“Jeg er så glad for at jeg lever i en verden der det finnes oktober” sier Anne i boka Anne fra Bjørkely av Lucy Montgommery.
Det var ikke vanskelig å være enig med Anne da Terje og jeg ruslet rundt i byen vår, Trondheim, i dag.
©brittarnhild
Jeg har fire favorittårstider, og høsten er så absolutt en av dem. Sol, tåke, regn, blader som faller, farger, lukter, vann, trær, vind, stille…….ja, i det hele tatt. Jorden er et vakkert sted, høsten er en vakker tid.
Etter å ha jobbet i hagen flere dager, for å gjøre den klar til vinteren, tok vi i dag turen opp i Bymarka. Opp til det som gjennom årene har blitt yndlingsvannet mitt (vel, ett av dem…….), til Kobberdammen.
Terje hadde sekken full av ved, jeg hadde sekken full av mat, Marta hadde med verdens beste kanelsnurrer…….
…….og skjønneste Billie hadde med “hele” seg.
Utrolig hvor godt bålvarme pøsebrød og svartbrente pølser smaker ute i det fri.
To kråker tagg om smuler, grønnspett, grankorsnebb og nøtteskrike ga oss bakgrunnsmusikk, og rundt omkring fant vi friske beverspor.
Men beveren så vi ikke. Den er nok ute på andre tider av døgnet.
Kryss i taket. I år må være første gang på lenge at hagen er gjort helt klar til vinteren før frosten og snøen kom. Terjes fortjeneste, og litt min. Han har virkelig stått på de siste dagene, mens jeg har “sjefet”, og så har jeg satt ned løker da. Massevis av løker.
Vi har ikke ryddet drivhuset enda, det står på morgendagens liste…….
©brittarnhild
Ingen tvil om at jeg koser meg på strikkekafé i kirka. Jeg og Ann-Sissel startet opp dette tilbudet i januar, annenhver onsdag (at det ver på mandag denne uka er et unntak), og vi har jammen ikke angret en dag. Ikke vanskelig å se at jeg koser meg, er det vel?
Strikkekafeen er et åpent lavterskeltilbud. Vi serverer kaffe/te og vafler og alle er velkomne, med eller uten strikketøy. Vi har ofte et lite tema eller litt inspirasjon hver gang, og i dag demonstrerte jeg nålefilt på ull.
Alle som ville fikk lage sitt eget bilde,
og her fikk kreativiteten blomstre.
“Grønt” er det også. Vi jobbet med restegarn, og så er det jo grønt i seg selv det å møtes sosialt på denne måten.
©brittarnhild
Vi har vært i kirka i dag og feiret høsttakkefest. En flott gudstjeneste, med to dåp, nattverd, fantastisk orgelmusikk, liturgi og preken fra Markus 12 som handlet om “å gi keiseren det som er keiserens og Gud det som er Guds”, og kirkekaffe så klart. Kirka feirer høsttakkefest hver høst, men hvorfor har vi ikke den tradisjonen i hjemmene i Norge? Sånn som i USA. Vi høster poteter og gulrøtter, bær og frukt, sopp og grønnsaker fra hage og natur. Hva er vel mer naturlig enn å ha en årlig familie- og/eller vennefest hvor vi takker for markens grøde? Jeg har tenkt tanken mang en høst når kirkas høsttakkefest kommer at neste år, da skal jeg jammen invitere til høsttakkefest hjemme også. Men har jeg noen gang gjort det? Neste år kanskje…….
Så har på en måte Terje og jeg hatt vår egen lille høsttakkefest i dag. Etter kirka og kirkekaffen, og etter litt hagearbeid i vakker høstsol. Vi har spiste sesongens første fårikålmiddag!!! Med poteter fra egen hage, og rips fra hagen til dessert. Mens vi satt og spiste kom det ei lita jente sammen med mammaen sin med bøsse på vegne av årets TV-aksjon (i år går pengene til Flyktningehjelpen). Det var godt å gi en ekstra “takk” i form av et bidrag til dette viktige arbeidet.
Det er forresten ikke bare hagen som gavmildt gir av sin overflod disse dagene. I fjor kjøpte jeg en orkide på salg. Den var omtrent avblomstret og kostet nesten ingen ting, glasskrukken inkludert. Jeg lot meg friste og jeg tok utfordringen…….mon tro om jeg kan får den til å blomstre igjen? Og se på den nå da! En fullt utsprunget blomst og en knopp underveis. Enda en grunn til å takke.
