For noen dager siden var epletreet fortsatt fullt av blader. Så kom den kraftige høststormen, og da vi neste morgen satt ved frokostbordet og kikket ut, var grenene nesten helt avkledde. Kun noen enslige blader som fortsatt klamret seg fast.

Tenk så heldige vi er som lever et sted på kloden hvor årstidene tydelig skifter, hvor årshjulet ruller. Vinter, vår, sommer, høst. Nå skal det sies at vi knapt har hatt noen sommer å skryte av her i Midt-Norge i år, og klimaendringer gjør at vi kan lure på hvordan verden blir seende ut framover. Vinteren byr på mindre snø, sommeren har overøst oss med regn. Er det sånn det skal bli? Men likevel.

Det er vanskelig å spå, særlig om framtiden. Det kan være vanskelig å leve også. Men lever gjør vi, midt i alt som er. Jeg har akkurat kommet inn fra min daglige vandring i vakre Akeleiehagen min. Jeg har luktet på drillen som blomstree, spist et par tomater og en liten klase druer, jeg har nydt den vakreste høstpalett skapt av en kaprifol og en klematis (sjekk @akeleiehagen på instagram), jeg har fylt opp foringsautomatene til fuglene, jeg har kjent på vinden og sola, plukket en liten bukett solsikker og ringblomster og tatt bilde av et enslig blad i epletreet mot blå himmel. Ja, jeg lever, jeg evner å nyte de enkle ting, som en bitteliten stemorsblomst jeg såvidt unngikk å trampe på, og etter å ha jobbet med saken i mange år, gruer jeg litt mindre til vinteren enn hva jeg gjorde i fjor, og året før, og året før der igjen.

“Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha” fritt etter H. C. Andersen.