.
Vår i hyttehagen
Våren har kommet tidlig i år. Hjemme i hagen i byen er det fortsatt en god del frost i jorda, men her ute, i solhellingen, har krokus, påskeliljer, forsytia og iris det travelt. Foran hytta har vi bygd opp en liten hage med noen bed. Hver høst setter jeg ned alle løkene jeg har tatt vare på gjennom sommeren, fra vårens løkblomster, noe som gir oss et vell av blomster når våren kommer. For det meste står de her og blomstrer helt for seg selv, dette er ikke den årstiden vi bruker hytta mest. Men i år er det annerledes, i år får vi med oss blomsterprakten.
Det første jeg gjorde da vi kom denne gang var å plukke inn en bukett med gule forsythiakvister og lange, smekre påskeliljer i knopp som åpnet seg straks de kom innendørs. Så ble det en bukett blå perleblomster og så et eggeglass med hestehov, eller leirfivel som jeg kaller vårens første grøftekantblomst. Så blir det nok en bukett små perleblomster i dag, men ikke mange, det er snart påske og jeg vil ha dette teppet av gule blomster å kose meg med da også.
For et par år siden flytte jeg ei stor krukke med eføy og løkplanter. Den står på terrassen hele sommeren, og når høsten kommer flytter vi den inn i boden, så får den overvintre der. Det ser plantene ut til å trives godt med, og da vi var har for to uker siden og flyttet krukka ut i dagen, overrasket den oss med vakre utsprungne blå iris samt fiolette iris i knopp. Nå har de blå gjort jobben sin, og de fiolette har overtatt.
Den er ikke så stor hagen vi har her på hytta, men jeg går likevel en rundtur i den hver dag for å se hvilke skatter jeg finner. I dag var jeg på jakt etter noen gule svibler som har vært her noen år nå, og jada, de er her fortsatt og om vi er heldige vil de blomstre til påske. Og jammen tror jeg de har formert seg litt. Tidligere har det kommet tre blomster, men her ser det da jammen ut til at det i alle fall blir fire.
Boktips.
“Alle” kjenner Carl Larsson, men hvor mange kjenner hans fru Karin? Elisabeth Svalin Gunnarsson skrev for noen år siden en hagebok om Karin Larsson og hennes hage i Lilla Hyttnes i Sundborn i Dalarna i Sverige, “I min trädgård vill jag vara Karin. En praktisk trädgårdsberettelse från Sundborn. Boka er full av gamle og nye bilder, her blir vi bedre kjent med Karin og hennes hage og vi får massevis av tips til hvordan vi kan ta Karins hageideer inn i vår egen hage.
Karin og Carl fikk et gammelt hus, Lilla Hyttnäs, i gave av Karins pappa. Stedet ble først brukt som sommerbolig, men det tok ikke lang tid før de, med sine etter hvert 7 barn, gjorde det om til helårsbolig. Veldig mange av Carl Larssons kjente bilder fra livet på landsbygda i Sverige, er malt nettopp her, og det er liten tvil om at Karin på mange måter var arkitekten bak det hele. Hagen er en brukshage, hvor Karin dyrker mat til den store familien, men Karin, som selv var en kunstner, hadde stor sans for skjønnhet, og innimellom kålplanten, bønner og tomater dukket det opp flere og flere blomster både til pryd ute, og til å fylle vaser som hun plasserte rundt i hele huset.
Jeg hadde boka liggende i drivhuset i flere år og leste den både “fram og tilbake” og skjønte at denne hagen og dette huset bare måtte jeg besøke. Det skjedde for snart to år siden, og med alle inntrykkene intakte glemte jeg boka litt. Men nå er den funnet fram igjen, jeg fryder meg over tekst og bilder og gleder meg til å “vara Karin” både i hyttehagen og hjemme i Akeleiehagen.
Reiseminne
Påskeliljene på Aukra
(innlegget ble opprinnelig skrevet i bloggen Britt-Arnhild´s House in the Woods i april 2022)
Last summer we visited the small island Gossen/Aukra, four hours by car and ferry south west of Trondheim. It was then I heard about the fields of daffodils for the first time. “You should come back in spring” my friend told me when we drove past the church, “then these fields are painted yellow with thousands and thousands of daffodils. There and then I promised myself that I would go back in spring.
But when is spring in Norway, when exactly will the daffodils be in bloom?
The past weeks I have sent quite a few messages to my friend on the island, “how are the daffodils doing? do you still have snow? when will they bloom this year? And a couple of weeks ago I wrote again “we will be at our cabin fort the Easter holidays (our cabin is halfway between our home and the island) do you think the daffodils will be blooming then?
My friend was sceptical, probably Easter time would be too early, and I told myself to wait for better luck next year. Our opportunity to see the flowers this year had to be Easter.
Then, some time last week, my friend wrote again, the snow has melted and with the warm, sunny weather we have now the daffodils will probably be in bloom next week.
All I had to do then was to convince Terje that six hours of driving home from the cabin was about the same as two hours driving, since we then got to see the daffodil fields, and also had an invitation from our friends to come and eat lunch with them. Terje is rarely hard to convince and yesterday we found ourselves on the island.
The story says that the very first daffodil bulbs were taken home from The Holy Island around 1720 by Alexander Borck who was a priest on the island then. Back home he planted the bulbs but was for a long time haunted by guilt. He had not been given the bulbs but had taken them, from Calvary, and now he doubted that God could forgive him. He struggled with his guilt for a long time until he finally prayed for forgiveness through one whole night. Finally dawn came, he looked out his studio window and was greeted by a field of yellow flowers.
He was forgiven, and for 300 years now people have been blessed by the yellow daffodil fields in spring.
:::::::::::::::::::::::
Takk for denne gang.
Første utgave av Blåklokkeveien er en realitet, og nå er jeg spent på mottagelsen. I utgangspunktet håper jeg å “gi ut” et nummer i uka, men tiden vil vise om det lar seg gjøre. Jeg er enda helt i startfasen i forhold til innhold, så her må jeg nok prøve og feile litt. Kom gjerne med tips, og veldig gjerne med tilbakemeldinger.
Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: brittarnhild@gmail.com













































































































































































