Så er vi med ett alene på hytta. Et helt døgn før neste “innrykk”. Vi burde så absolutt brukt tide på å rydde og vaske og bake brød og handle og forberede neste ukes meny…….men det får vente. Sola skinner og vi pakker sekken og drar ut på tur. Billie, bonusbarnebarnferiehunden vår har ikke fått gått noen skikkelig tur enda den uka hun har vært her, men i dag er hun Tydligvis ivrig på å røre seg hun også. HUn er ei lita diva som sier klart ifra når hun ikke orker å gå lengre, men i dag “langet hun ut” med de små, korte beina sine.
Som regen lå Billie i tet, men når bestemor stopper for å ta bilder stopper hun også, hun må jo passe på å få med seg flokken sin.
Til Kristiansund, både med og uten grunn, hører med både når vi er på hytta og ellers i året (på opera). Denne gang var det Solveig Slettahjells konsert som trakk oss, og når vi først skulle på den, bestemte vi oss for å overnatte og vandre litt rundt i byen i dag. Den vakre parken nedenfor kirka, med de fargerike husene i bakgrunnen, er et yndet fotomotiv for meg.
Etter hvert gikk vi ned til brygga, for å ta en tur med en av Sundbåtene. Den kjører gratis mellom de ulike øyene som byen består av, og er faktisk verdens eldste selskap for kollektivtransport i kontinuerlig drift. Stiftet av lokale kjøpmenn i 1876, ov overtatt av kommunen i 1918.
Vi tok bare en kort tur i dag, og var i starten nesten de eneste passasjerene, kun ei tysk dame reiste sammen med oss. Vi satt ute på dekk, litt vått etter morgenens yr, men med ei regnjakke som underlag holdt vi oss tørre…….og blide.
Vi hadde opprinnelig tenkt å gå av båten på Innlandet og drikke kaffe på kafeen du ser på bildet, men den åpnet ikke før 12, og det ble for lenge å vente for oss.
Så vi vinket farvel til krykkjene på Tahitibrygga og ble med tilbake til start.
Jeg er full av reiselyst, og all reiselysten som er i meg skriker etter å reise verden rundt og oppleve……. og samtidig sier jeg til meg selv hver eneste dag at denne sommeren er kortreist, ingen flyreiser betyr mindre forurensende utslipp, nesten hele verden er full av altfor mange varmegrader og det er uansett så mye fint å oppleve i “de nære ting”.
Vi har veldig gode dager på hytta, ikke minst etter at datter, svigersønn og to barnebarn kom og skaper masse liv. Men så er det denne reiselysten da, som kribler i meg hver dag som helst.
Et par dager nå lar vi reiselysten rå, og legger ut på en kortreist tur. Turen innebærer ei ferjereise, og der benytter jeg anledningen til å hekle på en VM-hatt til Ingrid.
I Kristiansund har vi innkvartert oss på et hotellrom med utsikt, ingen tvil om det,
og middag spiser vi i godt selskap.
I kveld er vi på konsert i Kvernes kirke, på Averøya, med Solveig Slettahjell Quartet (fin opplevelse)
Vi drikker te/kaffe i menighetshuset rett ved kirken, og jeg har veldig lyst til å knipe en avlegger av pelargoniaen til høyre i bildet (men klarer å beherske meg).
Før vi drar fra Kvernes må jeg ta et bilde over til Frei hvor Freikirka såvidt kan skimtes. Far vokste opp rett ved kirka, bestefar var lærar og kyrkjesongar i bygda og 8.mai 1945 fant bestefar det store flagget som tilhørte kirka og som han og bestemor (ikke minst bestemor) hadde gjemt under krigen. Han ga flagget til 12 år gamle far og ba han springe bort i kirka og heise det til topps. Nå skulle det feires.
Endelig har regnet gitt seg…….nå i kveld. Gjennom dagen har det vært ganske vått og grått, men nå aner vi håp om et annet vær. For å feire måtte jeg ut og plukke en sommerbukett, litt fra hagen, litt fra naturen. Jeg synes i grunnen den ble ganske vakker.
Det var forresten enda en grunn til at jeg plukket sommerbuketten, Ruth og Åsmund kom for å hente ved av det enorme lageret vårt. Da de ringte hadde jeg akkurat laget ei stor gryte fiskesuppe, skjønte at det var mer enn nok til oss, så jeg ringte tilbake og inviterte på middag.
Det ble noen veldig koselige timer både inne og ute. Og enda er det mer fiskesuppe igjen.
