©brittarnhild

Det vokser revebjeller i et av bedene i hagen. Et bed som mer eller mindre får klare seg selv, og revebjellene har kommet dit helt på egen hånd. Først dukket en opp, så har den spredd frøene sine, og nå er det mange. Det er ingen revebjeller i hagene i nærheten så vidt jeg kan se, heller ingen ville, så det må antagelig ha vært en fugl som har fraktet med seg det første frøet.

På svensk heter revebjelle fingerborg. Jeg har ei venninne som har en garnbutikk i Stockholm, og den butikken heter nettopp det, Fingerborg. Som igjen betyr fingerbøl på norsk. Og blomster likner da vitterlig på et utsøkt vakkert fingerbøl.

Jeg søker på nettet og finner en interessant historie på Naturhistorisk Museum:
I Shropshire i England levde det på slutten av 1700-tallet ei klok kone som laget medisin mot vatersott. Vatersott skyldes opphoping av vann i kroppen og er symptom på hjertesjukdom. Denne medisinen var sammensatt av 20 forskjellige urter, men revebjelle var en av hovedbestanddelene. Hun holdt oppskriften strengt hemmelig. Med urteblandinga oppnådde hun nemlig helbredelse der leger hadde stått maktesløse. En lege ved navn William Witherling ble interessert. Han skjønte at hemmeligheten var revebjella, men først etter 20 års forskning framla han – i 1785 – et arbeid om revebjellas virkning på hjertet og dens bruk mot vatersott grunnet hjertesvekkelse. Dette arbeidet var så grundig at det faktisk la grunnsteinen for dagens behandling av hjertepasienter med preparater fra revebjelle.

Giftig eller ei, den er vakker i hagen, og i dag er planen å sanke frø fra den. Ei god venninne er interessert, og jeg har planer om å så noen frø selv også. Jeg klipper av et par stengler, og åpner en frøkapsel. Her er det mengder av bittesmås frø, men alle er grønne enda, de burde vært svarte. Så nå får de ligge litt i drivhuset mens jeg følger med på om de forandrer seg.