©brittarnhild

Etter timer i kirka med høstfestival, sammen med to av barnebarna, satt jeg i godstolen på stua med bøkene mine. Reflekterte rundt hva jeg leser, hva jeg lytter til og hva jeg ikke leser, og bestemte meg for å skrive et blogginnlegg om det. Boka jeg leste i ble liggende i fanget og jeg ble sittende å se ut av vinduet, uten egentlig å se…….men så måtte jeg se likevel. Sola var i ferd med å gå ned, det hadde egentlig gått ned bak åsen, men ville ikke ta kvelden og fortsatte med å sende stråler opp på skyene som passerte og reflekterte lyset ned til meg. Et fantastisk skue, som ikke lot seg fange på minnebrikken, som bare måtte nytes der og da.

“Se Terje, er det ikke vakkert!”

Terje så, Terje skrudde av støvsugeren, Terje gikk ut i hagen for å fotografere. Og for å se!

Det er så mye jeg skal rekke i livet mitt (jfr listeinnlegget jeg skrev i går) og dagene blir alltid for korte. Men hvor ofte glemmer jeg ikke det viktigste? Ikke alle bøkene jeg skal lese, alle “kunstverkene” jeg skal strikke”, alle plantene jeg skal stelle, alle skuffene jeg skal rydde, alt jeg bare “må” rekke før jeg legger meg. Hvor ofte glemmer jeg ikke å bare sitte helt stille og se! Lytte! Kjenne! Føle! Lukte! Rett og slett bare være.

Så får bokinnlegget komme en annen dag.