©brittarnhild
15 timer med buss, fly og flytaxi i går, og så var vi hjemme og kunne sove i egen seng. Uka i Romania har vært helt fantastisk, nye steder, nye venner, dager smekkfulle av opplevelser og god mat, og korte netter med lite søvn. Det vil nok ta lang tid å fordøye alt, og det skal det jo også gjøre etter sånne intense dager. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at gjennom denne reise SKULLE jeg hold reisedagboka oppdatert, men det ble rett og slett totalt umulig. Det fantes ikke verken tid eller energi til det. Jeg klarte å legge ut noe her på bloggen hver dag, faktisk flest fullstendige innlegg (skrevet i trangt buss-sete på humpete veier), men noen innlegg må enda oppdateres, så både bloggdagbok, reisedagbok og min helt egen personlige dagbok ligger og venter.
Etter all den vakre blomsterprakten i Romania var jeg spent på hvordan det ville være å komme hjem til vår egen hage. Det er regnvær i dag, og dermed vises ikke hagens beste side, men på min daglige vandring fant jeg da både det ene og det andre, og buketten jeg plukket med meg inn ble riktig så fin synes jeg. Det er trist at alt i hagen snart går til hvile, men enda skal det bli noen buketter, alle pelargoniaene står inne i stua og blomstrer, og “snart “er det vår.
Og mens jeg “venter” kan jeg jo dele et par blomsterbilder fra et av klostrene vi besøkte.
Denne blomsten og disse fargene tok jeg mange bilder av. Mon tro om det kan gi inspirasjon til strikking en dag?
“Hvor lenge har du bodd her i klosteret?” spurte jeg den eldre nonnen. “Har du vært her siden du var ung?” Hun kikket opp på meg med store, brune øyne, virket litt bedrøvet. “Nei. Jeg var lærer. Jeg elsket jobben min, elsket ungene. Jeg var en dyktig lærer.” Hun stoppet opp og vi ble stående i taushet foran et av ikonene i den vakre kirken.
“Så skjedde det noe” Hun så bort på helgenikonet. “Gud bestemte for meg at jeg måtte gå i kloster. Jeg har vært her lenge. Mange, mange år. I starten var det vanskelig. Jeg var sint på Gud. Jeg var ulykkelig. Følte at jeg mistet så mye. Nå har det forandret seg. Dette er hjemmet mitt. Det er her jeg vil være. Jeg er ikke sint på Gud lenger. Han vet best. Han har en plan med livet mitt og jeg lever godt i den planen.”
Hun møtte øynene mine og ansiktet hennes var med ett fullt av smil.
Hvordan ville jeg ha reagert om Gud med ett hadde sendt meg en helt annen vei enn det som var min egen plan? Om livet plutselig ble snudd på hodet og veien ut absolutt ikke var “min” vei?
Om han hadde sendt meg i kloster, ville det da ha hjulpet om klosteret var en hel landsby, med pelargonier over alt? Hundrevis. Tusenvis. Titusenvis. Den ene vakrere enn den andre?
I vår kirke har vi de tre vise menn, eller de hellige tre konger om man vil. Den ortodokse kirke har sikkert de samme (for alt jeg vet), og i tillegg har de tre andre hellige menn, de hellige tre hierarker, tre innflytelsesrike kirkefedre fra 300-tallet, Basilios den store, Gregor teologen og Johannes Krysostomos. Her i Iasi, hvor vi er noen dager i forbindelse med en enormt stor pilegrimsfestival, har hierarkene fått sin egen kirke, Biserica Sfintii Trei Lerarhi. Den står på Unescos verdensarvliste, blant annet på grunn av de utvendige veggene som er fullstendig dekket av intrikate filigramutskjæringer i stein.
Inne i kirka, hvor det ikke var lov å ta bilder, lå opprinnelig levningene etter den kvinnelige skytshelgen Santa Paraskeva. Disse er nå flyttet til katedralen like ved, og pilegrimer står disse dager opp til 20 timer i kø for å komme og se.
Father Dan, som var vår guide i formiddag, har tatt oss med både innenfor og utenfor diverse sperringer, og med ett var vi omgitt av flere kamera, fotografer og reportere. Både jeg og Terje ble intervjuet, men jeg kan nok ikke love noen nordmenn at de får se oss på NRK eller dess like…….
Mye maskulint her, men utrolig nok, Romanias Patriark Daniel har viet årets pilegrimsfestival til hellige kvinner.
