Rett over veien (nesten) for oss ligger det et treningssenter. Jeg startet der den 1.mars og da april kom fulgte Terje etter, etter å ha trent på 3T et par år. To formiddager i uka, mandag og torsdag, er planen, og så langt har det i grunnen gått veldig bra. Skal ikke påstå at jeg har klart to ganger hver uke, men jammen er det ikke langt unna. Dørstokkmila er tung, men stort sett kjenner jeg på godfølelsen når jeg er der borte, mens hjertet banker og pulsen slår.
Det er bare et par hundre meter å gå hjemmefra til SkyFitness, men jammen er det stadig mye å se på langs veien.
Etter å ha snakket om det i over et år, startet Ann-Sissel og jeg endelig opp med strikkekafe i kirka vår i januar. Annenhver onsdag er det onsdagstreff , ledet av diakonen, så vi har valgt de andre onsdagene. Og det har vært populært fra første gang. Fortsatt er det Ann-Sissel og jeg som står bak, og det håper vi å fortsette med, men det står gode frivillige hjelpere i kø. Trond som låser opp for oss, Sonja som stepper inn på kjøkkenet om en av oss er borte, Anne Johanne som ivrig deler fra sine mange interesser, Lisbeth som koker kaffe, Wenche som spiller for oss…….bare for å nevne noen.
Jeg har ofte med et prosjekt eller to som jeg viser fram og prater litt om, for å dele inspirasjon og gi gode ideer. I dag viste jeg fram noen småting fra nålefiltingen min.
Trond (me nøklene) er også ansvarlig for menighetens facebookside, og det finnes vel knapt en menighet i Norge som har en bedre og mer aktiv side på Facebook enn oss 🙂 Her er et par bilder han tok mens jeg viste fram, og som jeg har kopiert fra Kolstad menighet på Facebook. Følg gjerne siden vår.
Nå er det bare litt over ei uke til vi starter ferden min Sverige og Småland og Gamle Hjälmseryd Prestegård og strikkeretreat…….hvor jeg blant annet skal undervise i nålefilt på strikk. Gleder meg.
Sola er i ferd med å gå ned, men enda skinner den lavt rett inn i drivhuset. Jeg finner fram drivhusdagboka som ligger i den lille skuffen i det gamle bordet som jeg en gang arvet av frøken Oline som i mange år var leieboer hos mormor. Drivhusdagboka har fulgt drivhuset hele veien, helt fra våren 2007 da jeg på alvor tok i bruk det nye drivhuset. Noen år har jeg skrevet masse, andre år nesten ingen ting. Alltid flest ord om våren, da ligger alle forventingene foran og frister.
I kveld skriver jeg mye. Det har vært en så fin hagedag. Men sol og insekter og fugler og nabohageprat og utplanting og luking og nytelse, nytelse, nytelse (og så ma jeg ikke glemme stiv rygg og stive knær…….det hører med)
Foran meg, står en bukett engsoleie, plukket fra plena foran huset rett før Terje klippet den nå i ettermiddag.
Ute i hagen leker sola kjæreste med vårkjærminnen.
Fantastiske dager til å kose seg i hagen. Og koser seg betyr ikke å sitte i sola, neida, kose seg i hagen handler om å jobbe. Grave, så, plante, luke og en hel masse andre arbeidsoppgaver. Her er Terje i ferd med å grave ned bokashi i den ene plantekassa vår. Så skal jeg fortsette i morgen med å plante kålplanter, kjørvel, ringblomster, og kepaløk (hvis det blir plass)
Etterpå fortsatte han med kassen som såvidt synes tl venstre i bildet over. Den har i mange år vært “pizzakassen” min, med oregano og diverse løkplanter, men i et par år nå har den vært fullstendig overgrodd, og jeg trengte Terjes hjelp til å tømme hele kassen. Eller nesten hele kassen. Noen ramsløkblader kommer opp hvert år, de skal få stå. Og en seiersløk jeg fikk med fra Leknes i Lofoten for mange år siden ser ut til å trives her i Akeleiehagen. I alle fall i “pizzakassen”. Men der skal den ikke få stå lenger…….