Ellers er det slett ikke bare jeg som er opptatt av insekter. Milian oppdaget en hel masse små kravlende kryp bak barken i en gammel stubbe i går, og fikk helt “dilla”, så nå går han rundt og samler biller og larver i stubber og busker og trær, med en liten verktøykoffert i den ene hånda, han må jo ha verktøy til å få løs bark, og et glass i andre hånda til å samle insektene. Bestemor er strålende fornøyd med denne lille forskerspirer.
Den lille krabaten på bildet er et kjellerskrukketroll, visste du det?
Jeg har skrevet dagbok hele livet, helt siden jeg fikk min første rosa dagbok med hengelås som 6-åring. Dagbok kan føres på så mange slags måter, med ord, med tegninger, med klipp og lim, ja, jeg har sågar både strikket og sydd dagboksblader.
Den aller første dagboka mi har jeg fortsatt, tar den fram av og til og minnes en lykkelig barndom. Så er det veldig mange dagbøker som har kommet bort underveis. Ei jeg gjerne skulle hatt er den jeg laget våren 1972, før mor og far tok oss med på en fire uker lang biltur (med campingvogn) sørover i Europa. Jeg og de to eldste brødrene mine trålet byens reisebyrå jakt etter brosjyrer fra stedene vi skulle besøke. Vi klippet ut bilder og informasjon om limte inn i hver vår kladdebok. Kjøpelim hadde vi ikke, men mor visste råd, vi blandet mel og vann og fikk en slags tykt klister. Kladdebøkene overlevde ferien, men ikke stort lenger.
Vi er på hytta nå, og jeg skriver dagbok her også. Klart jeg gjør. Flere dagbøker faktisk (blant annet bloggen min, brittarnhild.com) og den mest kreative disse ukene er nok den dere ser bilder av her. Ei fin tegneblokk kjøpt på Søstrene Grene for noen dager siden, en tusj, en blyant, fargeblyanter, pensler og et malerskrin. Ei side pr dag. Tror det bli ei fin dagbok/minnebok for framtiden det.
Mens Terje drog opp til byggevareforretningen for å handle mer materiale til annekset, gikk Billie og jeg en liten tur nedenfor kirka. Mye å lukte på for Billie, mye å se på for meg.
Vi startet oppe ved prestegarden og kirka. Kirka er ganske nymalt nå, prestegården er det ikke.
Her ser vi den gamle havne på Aure. Fortsatt havn, men ikke så veldig mye liv der nå om dagen.
Og her er vel på en måte en enda eldre havn. Her var det båtene kom inn når bøndene skulle til kirke i gamle dager.
Steinnype.
Og lys jordhumle,, rose canina i følge Artsorakelet. Jeg kan ikke si at jeg ser forskjell på denne og den jeg tok bilde av i går.
Så er årets sommerferie i gang. På Rastarbo, den 50 år gamle hytta vår. Skjønt “årets sommerferie”, vi er jo pensjonister og har vel per definisjon “ferie” hele året, eller hva? Dessuten er dette slett ikke eneste sommerferien, vi har allerede vært to uker i Sverige, vi har vært fem dager på Røros, vi skal til Lofoten i august og til Sverige igjen i september…….og enda har vi noe helt spesielt på gang i oktober……. Så kommer det an på definisjonen ferie da hva de to kommende ukene blir. Terje skal snekre, og snekre og snekre, alene, sammen med datter og svigersønn og barnebarn og etter hvert sammen med bror. Hva jeg skal gjøre…….vel, jakte på insekter blant annet, og så kommer det nok mer her i den digitale dagboka etter hvert.
Enn så lenge er vi alene. Nesten. Med oss har vi bonusbarnebarn Billie, hunden til Marta og Kristian (som er på vei til Kypros). Billie er verdens nydeligste lille hund og en fryd å være sammen med. Men det å ha ansvar for henne på hytta krever litt mer enn om hun ikke hadde vært med. Hun er jo så lita, og kan bli tatt av både ørn og rev og naboens hund, så vi har henne i bånd når vi er utendørs. Mye flått er det her også, så hun må sjekkes godt hver kveld.
Disse første dagene er været ganske sånn bob-bob. Sol og regn om hverandre. Men vi satt da ute og spiste i formiddag, og jeg har startet jakten på sommerfugler, humler og andre insekter. I følge Artsorakelet er dette en mørk jordhumle/bombus terrestris.
Det er veldig mye insekter i hagen i år, kanskje ikke så rart sånn som det blomstrer. Jeg er stadig rundt med mobilen for å ta bilde av blomstene, og nå har jeg begynt med humler og bier også. Må kanskje skaffe meg ei bok om insekter, nei forresten, vi har flere på hytta, men enn så lenge gjør appen artsorakelet jobben, og i dag kunne den fortelle meg at dette er ei markhumle, Bombus pratorum på latin. På nettet skriver Artsdatabanken: Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss.
