©brittarnhild

Vi hadde ei helt fantastisk uke på strikkeretreatet i Småland. Akkurat som vi hadde i fjor og året før. Ei uke som ga påfyll, nye venner, masse energi…….og som tappet meg fullstendig for krefter.

Jeg strikket et par pulsvarmere på de to dagene det tok oss å kjøre hjem, men etter det har det omtrent vært full stopp. Sliten. Rett og slett tom for krefter…….nesten. Jeg vet jeg skal klare å bygge meg opp igjen, samtidig kjenner jeg at denne oppbyggingen går saktere og tar lengre tid jo eldre jeg blir. Det frustrerer meg, det er så mye jeg vil gjøre, så mange planer, så orker jeg liksom ikke, og så blir jeg enda mer sliten av det å ikke orke, ikke gjøre. Jeg har startet på et nytt par pulsvarmere, det går av seg selv så snart jeg har lagt opp maskene som trengs, men montere og ferdigstille det paret jeg strikket på bilturen, det har jeg knapt orket å tenke på.

Jeg tok de fram nå for en halv time siden, fant fram nål og begynte å sy ned picot-kanten, klarte sju sting og så ble jeg bare sittende å se ut av vinduet. Orker liksom ikke løfte handen til neste sting. Det suser i ørene, frustrasjonen løper nesten litt løpsk blant tankene, jeg vil så gjerne, men hvor er kreftene…….

Vi lever i et samfunn som hele tiden krever noe av oss, krever at vi skal produsere, prestere, skape. Å sitte og se ut av vinduet uten å gjøre noe som helst, er bortkastet tid. Å ikke orke er latskap. Latskap er negativt. Jeg vil jo være et overskuddsmenneske. Vi hadde historien om søstrene Marta og Maria med oss som bakteppe på strikkeretreatet. Om Marta som strevde og Maria som satte seg ned ved Jesus føtter og fikk høre av Jesus at hun hadde valgt “den gode del”. Hvor kommer det fra dette kravet som omgivelsene eller kanskje først og fremt jeg selv stiller om at jeg hele tiden må være i aktivitet, gjøre, skape, ha noe å vise fram, alltid hige etter noe der fremme?

Kanskje er det å trekke det for langt å bruke teksten fra Forkynneren, eller kanskje ikke. Mon tro om det ikke har noe viktig å lære meg i dag. Kanskje er det nettopp nå tid for å bare sitte her og kikke ut gjennom vinduet…….
…….en tid for å prestere, en tid for å kikke ut gjennom vinduet…….

Alt har sin tid,
det er en tid for alt
som skjer under himmelen:
en tid for å fødes, en tid for å dø,
en tid for å plante, en tid for å rykke opp,
en tid for å drepe, en tid for å lege,
en tid for å rive ned, en tid for å bygge,
en tid for å gråte, en tid for å le,
en tid for å sørge, en tid for å danse,
en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner,
en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være,
en tid for å lete, en tid for å miste,
en tid for å bevare, en tid for å kaste,
en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen,
en tid for å tie, en tid for å tale,
en tid for å elske, en tid for å hate,
en tid for krig og en tid for fred.
Forkynneren 3, 1-8