I kveld ble den flyttet over til urtebedet jeg har langs vestveggen av drivhuset.
Se, den har blomster på gang. Jeg håper den trives på sin nye plass.
Nok en nasjonaldag er over (snart), i fred i verdens beste land sammen med verdens beste familie. Min aller første 17.mai uten mor. Hun døde 23.mai i fjor. for et år siden var jeg en tur hjemme hos henne mellom barnetoget og middag med familien, seks dager senere døde hun.
Bilde over er fra 1965 (eller 1966). Børge, mor, meg og Frode. Jeg i ny rød kåpe og røde og hvite hansker, Frode i ny hatt som var altfor stor, så mor hadde stappen den full av avispapir så den ikke skulle ramle ned i øynene hans.
I år har vi, som alle de siste årene, feiret på Flatåsen hvor Leander og Milian er med og går i toget. Etterpå er det dagens tale, avspilling av Ja vi elsker, kafeteria og masse leker inne i Flatåshallen.
Så fikk Terje og jeg noen timer hjemme til hvile og forberedelser før hele gjengen kom hit på middag, innherredsodd med is til dessert, og pavlova til kaffen. Og diverse leker ute i hagen. Forball, boccia, erteposespill og det aller morsomste, kaste våte svamper på “klovnen” (ei diger finerplate påmalt en klovn med åpent hull der ansiktet skulle vært. Så er det opp til de modigste å stikke hode gjennom hullet og vente på den våte svampen. Marius og Leander var de tøffe, Milian var mesterkaspter.
Billie, “bonusbarnebarnet” vårt var også med på festen, så klart. Pyntet med 17mai-sløyfe.
I morgen er det 17.mai. Neste uke er det ett år siden mor døde. I dag var dagen for å pynte på grava. Der er ikke så lenge siden vi var der med ei krukke stemor, og jeg var spent på om stauden jeg satte med i høst hadde overlevd vinteren, så før vi drog til gartneriet tok vi turen innom kirkegården for å se hvordan det stod til. Stauden var død, stemorsplantene levde ” i beste velgående”. Dermed tok vi turen ned til Drivstua og kjøpte to rosa margeritter. Blåfiolett, rosa og grønt mot den grå trondhjemitt-steinen måtte da passe bra.
Enkelt og fint ble det. Akkurat som det skulle være. Ikke noe overdådig, ikke noe fiksfakseri, ingen flagg (som vi så på mange av gravene, i anledning morgendagen). Nei, rett og slett stilrent og akkurat passe. Verdig for mor og far.
Hver dag er en sjelden gave.
Da vi kom hjem, etter diverse ærend, var det tid for å lage dekorasjoner til 17.mai-middagsbordet her hjemme. Våren har kommet langt i år, og til at vi fortsatt bare er midt i mai er det godt med blomster i hagen. To blå krukker ble fylt med ulike røde, hvite og blå blomster, og dekorative blader. Godt fornøyd jeg!
Midt inne i skogen ligger den, hytta vår. Nei, ikke akkurat midt inne i da, for mot sør har vi verdens beste utsikt innover Aursundet (du kan såvidt se den på det tredje bildet). Men på tre kanter er det skogen som gjelder, og dermed er vi tett på naturen hele tiden.
Jeg stod inne på kjøkkenet i ettermiddag og kokte bolognesesaus til dagens pastamiddag da jeg tittet ut av kjøkkenvinduet og så spettmeisen travelt opptatt med å mate unger inne i kassa. Det måte selvsagt foreviges, og jeg rakk både foto og snap.
Mor likte aldri den tette skogen rett utenfor kjøkkenvinduet bak hytta og ville at far skulle hogge ned i alle fall de nærmeste trærne. Heldigvis ble det aldri gjort, magien er det fortsatt.
Tidligere på dagen holdt jeg nesten på å “snuble” i dette eggeskallet. Sannsynligvis er det en måltrostunge som har kakket seg ut av egget, og så har en av voksenfuglene “ryddet” i redet. Det er så utrolig vakker blåfarge på måltrosteggene, og det som kanskje overrasker meg mest er hvor små de er.