For et par måneder siden kjøpte jeg forresten boka “Mitt liv med humler” av Dave Goulson. Jeg har såvidt begynt å lese den, og skjønner at her vil jeg lære mye om disse små, viktige skapningene som flyr rundt i hagen og samler pollen og sørger for pollinering av plantene.
Vida 6 og Eline 3 har vært på besøk i dag. Vi reiser på hytta i morgen og de drar på ferie om ei uke, så da var det tid for sommergaver. I posen de fikk lå det blant annet hver sin blomsrterpresse, så da måtte vi ut i hagen og plukke blomster. Det hadde nettopp regnet, så det var ikke så lett å finne tørre blomster, men i ly av carport-taket fant vi fjellflokk og stemor, så nå ligger de i press, så får vi se hvordan de ser ut om noen uker.
For et par uker siden sådde jentene erteblomstfrø. De har kommet godt opp, og nå var det på tide å potte de om.
Jeg har skrevet om det før, og kommer helt sikkert til å gjøre det igjen, nemlig om det å skrive dagbok.
Jeg har skrevet dagbok siden jeg var 6 år, har ikke tatt vare på riktig alle, det er noen fra ungdomstida som har forsvunnet, men de fleste finnes enda, i et skap oppe i atelieret mitt.
Å “skrive” dagbok kan være så mangt. Jeg skriver jo her hver eneste dag, det er en form for dagbok, jeg har strikket dag ok, sydd dagbok, fotografert dagbok…….men for det meste skriver jeg. Ikke hver dag, men som regel flere dager i uka. Dagboka jeg har nå er på mange måter ei mfermkreatib dagbok, hvor jeg både skriver, tegner, maler og limer inn ting.
Ta dagens innlegg for eksempel. Ikke mange ord. Men en akvarell av et pelargoniablad, og tre pressede pelargoniablad. Ikke noe mer. Ikke noe mindre.
Terje hadde en avtale i byen, og nesten på impuls ble jeg med ned. Vi drog litt før han behøvde, og rakk en kaffe. Valget falt i dag på Bristol, som det i grunnen gjør ofte, og det som overrasker meg nesten hver gang, er hvor lite folk det er her inne. Dette er jo en av kafeene i sentrum som har vært lengst i drift, og uten tvil en av flere med mest sjarm og særpreg.
Etter kaffen drog Terje til sin avtale mens jeg fortsatte ned til K.U.K – Kjøpmannsgata Ung Kunst, som har sin sommerutstilling på gang.
Jeg var spent på å se verkene til Veronica Lund, en ung Trondheimskunstner. Dronning Sonja har besøkt utstillingen, og kjøpte flere av hennes bilder. Spennende.
Her var Sverre Bjertnæs, alltid like interessant,
og her var flere av Ingvild Eirings utrolige dioramaer. Har sett flere av dem tidligere, og blir like målbundet hver gang.
Marianne Mo var her også, med keramikk, men det som fascinerte meg aller mest denne gang var Ingunn S. Ystads serie “over under gjennom farge”. Jeg siterer fra K.U.Ks hjemmeside: Ingunn Ystads malerier utvikles billedflaten gjennom en prosess basert på lagdeling, repetisjon og forskyvning. Strøkene etablerer en rytmisk struktur der motivet ikke fremtrer som et fast punkt, men som noe som kontinuerlig forskyves og holdes åpent.
Det var mange bilder, fordelt på tre rom, og her måtte jeg gå fram og tilbake, over under gjennom, flere ganger. Fargene er mine, og da jeg satte meg ned på en benk for å se nærmere på bildet over, var det som om jeg vandret inn i ulike rom, gjennom porter, bak vegger, over steiner.
Jeg kopierer videre: Rommet i maleriene bygges ikke gjennom tradisjonell perspektivisk illusjon, men oppstår i relasjonene mellom fargene. Fargen fungerer både som overflate og dybde: den kan trekke flaten frem eller skyve den tilbake, skape tetthet eller åpenhet. Transparente lag lar underliggende strøk forbli aktive, slik at rommet fremstår som ustabilt og i bevegelse, som noe som stadig etableres på nytt. I denne utforskningen av farge som romlig erfaring kan arbeidene sees i forlengelse av Mark Rothkos maleri, hvor fargen ikke beskriver rom, men selv er rom.
I denne forstand kan arbeidene også leses i lys av Maurice Merleau-Pontys forståelse av persepsjon, hvor rom ikke er noe fast, men noe som oppstår i møtet mellom betrakter og verk. Bildene etablerer ikke én samlet romlighet, men et felt av samtidighet, der flere visuelle retninger eksisterer parallelt.
