“Hvor lenge har du bodd her i klosteret?” spurte jeg den eldre nonnen. “Har du vært her siden du var ung?” Hun kikket opp på meg med store, brune øyne, virket litt bedrøvet. “Nei. Jeg var lærer. Jeg elsket jobben min, elsket ungene. Jeg var en dyktig lærer.” Hun stoppet opp og vi ble stående i taushet foran et av ikonene i den vakre kirken.
“Så skjedde det noe” Hun så bort på helgenikonet. “Gud bestemte for meg at jeg måtte gå i kloster. Jeg har vært her lenge. Mange, mange år. I starten var det vanskelig. Jeg var sint på Gud. Jeg var ulykkelig. Følte at jeg mistet så mye. Nå har det forandret seg. Dette er hjemmet mitt. Det er her jeg vil være. Jeg er ikke sint på Gud lenger. Han vet best. Han har en plan med livet mitt og jeg lever godt i den planen.”
Hun møtte øynene mine og ansiktet hennes var med ett fullt av smil.

Hvordan ville jeg ha reagert om Gud med ett hadde sendt meg en helt annen vei enn det som var min egen plan? Om livet plutselig ble snudd på hodet og veien ut absolutt ikke var “min” vei?

Om han hadde sendt meg i kloster, ville det da ha hjulpet om klosteret var en hel landsby, med pelargonier over alt? Hundrevis. Tusenvis. Titusenvis. Den ene vakrere enn den andre?