©brittarnhild

Velkommen mars, den første vårmåneden. Fortsatt kaldt, fortsatt en hage som er full av snø og is, fortsatt nesten umulig å bevege seg utendørs uten sko med gode brodder. Men dagene er lenger, lysere, og jammen inneholder de noen varmegrader også, sånn midt på dagen i alle fall. Skjæra har begynt å bygge rede, tomatplantene jeg sådde for noen uker siden vokser raskt, fuglene synger på en helt ny måte og jeg kjenner det våryre blodet bruse i årene.

Vinteren er mørk, tung og lang, og innimellom virker det som om den aldri tar slutt. Men nå skimter jeg lysningen i tunnelen (jeg husker enda en gang i tenårene jeg leste en sånn der kristen selvhjelpsbok og for første gang jeg kom over uttrykket “lys i enden av tunnelen”, og skjønte at joda, lyset finnes der framme et sted) og livet blir lettere å leve igjen, dag for dag, litt sånn to skritt fram og ett tilbake enda, men det skjer noe med hverdagsfargene.

Jeg har de siste ukene tatt pause fra flere ting. Har trengt å få litt oversikt over disse dagene som er mine, dette livet som er mitt. Dagboka har fått ligge nesten urørt på skrivebordet, og bloggen har fått sove i flere uker. Men i takt med at døgnet lysner kjenner jeg at virketrang og arbeidsglede kommer tilbake og mens jeg de siste ukene har “gravd meg litt ned” i stabler med bøker, er det godt nå å finne krefter til andre ting også. Pianoet for eksempel. Kanskje på tide å spille litt igjen. Drivhuset, hvor det fortsatt er kaldt men slett ikke verst når sola står på. Trening, ja, kryss i taket, etter at jeg i fjor deltok på Trondheim kommune sitt kurs “friskliv og mestring” (for seniorer 65+) har jeg nå kjøpt medlemskap på treningssenteret rett over brua, skal ha min første time i morgen.

Det er mye jeg har lyst til å gjøre, og som jeg kjenner at jeg nå har overskudd til. Og tenk å få være pensjonist da, og fylle dagene akkurat som jeg selv vil.