Noen ganger trenger jeg å tenne et lys, be en bønn, finne stillheten som et kirkerom kan gi. I dag er en sånn dag, og da jeg var i byen var det godt å vite at Vår Frue kirke er åpen, at lyset er tent ved steinalteret.

Jeg satt lenge og pratet med Gud. En samtale som mest av alt bestod av stillhet, og en flom av bønner opp til Skaperen for et lite menneske jeg er så utrolig glad i.

Jeg var nesten alene i den store kirka.
Nede ved inngangsdøra satt det en håndfull frivillige ved et bord, fire slitne menn ved et annet. Da jeg på vei ut passerte bordet med mennene, så en av dem opp, kikket meg rett inn i øynene og smilte varmt. Det var som å se inn i evigheten. Som å få en klem fra Gud.

Det blikket.
Den klemmen.

Jeg gikk ut i byen med lette skritt.

Dagens bok:

I dag tidlig leste vi ut Vårofferet av Lars Mytting. Vi har høytlesing hver dag etter frokost, og denne har fulgt oss de siste ukene. Rått språk, jeg har bannet mere under høytlesing av denne enn hva jeg har gjort i hele mitt liv, og en historie vi strevde med å sette oss inn i. Det ble for mye tøffe karer i Forsvaret, dop, mødre og fedre som ikke stiller opp, slossing og jeg vet ikke hva.

Nå ser vi fram til å starte ny bok.