Å sanke fugleegg er ikke noe vi gjør i dag, men da far var gutt, på Frei på 1930 og -40 tallet, var sanking og samling av fugleegg hans store hobby. Samlingen hans ble etter hvert så omfattende og innholdsrik at det kom forskere fra universitetet i Trondheim på besøk for å se og beundre. Dessverre forsvant samlingen da familien flyttet fra Frei til Trondheim i 1947, da far var 14 år gammel.
Da vi var på hytta for 1 1/2 uke siden stod flere liljekonvall i knopp. Jeg var så sikker pøj at jeg ville finne utsprunget liljekonvall denne gang, men det har nok vært for kaldt. Litt lengre hadde de kommet og noen flere stod i knopp, men noen fullt utsprungne fant jeg ikke.
To dager på hytta, to dager med snekring. Denne gang sammen med Ingrid. De første timene pøste regnet ned, så det var både kaldt og vått å jobbe ute, men nå er det jo sånn at vi må bruke de anledningene som byr seg til denne snekringen, og dermed ble det i dag og i morgen på tross av været. Heldigvis sluttet regnet etter hvert, og i morgen er det meldt strålende vær.
Ikke så lett å se framgangen i dag, selv om både Ingrid og Terje har jobbet intenst i mange timer. Det er mye tenking og fundering og saging og småpirk rundt vinduene. Men det går framover, jeg tror begge to var fornøyde med innsatsen.
Jeg holdt med inne mens det regnet. Det har vært en travel periode i det siste, så det var en nytelse å sitte inne i stillheten og jobbe litt videre på Knit for Wildlife – prosjektet mitt.
Etter flere forsøk er jeg ferdig med mønsteret til ærfuglhunnen, ea. Det var en god del mer krevende enn hannfuglen. Har såvidt begynt å brodere, men ser at jeg trenger flere brunfarger enn det jeg har kjøpt inn og har med utover. Tror jeg har mer å velge i hjemme. Så nå får ærfuglene hvile mens jeg strikker på et nytt par pulsvarmere som skal bli med til strikkeretreatet i Småland.
Kveldens middag. Som alltid er det reker første kvelden.
«Så å si hver dag siden begynnelsen av juni har jeg tatt med meg en blomst eller en kvist fra hagen vår, satt den i vann og malt den samvittighetsfullt inn i et stort bilde som langsomt har tatt sin barokke form ettersom stadig nye vekster har blomstret eller bare lokket med sitt sommerlige, forgjengelige.» Tor-Arne Moen, 8. august 2025
Jeg har vært på Galleri Ismene i dag, på utstillingen “I kunstnerens hage”. Med bilder malt av Tor-Arne Moen. Det er jo selvsagt umulig å gjengi bildene her på bloggen ved hjelp av bilder jeg tok på mobilen, men du verden, dette var fantastisk fint. Se på den blomsterenga da! Tenk at det går an å male sånn.
I tillegg til bildet “Humlehimmel” hadde han også et stort bilde fra et vannliljetjern om høsten, og dessuten små bilder fra samme tjernet.
Og ikke nok med det. I et lite rom i kjelleren ble det vist en film av selve prosessene, både fra hagen, fra tjernet, fra hvordan han fraktet med seg blomster, vannliljeblader og humler til atelieret sitt, og både nærbilder og avstandsbilder av selve malingen. Jeg var alene i galleriet den timen jeg var der, og drømte meg fullstendig bort.
Heldigvis er vi fortsatt bare knapt midt i mai. Jeg har måneder foran meg hvor jeg kan vandre ute i naturen, og ikke minst i hagen. Og her i Akeleiehagen kan jeg i tillegg “male” små og store bilder rundt om i bedene våre. Og i drivhuset.
Galleri Ismene skriver på nettsiden sin: “Vi håper utstillingen vil gi publikum et vakkert pusterom i en urolig verden, og en forsmak på sommerens overflod av vekster og farger.” Og jeg kan bare svare med et rungende, smilende JA!
